Misjonspavens uforglemmelige reise til verdens ende
Ved slutten av pave Frans' reise til Asia og Oseania – den lengste reisen i hans pontifikat – er det noen bilder har festet seg til sinn og hjerte.
Det første er «søskenskapets tunnel» som paven velsignet sammen med storimamen i Jakarta. I en tid da tunneler forbindes med bilder av krig, terrorisme, vold og død, er denne undergangen mellom den store moskeen og den katolske katedralen både et tegn på håp og et frø av håp. De gester av vennskap og hengivenhet som ble utvekslet mellom biskopen av Roma og storimamen, gjorde inntrykk på mange i verdens mest folkerike muslimske land.
Det andre bildet er av pave Frans som stiger ombord på det australske luftforsvarets C-130 for å dra til Vanimo, nordvest i Papua Ny-Guinea, for der å besøke tre argentiskfødte misjonærer og deres folk, med et tonn hjelpeutstyr og gaver. Paven, som som ung mann selv drømte om å bli misjonær i Japan, ønsket sterkt denne reisen til verdens fjerneste utkant, der han ble omfavnet av menn og kvinner i deres fargerike tradisjonelle drakter. Å være misjonær betyr først og fremst å dele dette folkets liv, mange problemer og forhåpninger, et folk som lever under prekære forhold, midt i en frodig natur. Det betyr å vitne om ansiktet til en Gud som er ømhet og medlidenhet.
Det tredje bildet er av president José Manuel Ramos-Horta, som ved slutten av de offisielle talene i presidentpalasset i Dili, Øst-Timor, bøyde seg ned for å hjelpe paven med føttene på fotstøtten på rullestolen. I verdens mest katolske land er tro et sterkt identitetsdefinerende element, og Kirkens rolle var avgjørende i prosessen som førte til uavhengighet fra Indonesia.
Det fjerde bildet er pavens rørende omfavnelse av funksjonshemmede barn som blir tatt hånd om av søstrene ved Irmãs Alma-skolen: gester, blikk og noen få, dypt evangeliske ord for å minne om at disse barna, som må ha hjelp til alt, ved å la seg bli tatt hånd om, lærer oss å la oss bli tatt hånd om av Gud. Spørsmålet om hvorfor barn må lide er som et knivblad som sårer, et sår som ikke gror. Frans' svar var nærhet og omfavnelse.
Det femte bildet er bildet av Øst-Timors folk, som under stekende sol i timevis ventet på paven på Taci Tolu-sletten. Mer enn 600 000 mennesker var til stede, praktisk talt én av to østtimoresere. Pave Frans ble slått av denne mottakelsen og av heten i et land som etter en hard kamp om uavhengighet fra Indonesia, sakte er i gang med å bygge seg en fremtid. Sekstifem prosent av befolkningen er under 30 år, og veiene, som pavemobilen kjørte langs, var overfylte av unge menn og kvinner med svært små barn. Et håp for Kirken. Et håp for verden.
Det sjette bildet er av Singapores skyline, øystaten med sine høye, hypermoderne skyskrapere. Et utviklet og velstående land. Umulig ikke å tenke på kontrasten til de støvete gatene i Dili, som paven hadde forlatt bare noen få timer tidligere. Også her, hvor velstanden er tydelig på hvert hjørne, hvor livet er velorganisert og transporten er superrask, omfavnet pave Frans alle og pekte på kjærlighetens, harmoniens og søskenskapets vei.
Det siste bildet er av paven selv. Det var noen som hadde sine tvil om om han kunne tåle en så lang reise, i land med tropisk klima. Det ble tvertimot et crescendo: I stedet for å bli mer og mer sliten etter dag på dag med kilometer, forflytninger og flyreiser, gjenvant han energi. I møtene med ungdommer fra forskjellige land så han bort fra sine ferdigskrevne tekster og samtalte heller med dem, og dette forfrisket ham, på ånd og kropp. Ung blant de unge, til tross for at han fyller 88 år like før jubelåret.
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro
