Pavens Urbi et orbi juledag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære brødre og søstre, god jul!

Over hele verden retter kristnes øyne og hjerte seg mot Betlehem. Der var det, hvor smerte og stillhet råder i disse dager, at det lenge etterlengtede budskapet lød: «Det er født dere en frelser […] Han er Messias, Herren» (Luk 2,11). Det er engelens ord i himmelen over Betlehem, og de er rettet også til oss. Det fyller oss med tillit og håp å vite at Herren er født oss; at Faderens evige Ord, den uendelige Gud, er kommet for å bo iblant oss. Han ble menneske og «tok bolig iblant oss» (Joh 1,14): Dette er nyheten som endrer historiens løp!

I Betlehem forkynnes «en stor glede» (Luk 2,10). Hvilken glede? Ikke verdens flyktige lykke, ikke forlystelsens lystighet, men en glede som er «stor» fordi den gjør oss store. I dag tar vi mennesker, med våre begrensninger, imot vissheten om et uhørt håp, nemlig håpet om å være født for himmelen. Ja, Jesus, vår bror, kom for å gjøre sin Far til vår Far: Som et svakt Barn, røper han Guds ømhet for oss; og meget mer: Han, Faderens enbårne Sønn, gir oss «rett til å bli Guds barn» (Joh 1,12). Her er den glede som trøster hjertet, fornyer håpet og skjenker fred: Det er Den hellige ånds glede, gleden over å være elskede barn.

Brødre og søstre, i dag er denne uutslokkelige flammen blitt tent i Betlehem, på en mørk jord, i dag er verdens mørke blitt overvunnet av Guds lys, «som lyser for hvert menneske» (Joh 1,9). Brødre og søstre, la oss glede oss over denne nåde! Fryd deg, du som har mistet tillit og sikkerhet, for du er ikke alene: Kristus er født deg! Fryd deg, du som har lagt oppgitt håpet, for Gud rekker deg sin hånd: Han retter ikke fingeren mot deg, men tilbyr deg sin barnehånd, for å befri deg fra frykt, letter dine byrder og vise deg at i hans øyne er du dyrebar som intet annet. Fryd deg, du som ikke finner fred i hjertet, for for deg er profetens Jesajas gamle profeti gått i oppfyllelse: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. […] Han har fått navnet […] Fredsfyrste» (9,6). Skriften oss at hans fred, hans rike, vil være «uten ende» (9,7).

I Skriften blir Fredsfyrsten motarbeidet av «denne verdens fyrste» (Joh 12,31), som ved å spre død motvirker Herren, «som elsker alt som lever» (Visd 11,26). Etter Frelserens fødsel ser vi ham gå til verks i Betlehem, ved barnemordet i Betlehem. Mange massemord finner sted i verden: i morsliv, langs reiserutene til desperate mennesker på leting etter håp, i livet til mange barn som får barndommen ødelagt av krig. De er dagens små jesuser, disse barna som får barndommen ødelagt av krig, av kriger …

Så å si «ja» til Fredsfyrsten betyr å si «nei» til krig, og dette med mot: å si «nei» til krig, til enhver krig, til selve logikken i krig, en reise uten mål, et nederlag uten vinnere, en galskap uten unnskyldninger. Dette er krig: en reise uten mål, et nederlag uten vinnere, en galskap uten unnskyldninger. Men for å si «nei» til krig, må man si «nei» til våpen. For om mennesket, som har et ustadig og såret hjerte, har drapsredskaper i hendene, vil det før eller senere bruke dem. Og hvordan kan man tale om fred så lenge produksjon, salg og handel med våpen tiltar? I dag, som på Herodes’s tid driver det onde, som setter seg opp mot Guds lys, sitt renkespill i skyggen av hykleri og hemmelighold: Hvor mange væpnede massemord finner vel ikke sted i en øredøvende stillhet, uten at folk flest får vite det! Folk, som ikke ønsker våpen men brød, som sliter med å få endene til å møtes og ber om fred, vet ikke hvor mange offentlige midler settes av til opprustning. Men de burde vite det! Dette bør det snakkes om, dette bør det skrives om, slik at det blir kjent hvilke interesser og hvilke fortjenester det er som trekker i krigenes tråder.

