Angelus femte søndag i fasten

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 17. mars var evangelieteksten:

Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus. Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt […]» […] (Joh 12,20–33 fra Bibel 2024)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen: 

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag, den femte søndag i fasten, mens vi nærmer oss den stille uke, sier Jesus oss noe viktig i evangeliet (jf. Joh 12,20–33): at på korset vi vil se hans og Faderens herlighet (jf. versene 23.28).

Herligheten åpenbares på korset

Men hvordan er det mulig at Guds herlighet åpenbarer seg nettopp der, på korset? Man tenker lett at det skjer ved oppstandelsen, ikke på korset, som er et nederlag, en fiasko! Men i dag sier Jesus, idet han taler om lidelsen, at «timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort» (vers 23). Hva vil han si oss?

Kjærlighet er herlighet

Han vil si oss at herlighet – for Gud – ikke svarer til til menneskelig suksess, til berømmelse eller popularitet: For Gud er det intet selvreferende i herlighet, det er ingen storslått maktoppvisning etterfulgt av applaus fra publikum. For Gud er herlighet å elske så sterkt at en gir sitt eget liv. Herliggjørelse vil for ham si å gi seg selv, å gjøre seg tilgjengelig, tilby sin kjærlighet. Og høydepunktet i dette var korset, nettopp der Jesus brettet ut Guds kjærlighet fullstendig; der viste han kjærlighetens barmhjertige ansikt til fulle, der ga han oss sitt liv og tilga dem som hadde korsfestet ham.

Å gi og å tilgi

Brødre og søstre, fra korset, «Guds lærestol», lærer Herren oss at den sanne herlighet, den som aldri tar slutt og som gjør oss lykkelige, består i å gi og å tilgi. Å gi og å tilgi er Guds herlighets innerste vesen. Og for oss er de livets vei. Å gi og tilgi: kriterier meget annerledes fra det vi ser rundt oss, og også i oss selv, når vi tenker på herlighet snarere som noe som mottas enn som noe som gis; som noe som eies snarere enn å tilbys. Men nei, verdslig herlighet blir borte og etterlater ingen glede i vårt hjerte; heller ikke fører den til det gode for alle, men derimot til splittelse, uenighet, misunnelse.

Hva slags herlighet ønsker jeg meg?

Da kan vi spørre oss: Hvilken herlighet ønsker jeg for meg selv, for mitt liv, den som jeg drømmer om for min fremtid? Den som består i å gjøre inntrykk på andre med min overlegenhet, mine evner eller det jeg eier? Eller gavens og tilgivelsens vei, den korsfestede Jesu vei, veien til dem som ikke går lei av å elske og som setter sin lit til at dette er et vitnesbyrd om Gud i verden og at det får livets skjønnhet til å stråle? Hvilken herlighet ønsker jeg for meg selv? Vi må jo ikke glemme at når vi gir og tilgir, stråler Guds herlighet i oss. Nettopp der: når vi gir og tilgir.

Bønn

Må jomfru Maria, som troende fulgte Jesus i lidelsens time, hjelpe oss å være levende gjenskinn av Jesu kjærlighet.