Pave Frans’ budskap ved slutten av Ramadan

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Kjære venner,

jeg takker dere for denne muligheten til å si dere noen ord nettopp ved slutten av Ramadan. Ved et lykketreff slutter islams hellige måned i år bare noen få dager etter feiringen av påske, den viktigste festen for kristne.

Men denne gledelige anledningen, som får oss til løfte våre øyne til himmelen og tilbe Herren, «den barmhjertige og allmektige» (jf. Nostra Aetate, 3), står i skarp kontrast til vår bedrøvelse over blodet som nå flyter i Midtøstens velsignede land.

Brødre og søstre, vår far Abraham løftet sine øyne opp mot himmelen for å se på stjernene: Livets lys, som omhyller oss og omfavner oss fra det høye, ber oss overvinne hatets mørke natt, slik at det er stjernene som lyser opp jorden, i samsvar med Skaperens vilje, ikke jorden som brenner, herjet av våpenild fra himmelen!

Gud er fred, og han ønsker fred. De som tror på ham må nødvendigvis forkaste krig, som ikke løser noe som helst, men bare får konfliktene til å vokse. Krig er, som jeg gjerne gjentar, alltid og utelukkende et nederlag: Det er en vei uten mål; den åpner ikke for nye perspektiver, men slukker håpet.

Jeg er dypt bekymret over konflikten i Palestina og Israel: Må det straks bli våpenhvile på Gazastripen, der det pågår en humanitær katastrofe; må nødhjelpen nå fram til den palestinske befolkningen, som lider fryktelig; må gislene som ble tatt i oktober bli løslatt! Og jeg tenker også på det martrede Syria, på Libanon, på hele Midtøsten: La oss ikke tillate nag å flamme opp, pustet til av våpenkappløpets drepende vinder! La oss ikke tillate krigen å vokse i omfang! La oss stanse ondskapens inerti!

Jeg har familiene, de unge, arbeiderne, de eldre og barna i tankene. Jeg er sikker på at i deres hjerte, i vanlige menneskers hjerte, er det et stort ønske om fred. Og på at, mens volden griper om seg, renner deres øyne over av tårer og deres munn sier bare ett ord: «Nok!» Nok! – gjentar også jeg – til dem som bærer det tunge ansvaret for å styre nasjonene: Nok! Stopp! Vær så snill, få slutt på våpengnyet, og tenk på barna, på alle barna, slik dere tenker på deres egne barn. La oss alle se framover, mot framtiden, med barneøyne. Barn spør seg ikke hvem som er fiender de må ødelegge, men hvem som er venner de kan leke med; de trenger hjem, parker og skoler, ikke graver og massegraver!

Venner, jeg tror at ørkener kan blomstre: Som i naturen, så også i menneskehjerter og i folkeslags liv. Ut av hatets ørkener vil det spire håp, men bare om vi kan greie å vokse sammen, side om side; bare om vi kan greie å respektere andres tro; bare om vi kan greie å anerkjenne ethvert folks rett til å eksistere og til å ha sin egen stat; bare om vi kan greie å leve i fred uten å demonisere noen. Dette tror og håper jeg på, sammen med de kristne, som med ikke få vanskeligheter, lever i Midtøsten: Jeg omfavner og oppmuntrer dem, og jeg ber om at de alltid og overalt må ha rett og mulighet til fritt å bekjenne sin tro, som taler om fred og søskenkap.

Takk for deres oppmerksomhet! Jeg hilser dere med hengivenhet, og forsikrer dere om at Midtøsten er i mitt hjerte. Jeg ønsker hver og en av dere alt godt og velsignelse fra Den høyeste. Shukran! (Takk!)

Fra Vatikanet, 12. april 2024
FRANS

***

Alarabiya (Wikipedia)