Pavens budskap til Verdensmisjonsdagen 2024
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Gå og innby alle til bryllupet (jf. Matt 22,9)
Kjære brødre og søstre!
Til årets Verdensmisjonsdag har jeg hentet temaet fra evangeliets lignelse om bryllupsmåltidet (jf. Matt 22,1–14). Etter at de innbudte har avslått innbydelsen, sier kongen, som er hovedpersonen i fortellingen, til sine slaver: «Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner» (vers 9). Ved å reflektere over denne nøkkelsetningen, både ut fra lignelsen og ut fra Jesu liv, kan vi få belyst flere viktige aspekter ved evangelisering. Særlig aktuelle for alle oss, Kristi utsendinger, er disse aspektene nå i sluttfasen av den synodale prosessen, som i samsvar med mottoet «fellesskap, deltagelse, misjon» igjen bør få Kirken til å orientere seg mot dens viktigste oppgave, nemlig forkynnelse av evangeliet i dagens verden.
1. «Gå og innby!» Misjon som å gå og innby til Herrens fest, uten å la oss trette ut
I kongens befaling til sine slaver finnes to verb som uttrykker kjernen i misjon: «å gå» og «å innby».
Med tanke på det første verbet må huske at slavene allerede tidligere var blitt sendt ut for å formidle kongens budskap til de innbudte (jf. versene 3–4). Dette sier oss at misjon er utrettelig å gå ut, mot hele menneskeheten, for å innby alle til møte og samfunn med Gud. Utrettelig! Gud, rik på kjærlighet og barmhjertighet, går stadig ut til hvert et menneske, for å kalle det til lykksaligheten i sitt rike, og det til tross for likegyldighet og avvisning. Slik gikk Jesus Kristus, den gode hyrde og Faderens utsendte, på leting etter de bortkomne sauene i Israels folk, og han ønsket å gå enda lenger for å nå selv de sauene som var aller lengst unna (jf. Joh 10,16). Både før og etter sin oppstandelse sa han: «Gå!» til sine disipler, og gjorde dem dermed delaktige i sin egen sendelse (jf. Luk 10,3; Mark 16,15). Kirken vil derfor, for trofast å utøve den sendelse den har fått fra Herren, fortsette å gå hinsides alle grenser, den vil stadig gå ut på nytt, uten å gå trett og uten å miste motet i møte med vanskeligheter og hindringer.
Jeg vil benytte anledningen til å takke de misjonærer, som som svar på Kristi kall har forlatt alt og dratt langt bort fra sitt hjemland, for å bringe det gode budskap til folk som ennå ikke, eller bare nylig, har mottatt det. Kjære dere, deres store hengivelse er et konkret uttrykk for den ad gentes-misjon som Jesus betrodde sine disipler: «Gå og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Så la oss fortsette å be og takke Gud for de nye og tallrike misjonskallene til å evangelisere helt til jordens ende.
Og la oss ikke glemme at ethvert kristenmenneske er kalt til å delta i denne universelle sendelsen, med sitt eget evangeliske vitnesbyrd i alle mulige omgivelser, slik at hele Kirken med sin Herre og Mester stadig kan gå ut mot «veikryssene» i dagens verden. Ja, «Kirkens drama i dag er at Jesus fortsetter å banke på døren, men innenfra, for at vi skal slippe ham ut! Ofte ender vi opp med å være en Kirke […] som ikke slipper Herren ut, som oppbevarer ham som ‘en eiendel’, men Herren var utsendt, og han vil at også vi skal gå ut» (tale til deltakerne på konferanse organisert av Dikasteriet for legfolk, familie og liv, 18. februar 2023). Måtte alle vi som er blitt døpt innstille oss på igjen å gå ut, enhver i samsvar med sin livsform, for slik å få i gang en ny misjonerende bevegelse, som ved begynnelsen av kristendommen!
La oss vende tilbake til kongens kommando til slavene i lignelsen. Slavene skal ikke bare gå ut, men også innby: «Kom til bryllupet!» (Matt 22,4). Det gir oss en pekepinn om et annet, ikke mindre viktig aspekt ved den sendelse Gud betror oss. Som vi kan forestille oss, formidlet disse utsendte slavene riktignok at kongens innbydelse var presserende, men de utviste også stor respekt og vennlighet. Likeledes må sendelsen med å bringe evangeliet til alt som Gud har skapt nødvendigvis være i samme stil som han som vi forkynner. Forkynnelse for verden av «skjønnheten i Guds frelsende kjærlighet åpenbart i Jesus Kristus, død og oppstanden» (Evangelii Gaudium, 36) må være preget av glede, overbærenhet, vennlighet, som er Åndens frukt i de utsendte disiplene (jf. Gal 5,22); aldri av press, tvang eller proselytisme, men alltid av nærhet, medfølelse og ømhet, som reflekterer Guds væremåte og handlemåte.
