Pavens budskap til Verdensdagen for de syke 2024

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Det er ikke godt for mennesket å være alene». Å pleie syke mennesker ved å pleie deres relasjoner

Ensomhet er umenneskelig

«Det er ikke godt for mennesket å være alene» (1 Mos 2,18). Helt fra begynnelsen av skapte Gud, som er kjærlighet, mennesket til fellesskap, ved å innskrive relasjonsdimensjonen i dets vesen. Vårt liv, formet i Treenighetens bilde, er således kalt til å virkeliggjøres fullt ut i gjensidige relasjoner, vennskap og kjærlighet. Vi er skapt til å være sammen, ikke alene. Og nettopp fordi denne fellesskapsplanen er så dypt innskrevet i menneskehjertet, er forlatthet og ensomhet skremmende og vondt, ja umenneskelig for oss. Enda verre blir det ved sårbarhet, uvisshet og usikkerhet, noe som lett oppstår ved alvorlig sykdom.

Ensomhet under Covid-19

Jeg tenker for eksempel på alle dem som var fryktelig ensomme under Covid-19-pandemien: på pasienter som ikke kunne motta besøk, men også på sykepleiere, leger og hjelpepersonell som var overbelastet og innestengt på isolasjonsavdelinger. Og naturligvis kan vi ikke glemme alle dem som måtte møte døden alene, riktignok bistått av helsepersonell, men langt borte fra egen familie.

Ensomhet og lidelser under krig

Jeg føler med lidelsene og ensomheten til alle dem som på grunn av krig og tragiske følger av krig står uten støtte og bistand: Krig er den verste av alle sosiale sykdommer, og den går verst ut over de mest sårbare.

Ensomhet i bedrestilte og fredelige land

Det må dog understrekes at også i land med fred og med større ressurser blir ofte alderdom og sykdom tilbrakt i ensomhet og iblant sågar i forlatthet. Denne bedrøvelige virkeligheten er framfor alt en følge av individualismens kultur, som forherliger prestasjoner til enhver pris, dyrker effektivitetens myte og viser seg likegyldig, sågar grusom, når enkelte ikke lenger makter å holde tritt. Den blir da en bruk-og-kast-kultur der «menneskene ikke lenger oppfattes som en primær verdi, som må respekteres og ivaretas, især ikke om de er fattige eller funksjonshemmede, om de ‘ennå ikke er nyttige’ – som de ufødte –, eller ‘ikke lenger er nyttige’ – som de eldre» (Fratelli tutti, 18). Denne logikken preger dessverre også visse politiske beslutninger, som ikke makter å sette menneskets verdighet og behov i sentrum, og som ikke alltid fremmer strategier og ressurser nødvendige for å kunne sikre ethvert menneske den grunnleggende rett til helse og tilgang til helsetjenester. Sårbare menneskers forlatthet og ensomhet forverres samtidig også av innskrenkning av pleie til rene helseytelser, som ikke følges opp med en klok «terapeutisk alleanse» mellom lege, pasient og familiemedlemmer.

Syndens banesår fører til isolasjon

Det gjør oss godt igjen å lytte til dette bibelske ordet: Det er ikke godt for mennesket å være alene! Det er ved begynnelsen, ved skapelsen, at Gud sier det, og slik åpenbarer han for oss den dype mening med sin plan for menneskeheten, men samtidig også syndens banesår. Synden trenger seg inn og frambringer mistenksomhet, brudd, splittelse, og dermed isolasjon. Synden rammer mennesket i alle dets relasjoner: til Gud, til seg selv, til andre, til skaperverket. Denne isolasjonen fører til at vi ikke lenger ser meningen med tilværelsen, den fratar oss kjærlighetens glede, og den fører til en trykkende følelse av ensomhet ved alle kritiske overganger i livet.

Syke trenger framfor alt nærhet

Brødre og søstre, den første pleie vi trenger ved sykdom er nærhet – en nærhet full av medlidenhet og ømhet. Å ta seg av et sykt menneske betyr derfor framfor alt å ta seg av dets relasjoner, av alle dets relasjoner: til Gud, til andre – familiemedlemmer, venner, helsepersonell –, til skaperverket, til seg selv. Er det mulig? Ja, det er mulig, og vi er alle kalt til å sørge for at det skjer. La oss se på den barmhjertige samaritanen (jf. Luk 10,25–37), på hans evne til å saktne farten og bli en neste, på hans ømhet når han lindrer sårene til sin lidende bror.

Vi er skapt til kjærlighet

La oss ikke glemme denne sentrale sannheten i vårt liv: Vi er i verden fordi noen tok imot oss, vi er skapt til kjærlighet, vi er kalt til fellesskap og søskenskap. Denne dimensjonen ved vårt vesen bærer oss framfor alt i tider med sykdom og sårbarhet, og den er den første terapi som vi alle sammen må ty til for å helbrede sykdommene i vårt samfunn.

Syke, det er ingen skam å ønske seg nærhet!

Til dere som gjennomgår sykdom, forbigående eller kronisk, ønsker jeg å si: Ikke skam dere over deres ønske om nærhet og ømhet! Ikke legg skjul på det, og tenk aldri at dere er en byrde for andre! Sykdom er en oppfordring til oss alle om å senke farten i vårt tidvis altfor hektiske liv og finne tilbake til oss selv.

Kristne, se med Jesu øyne!

Ved dette epokeskiftet er spesielt vi kristne kalt til å ha Jesu medlidende blikk. La oss ta oss av dem som lider og er ensomme, og som kan hende holdes utenfor og vrakes. La oss pleie ensomhetens og isolasjonens sår med den gjensidig kjærlighet som Kristus Herren skjenker oss i bønn, særlig i eukaristien. Og slik er vi med på å motvirke den individualisme, likegyldighet, bruk-og-kast-mentalitet som vår kultur er preget av, og vi hjelper ømhetens og medlidenhetens kultur fram.

De sårbare er i Kirkens hjerte

De syke, de sårbare, de fattige er i Kirkens hjerte, og de må også stå i sentrum for vår menneskelige omsorg og pastorale oppmerksomhet. La oss ikke glemme dette! Og la oss betro oss selv til den allhellige Maria, Frelse for syke, be henne gå i forbønn for oss og hjelpe oss å skape nærhet og søskenskap.

Roma, Laterankirken, 10. januar 2024

FRANS

***

Overskriftene er satt av oversetteren.