Pavens preken i Belgia

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 29. september avsluttet pave Frans avsluttet sin apostoliske reise til Luxembourg og Belgia med messe på kong Baudouin stadion i Brussel. Karmelittnonnen Ana de Jésus ble saligkåret.

Evangelieteksten var:

Johannes sa til ham: «Mester, vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke var i følge med oss.» Men Jesus svarte: «Dere skal ikke hindre ham! For ingen som gjør en mektig gjerning i mitt navn, kan straks etter si noe vondt om meg. Den som ikke er mot oss, er med oss. Den som gir dere et beger vann å drikke fordi dere hører Kristus til – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen. […] (Mark 9,38–43.45.47–48 fra Bibel 2024)

Her følger hele prekenen:

«Den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen» (Mark 9,42) [lokke til fall, være til anstøt, forarge, få til å snuble. Italiensk: scandalizzare]. Med disse ordene advarer Jesus disiplene mot å lokke til fall, altså å forhindre vandringen til de «små» og såre deres liv. Det er en sterk advarsel, en streng advarsel, som vi må stoppe opp ved og tenke over. Jeg ønsker å gjøre det sammen med dere, også i lys av andre de andre lesningene, ved å se på tre nøkkelord: åpenhet, fellesskap og vitnesbyrd.

1. Åpenhet og lukkethet

Først åpenhet. Den første lesningen [4 Mos 11,25–29] og evangeliet taler om Den hellige ånds frie virke. I den første fortellingen gir Den hellige ånd sin profetiske gave ikke bare til mennene som var gått med Moses til telthelligdommen, men også til to menn var var blitt igjen i leiren.

Dette er tankevekkende, for om det først var deres fravær fra gruppen av utvalgte som var forargelig, var det etter at de hadde fått Åndens gave forargelig å forby dem å skjøtte det oppdrag som de så likevel hadde mottatt. Moses, som var en ydmyk og vis mann, hadde forstått dette riktig. Med åpent sinn og hjerte sier han: «Om bare alt Herrens folk var profeter! Måtte Herren gi dem alle sin Ånd!» (4 Mos 11,29). Et nydelig ønske!

Disse kloke ordene er en innledning til noe Jesus sier i evangeliet (jf. Mark 9,38–43.45.47–48). I Kapernaum er det disiplene som ønsker å hindre en mann i å drive ut onde ånder i Mesterens navn, for – sier de – «han var ikke i følge med oss» (Mark 9,38), «han er ikke med i vår gruppe». De tenker slik: «Han som ikke er i følge med oss, han som ikke er ‘en av oss‘, kan ikke gjøre undre, det har han ikke rett til.» Men Jesus overrasker dem – som alltid, Jesus overrasker oss alltid – og han overrasker og viser til rette disse mennene og ber dem tenke utover deres vante skjema og ikke «bli forarget» over Guds frihet. Han sier til dem: «Dere skal ikke hindre ham! […] Den som ikke er mot oss, er med oss» (Mark 9,39–40).

La oss lytte oppmerksomt til disse to fortellingene, både Moses’ og Jesu, for de angår også oss og vårt liv som kristne. Med dåpen har vi jo alle mottatt en sendelse i Kirken. Men det dreier seg om en gave, ikke om noe som vi kan skryte av. Fellesskapet av troende er ikke en krets av privilegerte, det er en familie av frelste, og det er ikke ut fra vår fortjeneste vi blir sendt ut i verden for å forkynne evangeliet, men ut fra Guds nåde, ut fra hans barmhjertighet og ut fra den tillit som han, til tross for alle våre begrensninger og synder, fortsetter å ha til oss med sin Farskjærlighet, han som i oss ser det vi selv ikke klarer å skjelne. Derfor kaller han oss, han sender oss ut og ledsager oss tålmodig dag etter dag.

Så om vi med, åpen og omsorgsfull kjærlighet, ønsker å ta del i Den hellige ånds virke uten å være til anstøt, til forhindring, for noen med vår innbilskhet og rigiditet, må vi skjøtte vår sendelse med ydmykhet, takknemlighet og glede. Vi må ikke ta det ille opp, men heller glede oss over at også andre kan gjøre det vi gjør, slik at Guds rike vokser og vi alle en dag forenes i Faderens armer.

2. Fellesskap og egoisme. Overgrep

Og dermed kommer vi til det andre ordet: fellesskap. Det snakker Jakob om i den andre lesningen (jf. Jak 5,1–6). Han bruker to heftige bilder: rikdommen som råtner (jf. vers 3), og nødropet fra onnefolkene, som når fram til Herrens øre. Slik minner han oss om at den eneste vei som fører til livet, er gavens vei, den kjærlighet som deler og slik virker forenende. Egoismens vei frembringer bare lukkethet, murer og forhindringer – altså til «anstøtssteiner» – den lenker oss fast til ting og fører oss bort fra Gud og våre søsken.

Egoisme, likesom alt annet som forhindrer nestekjærlighet, er «forargelig» fordi den knekker de små. Den tråkker på menneskers verdighet og kveler de hjelpeløses skrik (jf. Sal 9,13). Slik var det på Paulus’ tid, og slik er det for oss i dag. Tenk for eksempel på hva som skjer når enkeltliv og samfunnsliv bare skal bygges på egennyttens og markedslogikkens prinsipper (jf. Evangelii gaudium, 54–58). Da skaper man en verden der det ikke lenger er plass til dem som er i vanskeligheter, der det ikke finnes barmhjertighet for den som gjør noe galt, der det ikke finnes medlidenhet med dem som lider og ikke klarer mer. Det finnes ikke.