2. Ved festmåltidet. Den eskatologiske og eukaristiske dimensjonen ved Kristi og Kirkens sendelse
I lignelsen er det sønnens bryllupsmåltid kongen ber slavene gå og innby til. Dette festmåltidet gjenspeiler det eskatologiske festmåltid, det er et bilde på den endelige frelse i Guds rike, som allerede nå, ved Jesu komme, er blitt til virkelighet. Jesus, Messias og Guds Sønn, har skjenket oss liv og overflod (jf. Joh 10,10), symbolisert ved bordet dekket «med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin», når Gud «sluker døden for evig» (jf. Jes 25,6–8).
Kristi sendelse er sendelsen i tidens fylde, slik han erklærte ved begynnelsen av sin forkynnelse: «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15). Det er denne sin Mesters og Herres sendelse Kristi disipler er kalt til å fortsette. La oss i denne forbindelse minnes Det annet vatikankonsils lære om misjonsvirksomhet som et grunntrekk ved Kirken: «Den tid hvor der skal drives misjon, ligger mellom Herrens første tilsynekomst og hans gjenkomst […] Før Herren kommer igjen, skal det glade budskap nemlig forkynnes for alle folkeslag» (Ad gentes, 9).
Vi vet at evangeliseringsiveren til de første kristne hadde en sterkt eskatologisk dimensjon. Å forkynne evangeliet var presserende, følte de. Også i dag er det viktig å beholde denne dimensjonen, for det hjelper oss å evangelisere med gleden til dem som vet at «Herren er nær» og med håpet til dem som strekker seg mot målet, nemlig samværet med Kristus ved hans bryllupsmåltid i Guds rike. Så mens verden byr på forskjellige «festmåltider» av konsumerisme, egoistisk velvære, opphoping av ting og individualisme, kaller evangeliet alle til det guddommelige festmåltid, der det råder glede, deling, rettferdighet, søskenskap, i samfunn med Gud og med andre mennesker.
Denne livsfylde, Kristi gave, foregripes allerede nå i det hellige eukaristiske måltid, som Kirken etter oppdrag fra Jesus feirer til minne om ham. Og slik er innbydelsen til det eskatologiske festmåltid, som vi ved vår evangeliseringsvirksomhet bringer ut til alle, uløselig knyttet til innbydelsen til det eukaristiske bord, der Herren nærer oss med sitt ord og med sitt legeme og blod. Slik Benedikt XVI lærte: «I enhver eukaristisk feiring finner det sted en sakramental virkeliggjørelse av Guds folks eskatologiske sammenkomst. Det eukaristiske måltid er for oss den virkelige foregripelse av det endelige festmåltid, som profetene hadde forutsagt (jf. Jes 25,6–9) og som i Det nye testamente beskrives som ‘Lammets bryllup’ (Åp 19,7.9); det skal feires i glede i de helliges samfunn» (Sacramentum Caritatis, 31).
Så vi er alle kalt til en mer intens feiring av eukaristien, i alle dens dimensjoner, især den eskatologiske og den misjonerende. I den forbindelse ønsker jeg å gjenta: «Vi kan ikke gå til alters uten å la oss dras med i den sendelsesbevegelse som utgår fra Guds eget hjerte og tar sikte på å nå alle mennesker» (ibid., 84). Den eukaristiske fornyelse, som fremmes av mange lokalkirker nå etter Covid, fortjener ros. Den vil også være viktig for å gjenopplive misjonsånden til hver enkelt troende. Med hvor mye større tro, med et hjertets sprang, burde vi ved hver messe si: «Din død forkynner vi, Herre, og din oppstandelse lovpriser vi, inntil du kommer»!
Ut fra dette perspektivet ønsker jeg, nå i dette året som er viet til bønn i forberedelse til jubelåret 2025, å innby alle til dessuten og til framfor alt å intensivere sin messedeltagelse og bønn for Kirkens evangeliseringsvirksomhet. På Herrens bud slutter Kirken aldri i enhver eukaristifeiring og i enhver liturgisk feiring å be Fadervår, med dens delbønn: «Komme ditt rike». Og slik gjør daglig bønn og spesielt eukaristien oss til håpets pilegrimer og utsendte, på vandring mot det evige liv i Gud, mot det bryllupsmåltid som Gud har gjort i stand for alle sine barn.
