Pave Frans’ tale i kvinnefengselet i Venezia
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Kjære søstre, kjære brødre! Alle er vi søsken, alle, og ingen kan fornekte en annen, ingen!
En varm hilsen til dere alle, spesielt dere søstre, innsatte i Giudecca-fengselet. Jeg ville møte dere ved begynnelsen av mitt besøk i Venezia for å si dere at dere har en spesiell plass i hjertet mitt.
Jeg ønsker derfor at vi kan oppleve denne stunden sammen ikke så mye et «offisielt besøk» som et møte der vi, ved Guds nåde, gir hverandre tid, bønn, nærhet og hengivenhet. Vi vil være rikere når vi forlater dette gårdborggården i dag – kanskje jeg selv som den rikeste – og det gode som vi utveksler med hverandre vil være dyrebart.
Det er Herren som ønsker at vi skal være sammen denne stunden. Vi er kommet ad forskjellige veier, enkelte meget smertefulle, også på grunn av feil, som hver enkelt, på forskjellig vis, bærer sårene og arrene etter. Hver enkelt bærer på arr. Og Gud vil at skal være sammen, for han vet at hver av oss, her og nå, har noe enestående å gi og å motta, og at vi alle trenger dette. Hver av oss har sin egenartethet, en gave, og det er for at den skal bli delt.
Fengsler er en tøff virkelighet, og problemer som overfylthet, mangel på strukturer og ressurser, voldsepisoder forårsaker mye lidelse. Men de kan også bli et sted for gjenfødelse, moralsk og materiell gjenfødelse, der kvinner og menns verdighet ikke «settes i isolasjon», men blir fremmet gjennom gjensidig respekt og ivaretakelse av talenter og evner, som under livets mange hendelser gikk i dvale eller ble begravd, men som igjen kan komme fram, til beste for alle, og som fortjener oppmerksomhet og tillit. Ingen kan ta verdigheten fra et menneske, ingen!
Da kan, paradoksalt nok, et fengselsopphold markere begynnelsen på noe nytt, gjennom oppdagelse av uant skjønnhet i oss selv og i andre, som symbolisert av det kunstarrangementet som dere huser og hvis prosjekt dere bidrar aktivt til; det kan bli som en byggeplass for gjenoppbygging, der vi ser på og modig tar vårt liv opp til vurdering og fjerner det som ikke er til noe, det som er i veien, skadelig eller farlig, utarbeider en plan og så setter i gang på nytt, graver ut fundamentet og så, i lys av vår erfaring, murstein på murstein, sammen og med besluttsomhet. Derfor er det også av grunnleggende betydning at fengselssystemet kan tilby sine innsatte redskaper og rom for menneskelig, åndelig, kulturell og yrkesmessig vekst, og slik skaper forutsetningene for en sunn reintegrering. Vær så snill, ikke «isoler verdigheten», ikke isoler verdigheten, men gi nye muligheter!
La oss ikke glemme at vi alle har feil som trenger å bli tilgitt og sår som trenger stell, også jeg, og at vi alle kan bli helbredede som bringer helbredelse, tilgitte som bringer tilgivelse, gjenfødte som bringer gjenfødelse.
Kjære venner, la oss i dag, jeg og dere, fornye vår tillit til fremtiden: Ikke lukk vinduet, vær så snill, se alltid mot horisonten, se alltid framover med håp! Jeg liker å tenke på håpet som et anker, som er forankret i fremtiden; vi har tauet i hånden og går framover med tauet forankret i fremtiden. La oss i dag sette oss prøve å begynne hver dag med å si: «I dag er den rette tid», i dag, «i dag er den rette dag», i dag (jf. 2 Kor 6,2), «i dag begynner jeg på nytt», alltid, hele livet!
Jeg takker dere for dette møtet, og jeg forsikrer dere om min bønn, for hver av dere. Og dere, be for meg, men ikke mot meg, vær så snill!
Og dette er den gaven som jeg etterlater [bilde av Maria med Jesusbarnet]. Se, dette er morsømhet, og denne ømheten har Maria overfor oss alle, hun er ømhetens mor. Takk!
[gaver og hilsner fra de innsatte]
Og nå jager de meg ut! Takk, mange takk, jeg vil huske dere! Fremad, og godt mot! Ikke gi opp, godt mot, og fremad!
Video med pavens besøk i Venezia (engelske kommentarer)
Regina caeli i Venezia
Paviljongen til Den hellige stol på kunstbiennalen i Venezia skal «vende blikket tilbake til virkeligheten» (katolsk.no)
Programmet for pavebesøket i Venezia (katolsk.no)