La oss tenke på det som skjer når de små blir lokket til fall, rammet, misbrukt av dem som burde hatt omsorg for dem, la oss tenke på de smertefulle sårene og følelsen av maktløshet, særlig hos ofrene, men også hos deres familier og i det større fellesskapet. Med sinn og mitt hjerte vender jeg tilbake til historiene til enkelte av disse «små» som jeg møtte i forgårs. Jeg hørte på dem, jeg følte deres lidelse som ofre for misbruk, og jeg gjentar det her: I Kirken er det rom for alle, alle, alle, men alle vil vi få vår dom, og overgrep er det ikke rom for, det finnes ikke rom for tildekking av overgrep. Jeg ber alle: Ikke dekk over overgrep! Overgripere må bli fordømt og hjulpet til å bli friske av disse denne sykdommen, som jo overgrep er. Det onde skal ikke holdes skjult: Det onde skal bringes fram i lyset, det må bli kjent , slik enkelte overgrepsofre har gjort og det med stort mot. Det må bli kjent. Og overgriperen må få sin dom. Må overgriperen få sin dom, uansett om vedkommende er leg, prest eller biskop: Må vedkommende få sin dom.

Guds ord er klart: Det sier at «nødropet fra onnefolkene» og «de hjelpeløses skrik» ikke kan overhøres, ikke kan fjernes som om dette var den gale tonen i velværets perfekte konsert. Heller ikke kan de dempes med en eller annen form for veldedighet for syns skyld. Tvertimot er de en levende stemme for Ånden, de minner oss om hvem vi er – alle er vi noen stakkars syndere, alle, jeg selv som den første –; og de menneskene som er blitt misbrukt er en klage som stiger til himmelen, som rører ved sjelen, som får oss til å skamme oss og kaller oss til omvendelse. La oss ikke legge hindringer i veien for den profetiske stemmen, la oss ikke bringe den til taushet med vår likegyldighet. La oss høre på det Jesus sier i evangeliet: Bort fra oss det øye som vekker anstøt, som ser den trengende og vender seg bort! Bort fra oss den hånd som vekker anstøt, som lukker seg for å skjule sine skatter og trekker seg gjerrig tilbake i lommen! Bestemoren min sa: «Det er gjennom lommeboka djevelen slipper inn» Den hånd som løftes for å begå seksuelt misbruk, misbruk av makt, misbruk av samvittighet mot dem som er svakere. Og hvor mange overgrepstilfeller har vi vel ikke i vår historie, i vårt samfunn! Bort fra oss den fot som vekker anstøt, som løper fort, ikke for å komme nær dem som lider, men for å gå rett forbi og holde seg på avstand! Vekk med alt dette, bort fra oss! Intet godt og solid bygges slik! Og et spørsmål som jeg liker å stille: «Gir du almisser?» – «Ja, far, ja» – «Og si meg, når du gir en almisse, rører du da ved hånden til den nødlidende, eller bare kaster du pengen bort og ser en annen vei? Ser du dem i øynene, de som lider?» La oss tenke over dette.

Om vi ønsker å så noe for fremtiden, også på det sosiale og økonomiske plan, bør vi igjen gjøre barmhjertighetens evangelium til grunnlag for våre valg. Jesus er barmhjertigheten. Alle vi, alle, er blitt «barmhjertiget». Ellers vil de tilsynelatende imponerende monumentene over vår overdådighet alltid være kolosser på leirføtter (jf. Dan 2,31–45). La oss ikke narre oss selv: Uten kjærlighet er det intet som varer, alt blir borte, det løses opp; vi blir fanget i et flyktig, tomt og meningsløst liv, i en verden uten hold, som, bortsett fra en eventuell fasade, har mistet enhver troverdighet – hvorfor? Fordi den har lokket de små til fall.

3. Vitnesbyrd. Ana de Jesús

Og dermed kommer vi til det tredje ordet: vitnesbyrd. Vi kan da utgangspunkt i livet og verket til Ana de Jesús, Ana de Lobera, i dag når hun blir saligkåret. I Kirken på hennes tid var denne kvinnen blant hovedpersonene for en stor reformbevegelse. Hun fulgte i fotsporene til en «åndelig kjempe» – Teresa av Ávila – og spredte hennes idealer i Spania, Frankrike og også her i Brussel, og i det som dengang ble kalt De spanske Nederlandene.

I en tid preget av smertefulle skandaler, både innenfor og utenfor det kirkelige fellesskapet, brakte hun og hennes medsøstre med sitt enkle og fattige liv bestående av bønn, arbeid og karitativt virke, mange mennesker tilbake til troen, og det i den grad at noen i denne byen betegnet deres stiftelse her i byen for en «åndelig magnet».

Hun valgte ikke å etterlate seg skrifter. Hun forsøkte derimot å sette ut i livet det hun selv hadde lært (jf. 1 Kor 15,3), og med sin levemåte bidro hun til å gjenreise Kirken i en svært vanskelig tid.

La oss da takknemlig ta imot det forbilde for en «kvinnelig hellighetsstil» som hun etterlot seg (jf. Gaudete et exsultate, 12), fintfølende og sterk, preget av åpenhet, fellesskap og vitnesbyrd. La oss be om henne om forbønn, la oss ta etter hennes dyder og sammen med henne fornye vår iver etter å vandre sammen i Herrens fotspor.

Hele messen og angelus med engelske kommentarer

Les også om anstøt («skandale») i Den katolske kirkes katekisme: Aktelse for medmenneskers sjel: anstøt