Regina caeli: «Jeg kaller dere venner»
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Søndag 5. mai var evangelieteksten:
[…] Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger slaver, for slaven vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre! (Joh 15,9–17 fra Bibel 2024)
Her følger alt det pave Frans sa før regina caeli-bønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag forteller evangeliet at Jesus sier til apostlene: «Jeg kaller dere ikke lenger slaver [eller: tjenere], men venner» (Joh 15,15). Hva betyr dette?
Ikke bare tjenere. Venner!
I Bibelen er Guds «tjenere» spesielle mennesker, som han betror viktige oppdrag, som for eksempel Moses (jf. 2 Mos 14,31), kong David (jf. 2 Sam 7,8), profeten Elia (jf. 1 Kong 18,36) og fram til jomfru Maria (jf. Luk 1,38). Gud legger sine skatter i disse menneskenes hender (jf. Matt 25,21). Men ifølge Jesus er alt dette ikke nok for å kunne si hvem vi er for ham. Det trengs mer, det trengs noe større, som går hinsides alle goder og prosjekter: Det trengs vennskap.
Vennskap
Helt fra vi er små lærer vi hva for en fin erfaring vennskap er: Våre venner tilbyr vi våre leker og de fineste gaver; etter hvert som vi vokser og opp og blir tenåringer, betror vi dem våre første hemmeligheter; som unge tilbyr vi lojalitet; som voksne deler vi både gleder og bekymringer; som gamle deler vi minner, ettertanke og lange, stille dager. Guds ord sier i Salomos ordspråk at «olje og røkelse gleder hjertet, godt vennskap styrker sjelen» (27,9). La oss tenke på venner et øyeblikk, og takke Gud for dem! Et lite tidsrom for å tenke på dem …
«En venn viser alltid kjærlighet»
Vennskap er ikke et resultat av beregning eller tvang: Det oppstår av seg selv når vi i den andre gjenkjenner noe av vårt eget. Og sant vennskap er så sterkt at det tåler selv forræderi. «En venn viser alltid kjærlighet» (Ordsp 17,17) – står det også i Salomos ordspråk – slik Jesus viser oss når han til Judas, som forråder ham med et kyss, sier: «Venn, nå har du gjort ditt!» (Matt 26,50). En sann venn forlater deg ikke, selv ikke når du begår feiltrinn: Han eller hun retter på deg, bebreider deg kanskje, men tilgir deg og forlater deg ikke.
Vi er Jesu venner
Og i dag, i evangeliet, sier Jesus oss at det er nettopp venner vi er for ham: mennesker som er ham kjære, hinsides enhver fortjeneste og forventning, mennesker som han rekker hånden og tilbyr sin kjærlighet, sin Nåde, sitt Ord; mennesker – vi, venner – som han deler det som er ham kjærest med, alt det han har hørt av sin Far (jf. Joh 15,15). Like til å gjøre seg sårbar for oss, å overgi seg i våre hender, vergeløs og kravløs, fordi han er glad i oss. Herren er glad i oss, han vil det gode for oss, og ønsker at vi skal ha del i hans gode.
Hvem er Herren for meg? Hvem er jeg for andre?
La oss da spørre oss: Hvilket ansikt har Herren for meg? Ansiktet til en venn eller til en fremmed? Føler jeg meg elsket av ham, som et kjært menneske? Og hvordan er det Jesu ansikt som jeg selv viser andre mennesker, spesielt for dem som begår feiltrinn og trenger tilgivelse?
Bønn
Må Maria hjelpe oss å vokse i vennskap med sin Sønn og spre det omkring oss.
