Pave Frans’ budskap til de unge i anledning femårsdagen for Christus vivit
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Kjære unge,
Kristus lever, og han vil at dere skal leve! Denne vissheten fyller alltid mitt hjerte med glede og driver meg nå til å skrive dette budskapet til dere, fem år etter utgivelsen av den apostoliske formaningen Christus vivit, en frukt av bispesynoden med temaet: «Unge, tro og kallsbedømmelse».
Framfor alt ønsker jeg at mine ord kan få håpet til igjen å flamme opp i dere. Den nåværende internasjonale situasjonen er preget av mange konflikter, av mye lidelse, og jeg tror mange av dere føler dere motløse. Sammen med dere ønsker jeg derfor igjen å sette ut fra den forkynnelse som utgjør grunnlaget for vårt og hele menneskehetens håp: «Kristus lever!»
Dette sier jeg til hver enkelt av dere: Kristus lever, og han elsker deg uendelig mye. Og hans kjærlighet til deg bestemmes ikke av dine fall og feiltrinn. Han, som ga sitt liv for deg, vil ikke vente ikke med å elske deg til du blir fullkommen. Se på hans åpne armer på korset og «la deg bli frelst stadig på ny» [1], vandre sammen med ham som med en venn, ta imot ham i ditt liv, og la ham dele din ungdomstids gleder og forhåpninger, lidelser og frykt. Din sti vil bli opplyst, og selv de største byrder vil tynge mindre, fordi han vil være der og bære dem sammen med deg. Så påkall daglig Den hellige ånd, som «leder deg stadig lenger inn i Kristi hjerte, slik at du kan bli stadig mer full av hans kjærlighet, lys og kraft» [2].
Jeg ønsker sterkt at denne forkynnelse må nå hver og en av dere, og at hver enkelt må få oppleve den som levende og sann i sitt eget liv, og lengte etter å dele den med sine venner! Ja, for dere har dette store oppdraget: å skullle vitne for alle om den glede som oppstår av vennskapet med Kristus.
Ved begynnelsen av mitt pontifikat, under Verdensungdomsdagen i Rio de Janeiro, sa jeg bestemt til dere: Gjør dere hørt! «¡Hagan lío!» Og i dag ber jeg dere igjen: Gjør dere hørt, rop ut – ikke så mye med deres stemme som med deres liv og deres hjerte – denne sannheten: Kristus lever! Slik at hele Kirken kan bli drevet til igjen å reise seg, stadig legge ut på vandring og bringe sin forkynnelse til hele verden.
Den 14. april vil vi minnes at det er førti år siden det første store ungdomsmøtet – i forbindelse med Forløsningens jubelår – som ble kimen til de senere verdensungdomsdagene. På slutten av dette jubelåret, i 1984, overrakte Johannes Paul II korset til de unge med oppdrag om å bære det inn i verden som et tegn på og en påminnelse om at bare i Jesus, død og oppstanden, finnes frelse og forløsning. Som kjent er dette et trekors uten Den korsfestede, nettopp for å minne oss om at det framfor alt feirer oppstandelsens triumf, livets seier over døden, for å si til alle: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp» (Luk 24,5–6). Og dere bør betrakte Jesus slik: som levende og full av glede, som seierherre over døden, som en venn som elsker dere og ønsker å få leve i dere [3].
Bare slik, i lys av hans nærvær, vil minnet om fortiden være fruktbart, og dere vil ha mot til å leve i nåtiden og møte fremtiden med håp. Dere vil være fri til å overta historien til deres familie, besteforeldre, foreldre og de religiøse tradisjoner i deres land, for selv å være morgendagens byggere, fremtidens «håndverkere».
Den apostoliske formaningen Christus vivit er frukten av en Kirke som ønsker å vandre sammen, og som derfor søker å lytte, å føre dialog og stadig å skjelne Herrens vilje. For over fem år siden, og med ungdomssynoden for øye, ble derfor ble mange av dere, fra forskjellige deler av verden, bedt om å dele deres forventninger og ønsker. Hundrevis av unge mennesker kom til Roma og jobbet sammen i noen dager, for å samle ideer de kunne legge fram: Takket være deres arbeid kunne biskopene tilegne seg et bredere og dypere syn på verden og Kirken, og utdype det. Det var et ordentlig «synodalt eksperiment». Det bar mye frukt og ryddet også vei for en ny synode, nemlig den vi gjennomlever i disse år, nettopp om synodalitet. Slik vi leser i sluttdokumentet fra 2018: «De unges deltagelse har bidratt til å ‘vekke’ synodaliteten, som er ‘en grunndimensjon ved Kirken’» [4]. Og nå, i denne nye fasen av vår kirkelige reise, trenger vi mer enn noen gang deres kreativitet, for å kunne utforske nye veier, alltid i trofasthet mot våre røtter.
Kjære unge mennesker, dere er det levende håpet til en Kirke på vandring! Derfor takker jeg dere for deres nærvær og deres bidrag til Kristi legemes liv. Og jeg oppfordrer dere: La oss aldri måtte savne deres gode ståk og bråk, deres futt og fres – som rene og smidige motorer – deres originale måte å leve og forkynne den oppstandne Jesu glede! For dette ber jeg; og vær så snill å be for meg.
Roma, Laterankirken, 25. mars 2024, mandag i den stille uke
FRANS
[1] Den postsynodale apostoliske formaningen Christus vivit, 123.
[2] Ibid., 130.
[3] Jf. ibid., 126.
[4] Den femtende bispesynode, Unge, tro og kallsbedømmelse, sluttdokument, 121
***
