Pavens preken under helligkåringsmessen

Vuokko–Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 14. oktober helligkåret pave Frans syv menn og kvinner, deriblant pave Paul VI, biskop Romero og den unge Nuntius Sulprizio. Under messen brukte paven Romeros blodflekkede livbånd og Paul VIs alterkalk, pallium og bispestav.

Pave emeritus Benedikt XVI var ikke tilstede ved helligkåringen, men pave Frans besøkte ham dagen før.

Evangelieteksten var fortellingen om Jesus og den rike mannen (her er dagens lesninger):

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Men Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud! Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, hedre din far og din mor.» Han svarte: «Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus så på ham og fikk ham kjær og sa: «Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han eide mye … (les resten av Mark 10,17–30 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen:

Guds levende ord

Andre lesning sier oss at «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12). Nettopp slik er det. Guds ord er ikke bare en samling av sannheter eller en oppbyggelig åndelig fortelling, nei, det er et levende Ord, som rører ved vårt liv og forvandler det. Det er Jesus selv, han som er Guds levende ord, som taler til vårt hjerte.

«Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

Dagens evangelietekst innbyr oss til å møte Herren likesom den mannen som kom «løpende» til ham (jf. Mark 10,17). Vi kan se oss selv i denne mannen; navnet hans blir ikke oppgitt i teksten, det er som om det antydes at han kan være hvem som helst av oss (vers 17). Han spør Jesus hva han skal «gjøre for å arve evig liv». Han ønsker å leve evig, å leve fullt: Hvem av oss vil vel ikke det? Men vi legger merke til at han spør om dette som en slags arv, som et gode som kan oppnås, som noe som han vinne på egen hånd. Det er for å oppnå dette godet at han har holdt budene helt siden han var ung, og for å nå målet er han beredt til å holde enda flere bud. Derfor spør han: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?»

«Selg alt du eier […] Kom så og følg meg!»

Jesu svar overrumpler ham: Herren ser på ham og får ham kjær (vers 21). Jesus endrer perspektiv: fra overholdelse av forskrifter med tanke på belønning, til fri og hel kjærlighet. Mannen hadde snakket som om det gjaldt tilbud og etterspørsel. Jesus derimot foreslår en kjærlighetshistorie for ham. Han ber ham gå fra overholdelse av lover til selvhengivelse, fra å gjøre alt for en selv til å være sammen med ham. Han foreslår ham et «skarpskårent» liv: «Selg alt du eier, og gi det til de fattige. […] Kom så og følg meg!»» (vers 21). Også til deg sier Jesus: «Kom så og følg meg!». Kom: Ikke stå stille, for det er ikke nok ikke å gjøre ondt for å tilhøre Jesus. Følg meg: Ikke renn etter Jesus bare når du har lyst, men oppsøk ham hver eneste dag; ikke nøy deg med å overholde noen forskrifter, gi noen almisser og si noen bønner: Finn i ham den Gud som alltid elsker deg, meningen med ditt liv og styrken til å gi deg selv.

«Selg alt du eier, og gi det til de fattige»

Igjen sier Jesus: «Selg alt du eier, og gi det til de fattige». Herren teoretiserer ikke om fattigdom og rikdom, men går rett til livet. Han ber deg gi slipp på alt som tynger ditt hjerte, tømme deg for verdslige goder for å gjøre plass til ham, den eneste gode. Vi kan ikke følge Jesus ordentlig når vi er nedtynget av ting. Når hjertet er overfullt av goder, er det ikke plass til Herren, som da blir til en ting blant mange andre ting. Derfor er rikdom farlig, og – sier Jesus – vanskeliggjør til og med frelsen. Ikke fordi Gud er streng, nei! Problemet befinner seg på vår side: Vi har så mye, og vi vil ha så mye at vårt hjerte kveles av det og mister evnen til å elske. Derfor minner den hellige Paulus oss om at «kjærligheten til penger er roten til alt ondt» (1 Tim 6,10). Vi ser at der pengene står i sentrum er det ikke plass til Gud og heller ikke til mennesket.

Jesus er radikal

Jesus er radikal. Han gir alt, og han ber om alt: Han gir hele sin kjærlighet, og han ber om et udelt hjerte. Også i dag gir han seg selv til oss som levende brød; kan vi avspise ham med noen smuler? Han ble vår tjener og lot seg korsfeste for oss; vi kan ikke svare ham bare med å overholde noen forskrifter. Han tilbyr oss det evige liv; vi kan ikke gi ham bare den tid som vi har tilovers. Jesus nøyer seg ikke med noen «prosent kjærlighet»: Det går ikke an å elske ham med tjue, femti eller seksti prosent kjærlighet. Det er enten alt eller ingenting.

