Ånden og Bruden. 1. Guds ånd svevde over vannet

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Bibelens to første vers ble lest ved generalaudiensen 29. mai:

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. (1 Mos 1–2 fra Bibel 2024)

I sin katekeserekke vil paven ta utgangspunkt i Det gamle testamente, i Det nye testamente og i Kirkens tid, «stadig med blikket festet på Jesus, som er vårt håp», sa han.

I de første katekesene vil vi se at løftet fra Det gamle testamente blir oppfylt i Kristus. Det vil være som å følge solens gang, fra demring til middagshøyde.

«Guds ånd svevde over vannet»

Helt i begynnelsen av Bibelen står det at «Guds ånd svevde over vannet». Guds Ånd ser vi her som den mystiske kraft som fører verden over fra en opprinnelig «formløs, øde og mørk tilstand» til en «ordnet og harmonisk tilstand». «For Ånden skaper harmoni.» Ånden fører alt fra kaos til kosmos. Både det greske «kosmos» og det latinske «mundus» betegner noe som er vakkert og ordnet, rent og harmonisk.

«Ved pusten fra hans munn»

Senere, i Salmene, sies det mer om Åndens virke i skapelsen: «Ved Herrens ord ble himmelen skapt, hele himmelens hær ved pusten fra hans munn» (Sal 33,6), og: «Du sender ut din Ånd, og de blir skapt, du gjør jorden ny» (Sal 104,30).

Duen ved Jesu dåp. Jesus som ånder på disiplene.

Den hellige ånds virke i nyskapelsen beskrives i Det nye testamentet ved hjelp av bilder som ligner dem brukt om skapelsen: duen som ved Jesu dåp svever over Jordans vann (jf. Matt 3,16), den oppstandne Jesus som ånder på disiplene og sier: «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22), likesom Gud ved skapelsen blåste sin livspust inn i Adam (jf. 1 Mos 2,7).

Paulus: En verden som lider på grunn av mennesket

Apostelen Paulus kommer med et nytt element i beskrivelsen av forholdet mellom Ånden og skaperverket. Han skriver om universet som «sukker og stønner», «som i fødselsrier» (jf. Rom 8,22). Hele verden lider under «slaveriet under forgjengeligheten» (jf. versene 20–21). I sin synd har mennesket dratt med seg alt i sin fremmedgjørelse fra Gud, mener Paulus. Dette er fortsatt sant, og det angår oss nært og dramatisk.

Frans av Assisi: kontemplasjonens og lovprisningens utvei

Den hellige Frans av Assisi peker på en utvei, tilbake til Åndens harmoni, nemlig kontemplasjonens og lovprisningens vei. Alle skapninger skal istemme en lovsang til sin Skaper: «Lovet være du, Herre» (Solsangen).

Kalt til å «være til lov og pris for hans herlighet»

«Himmelen kunngjør Guds ære …» (Sal 19,2). Ja, men himmelen trenger mennesket for å gi stemme til sitt rop. Og i Sanctus sier vi: «Himlene og jorden er fulle av din herlighet.» Ja, de er så å si «gravide» med herlighet, men trenger en god jordmor for å sette lovprisningen til verden. Vårt kall i verden er å «være til lov og pris for hans herlighet» (Ef 1,12). Vi må la kontemplasjonsgleden komme før eiergleden. Ingen har gledet seg med over skapningene enn Frans av Assisi, som ikke ville eie noen eller noe.

Vårt hjerte er «i strid med seg selv»

I begynnelsen forvandlet Den hellige ånd kaos til kosmos, og stadig han søker han å få i stand denne forvandlingen i hvert enkelt menneske. Ved profeten Esekiel lover Gud: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. […] Jeg gir min Ånd i dere» (Esek 36,26–27).

For vårt hjerte ligner det øde og mørke dyp i begynnelsen av Første Mosebok. Motsatte følelser og begjær, kjøttets og åndens følelser og begjær, romsterer i oss. På sett og vis er vi alle det «rike i strid med seg selv» som Jesus snakker om (jf. Mark 3,24). Rundt oss har vi utvendig – politisk og sosialt – kaos. Inne i oss har vi vårt indre kaos. Og vi må begynne å råde bot på vårt indre kaos, om vi skal kunne råde bort på det ytre. Vi trenger Den hellige ånd og hans klarhet. Slipp Ånden til! «Veni creator Spiritus!»

Hele katekesen (engelsk eller et annet språk)