Jesaja, som profeterte om Fredsfyrsten, skrev om en dag da «folk ikke skal løfte sverd mot folk», om en dag da menneskene «ikke lenger læres opp til krig», men «skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver» (2,4). La oss med Guds hjelp gjøre det vi kan for å få den dagen til å nærme seg!

Måtte den nærme seg i Israel og Palestina, der krigen ryster befolkningenes liv. Jeg omfavner dem alle, især de kristne fellesskapene i Gaza, menigheten i Gaza, og i hele Det hellige land. Mitt hjerte sørger over ofrene for det avskyelige angrepet den 7. oktober, og jeg fornyer min presserende appell om å løslate alle dem som fortsatt holdes som gisler. Jeg trygler om opphør av militæroperasjonene, som fører til forferdelig mange uskyldige, sivile ofre, og at man rår bot for den desperate humanitære situasjonen ved å la hjelpesendingene komme fram. Man må ikke fortsette å nære vold og hat, men igangsette løsningen av det palestinske spørsmålet gjennom en oppriktig og utholdende dialog mellom partene, båret av sterk politisk vilje og støtte fra det internasjonale samfunn. Brødre og søstre, la oss be for fred i Palestina og i Israel.

Mine tanker går så til befolkningen i det martrede Syria, og likeså til den i Jemen, som fortsatt lider. Jeg tenker på det kjære libanesiske folk og ber om at det snart må gjenfinne politisk og sosial stabilitet.

Med blikket festet på Jesusbarnet bønnfaller jeg om fred for Ukraina. La oss fornye vår åndelige og menneskelige nærhet til dette martrede folk, for at det gjennom støtten fra hver enkelt av oss kan føle Guds konkrete kjærlighet.

Må den nærme seg, dagen for endelig fred mellom Armenia og Aserbajdsjan. Måtte freden fremhjelpes av fortsatt humanitære initiativer, av de fordrevnes tilbakevending til sine hjem i lovlige former og i trygghet, og av gjensidig respekt for hvert enkelt fellesskaps religiøse tradisjoner og kultsteder

La oss ikke glemme spenningene og konfliktene som ryster Sahel-regionen, Afrikas horn, Sudan og likeså Kamerun, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan.

Måtte den nærme seg, dagen da søskenskapsbåndene på den koreanske halvøy igjen blir sterkere, ved at det åpnes dialog- og forsoningsprosesser som kan skape de de nødvendige forutsetninger for en varig fred.

Måtte Guds Sønn, som ble et ydmykt Barn, inspirere de politiske myndigheter og alle personer av god vilje på det amerikanske kontinent til å finne egnede måter å løse sosial og politisk splid, for å kjempe mot former for fattigdom som krenker menneskeverdet, for å jevne ut ulikheter og for å håndtere det smertelige migrasjonsfenomenet.

Fra krybben ber Barnet oss om å være stemme for dem som ikke har noen stemme: stemme for uskyldige mennesker, som har dødd av mangel på vann og brød; stemme for dem som ikke klarer å finne arbeid eller har mistet det; stemme for dem som er nødt til å flykte fra sitt hjemland for å søke en bedre framtid, og som så risikerer livet på ytterste anstrengende reiser og faller i hendene på skruppelløse menneskehandlere.

Brødre og søstre, jubelåret, en nådens og håpets tid, nærmer seg. Det begynner om ett år. Måtte denne forberedelsestiden være en anledning til å vende om med våre hjerter; til å si «nei» til krig og «ja» til fred; til med glede å svare på Herrens oppfordring, han som kaller oss, slik profeten Jesaja profeterte, «for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet» (Jes 61,1).

Disse ordene ble oppfylt i Jesus (jf. Luk 4,18), som i dag er født i Betlehem. La oss ta imot ham, la oss åpne vårt hjerte for ham, Frelseren! La oss åpne vårt hjerte for ham, Frelseren, som er Fredsfyrsten!