Vårt hjerte er som en magnet. Hvor fester det seg?

Kjære brødre og søstre, vårt hjerte er som en magnet: Kjærligheten virker tiltrekkende på det, men det kan bare feste seg på én side. Det må velge: Enten vil det elske Gud eller verdens rikdom (jf. Matt 6,24); enten vil det leve for kjærligheten, eller det vil leve for seg selv (jf. Mark 8,35). La oss spørre oss på hvilken side vi er. La oss spørre oss hvor vi er kommet i vår kjærlighetshistorie med Gud. Nøyer vi oss med noen forskrifter, eller er vi forelsket, følger Jesus og er virkelig villige til å gi slipp på noe for ham? Jesus spør hver av oss og også alle oss  sammen, som en Kirke som er underveis: Er vi en Kirke som bare preker gode forskrifter, eller er vi en Kirke, som for sin Herre kaster seg ut i kjærligheten som en brud? Følger vi ham virkelig, eller vender vi tilbake til verden, som den mannen vi hørte om? Er kort sagt Jesus nok for oss, eller søker vi verdslig sikkerhet? La oss be om den nåde av kjærlighet til Herren å kunne gi slipp på ting: å gi slipp på rikdom, å slutte å lengte etter status og makt, å gi avkall på strukturer som ikke lenger er egnet til evangelieforkynnelse, på ballast som bremser vår misjon og på bindinger til verden. Uten et sprang framover i kjærlighet blir vårt liv og vår Kirke syke av «egosentrisk selvtilfredsshet» (Evangelii gaudium, 95): Vi søker da glede i forbigående fornøyelser, vi lukker oss i sterilt snakk, vi slår oss til ro i et monotont og slapt kristenliv, der litt narsissisme dekker over vår tristhet over å forbli ufullendte.

Vend tilbake til gledens kilder

Slik var det for den mannen. Han «gikk bedrøvet bort», står det i evangeliet (vers 22). Han var forankret til forskrifter og til sine mange eiendeler, og ga ikke Jesus sitt hjerte. Og han gikk bedrøvet bort selv om han hadde møtt Jesus og hans kjærlige blikk. Tristhet viser at kjærligheten er ufullendt, tristhet tyder på et lunkent hjerte. Et hjerte, som befridd for verdslige goder elsker Herren fritt, sprer derimot alltid glede – den gleden som det er slikt et stort behov for i dag. Den hellige pave Paul VI skrev: «Det er nettopp i deres angst at våre samtidige trenger å oppdage gleden og høre dens sang» (Gaudete in Domino, I). I dag innbyr Jesus oss å vende tilbake til gledens kilder: til å møte ham, til modig å velge å risikere alt for å kunne følge ham, til å gi slipp på andre ting for å kunne slå helhjertet inn på hans vei. Helgenene har gått denne veien.

De sju nye helgenene

Paul VI gikk Jesu vei etter eksempel av den apostelen som han tok navn etter. Likesom apostelen brukte han sitt liv på Kristi evangelium; han overskred grenser og vitnet i forkynnelse og dialog om Kristus. Han var profet for en Kirke som går ut, som ser dem som er langt borte, som tar seg av de fattige. Selv midt i slit og misoppfattelser vitnet Paul VI lidenskapelig om skjønnheten og gleden i å følge Jesus med et helt hjerte. I dag maner han, sammen med det konsilet som han var en klok rormann for, oss fortsatt til å leve ut vårt felles kall: det universelle kall til hellighet. Ikke et kall til middelmådighet, men til hellighet. Det er skjønt at erkebiskop Romero er her sammen med ham og de andre helgenene i dag. Romero ga slipp på all verdslig trygghet, selv sin egen sikkerhet, for å gi sitt liv slik evangeliet sier. Han var nær de fattige og nær sitt folk, hans hjertes magnet var festet til Jesus og hans søsken. Det samme kan vi si om Frans Spinelli, om Vincent Romano, om Maria Katarina Kasper, om Nazaria Ignatia av den hellige Teresa av Jesus, og også om vår gutt fra Abruzzo og Napoli, Nuntius Sulprizio: en ung, modig og ydmyk helgen som visste å møte Jesus i lidelse, stillhet og selvoppofrelse. Under forskjellige omstendigheter omsatte alle disse helgenene dagens ord til liv, uten lunkenhet og beregninger, men ved ivrig å risikere alt og gi slipp på alt. Brødre og søstre, må Herren hjelpe oss å følge deres eksempel.