3. «Alle». Kristi disiplers universelle sendelse og den helt synodale-misjonerende Kirke
Den tredje og siste refleksjonen angår målgruppen for kongens innbydelse: «alle». Som jeg har understreket: «Dette er et kjernepunkt i misjon: dette ‘alle’. Uten å utelukke noen. Alle. Alt vårt misjonsarbeid oppstår i Kristi hjerte, for at han skal kunne dra alle til seg» (tale til deltakerne ved Den pavelige misjonsvirksomhets generalforsamling, 3. juni 2023). Også i dag, i en verden sønderrevet av splittelser og konflikter, er Kristi evangelium den milde og sterke røst som kaller menneskene til å møte hverandre, til å anerkjenne hverandre som søsken, og til å glede seg over harmonien i mangfoldet. Gud vil «at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). Så la oss aldri glemme at i vår misjonsvirksomhet er vi innbudt til å forkynne evangeliet for alle, og da «ikke ved å pålegge noen slags nye forpliktelser, men slik man deler en glede, peker ut en vakker horisont, tilbyr et innbydende festmåltid» (Evangelii gaudium, 14).
Omsorg for alle personer, uavhengig av deres sosiale og også moralske situasjon, ligger Kristi utsendte disipler på hjertet. Lignelsen om bryllupsmåltidet sier oss at på kongens oppfordring samlet slavene «alle de kunne finne, både onde og gode» (Matt 22,10). Dessuten er nettopp «de fattige og uføre og blinde og lamme» (Luk 14,21), altså Jesu minste søsken og marginaliserte i samfunnet, kongens spesielle gjester. Så Sønnens bryllupsmåltid, gjort i stand av Gud, forblir alltid åpent for alle, for hans kjærlighet til hver av oss er stor og betingelsesløs. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå tapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Alle, hver eneste mann og hver eneste kvinne, er bestemt til å motta Guds innbydelse til å ha del i hans nåde, som forvandler og frelser. Man må bare si «ja» til denne guddommelige gaven, ta imot den og la seg forvandle av den, ikle seg den som «bryllupsklær» (jf. Matt 22,12).
Utsendelse til alle krever innsats fra alle. Vi må altså fortsette vandringen mot en helt synodal-misjonerende Kirke til tjeneste for evangeliet. Synodalitet er i seg selv misjonerende, og omvendt er misjon alltid synodal. Så et tett misjonerende samarbeid, både i den universelle Kirke og i lokalkirkene, er enda mer presserende i dag. I kjølvannet av Det annet vatikankonsil og i mine forgjengeres fotspor anbefaler jeg for alle verdens bispedømmer Den pavelige misjonsvirksomhet [Missio], som utgjør det fremste middel «da den gjennomtrenger katolikkers sinn helt fra barndommen av med tanke for misjonene overalt i verden, og fordi de i enhver nødssituasjon oppmuntrer til virksom innsamling av materielle hjelpemidler til støtte for misjonen» (jf. Ad gentes, 38). Derfor er kollekten på Verdensmisjonsdagen i sin helhet bestemt til Det universelle solidaritetsfond, som så Selskapet for troens utbredelse i Pavens navn deler ut til alle Kirkens misjoner etter behov. La oss be Herren om å lede oss og hjelpe oss å være en mer synodal og mer misjonerende Kirke (jf. preken ved avslutningen av bispesynoden, 29. oktober 2023)!
La oss til slutt vende vårt blikk mot Maria, som fikk Jesus til å gjøre det første underet nettopp ved et bryllup, i Kana i Galilea (jf. Joh 2,1–12). Herren bød brudeparet og alle gjestene ny vin i overflod, et tegn som foregriper det bryllupsmåltid som Gud gjør i stand for alle ved tidenes ende. La oss også i dag be om hennes moderlige forbønn for Kristi disiplers evangeliseringsvirksomhet. La oss med vår Mors glede og omsorg, med ømhetens og hengivenhetens kraft (jf. Evangelii gaudium, 288), gå og bringe alle innbydelsen fra vår Konge og Frelser. Hellige Maria, Evangeliseringens stjerne, be for oss!
Roma, Laterankirken, 25. januar, festdagen for apostelen Paulus’ omvendelse
FRANS
