Pavens tale i De forente arabiske emirater

Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Herre, gjør meg til redskap for din fred!» var pavens motto for reisen, hentet fra fra Frans av Assisis bønn. Logoen var en due med en olivenkvist i nebbet, og i sin tale paven sa at vi nå, i Guds navn, bør gå sammen, som én familie,  inn i én ark: brorskapets ark. Brorskapets ark vil kunne klare seg gjennom alle verdens stormer.

Vi trenger broderlig samliv, basert på utdannelse og rettferdighet, og vi trenger menneskelig utvikling, basert på inkludering og like rettigheter for alle. Dette er «fredsfrø» som religionene bør hjelpe å vokse fram; menneskehjertet trenger hjelp til å bli «demilitarisert», sa paven.

Frans av Assisi og sultanen al-Kamil

Åtte hundre år etter møtet mellom Frans av Assisi og sultan al-Kamil, hadde paven nå tatt imot denne anledningen og kom som en troende, som en som tørster etter fred, som en fredssøkende bror. Vi er sammen her fordi vi ønsker fred, vi ønsker å fremme fred og å være redskaper for fred, sa han. 

Brorskapets ark

Paven viste til reisens logo: en due med en olivenkvist. Fortellingen om syndefloden finnes i forskjellige religiøse tradisjoner. I den bibelske fortellingen ber Gud Noas gå inn i arken for å redde familien sin. Og vi trenger nå, i Guds navn, å gå sammen inn i én ark, som én eneste familie, som vil kunne klare seg gjennom verdens stormer: brorskapets ark.

Gud Skaperen

Vårt utgangspunkt er erkjennelsen av at Gud står bak den ene menneskefamilien. Han har skapt alt og alle, og ønsker at vi skal leve som brødre og søstre i skaperverket, vårt felles hjem, som han har gitt oss. Vi har alle samme verd, og ingen kan være herre over eller slave for noen andre.

Mennesket

Man kan ikke ære Skaperen uten å verne om hvert eneste menneske, for det er hellig. For Gud ser ikke på menneskeslekten ikke med et eksluderende blikk, men med et velvillig og inkluderende blikk. Vi ærer Gud her på jorden ved å innrømme alle menneskers like rettigheter. I Gud Skaperens navn må derfor all slags vold fordømmes. Det er en alvorlig vanhelligelse av Guds navn å bruke det for å rettferdiggjøre hat og vold. Vold kan aldri begrunnes religiøst.

Individualisme: brorskapens fiende, særlig i religion

Men brorskap har en fiende: individualisme. Man prøver å sette seg selv og sin gruppe høyere enn andre. Denne fienden truer også menneskets mest opphøyde og medfødte privilegium, nemlig dets åpenhet for det transcendente og religiøsitet. Ekte religiøsitet består i å elske Gud av hele hjertet og ens neste som en selv. Religiøs praksis trenger derfor stadig å bli renset fra en stadig tilbakevendende fristelse: Vi er stadig fristet til å dømme andre som fiender og motstandere. Alle religioner er kalt til å overkomme kløften mellom venn og uvenn og i stedet innta det himmelske perspektiv: Himmelen omfavner alle mennesker, uten privilegier og diskriminering.

Paven takket her De forente arabiske emirater for deres innsats når det gjelder å garantere fri religionsutøvelse og bekjempe ekstremisme og hat.

Brorskap i mangfold

Vi er forskjellige, og vi tilhører forskjellige religioner. Rett holding er verken tvungen uniformitet eller utjevnende synkretisme. Som troende er vi i stedet kalt til å strebe etter lik verdighet for alle. Den katolske kirke er overbevist om følgende: «Vi kan ikke […] påkalle Gud, alles Far, hvis vi nekter å handle som brødre overfor et hvilket som helst menneske, skapt i Guds bilde» (Nostra aetate, 5).

Spørsmål

Hvordan kan vi ta vare på hverandre i vår store menneskefamilie? Hvordan kan vi fremme et ikke-teoretisk brorskap, hvordan være ekte søsken? Hvordan la inkludering vinne fram, og ikke ekskludering? Kort sagt: Hvordan kan religionene være kanaler som hjelper brorskapet fremover, og ikke barrierer?

Identitet. Å våge annenhet

Det trengs daglig og skikkelig dialog. For å kunne snakke ordentlig sammen, må hver enkelt beholde sin identitet, og vi må «våge annenhet» (alteritet). Det medfører å anerkjenne den andre og hans frihet, og derfor også forsvare den andres grunnleggende rettigheter alltid, overalt og av alle. For uten frihet er man ikke lenger Guds barn, men slaver. Paven understreket særlig betydningen av religiøs frihet.

Dialog og bønn

For å kunne ha en ordentlig dialog må vi være oppriktige når det gjelder våre hensikter, og det kan vi bare være når vi «våger annenhet». For forstillelse øker avstanden og mistenksomheten: Man kan ikke med ord erklære seg som søsken og så handle stikk imot det. Paven siterte Dostojevskij: «Den som lyver for seg selv og lytter til sin løgn, taper til slutt evnen til å skjelne mellom løgn og sannhet og mister dermed aktelse både for seg selv og andre» (Brødrene Karamasov, del I, bok 2, «En gammel narr», side 57, oversatt av Geir Kjetsaa, Solum Forlag, 1993).

I alt dette er det helt vesentlig med bønn. Vi ber til Gud, som er Den andre og transcendent, vi går ut av oss selv. Når vi ber med hjertet, styrkes vårt brorskap. Det første å gjøre i all interreligiøs dialog er «å be, og be for hverandre: Vi er søsken! Uten Herren kan vi ingenting; med ham blir alt mulig! Må vår bønn – hver og en etter sin egen tradisjon – slutte seg helt og fullt til Guds vilje. Han ønsker at alle mennesker skal anse hverandre som søsken, leve som søsken og forme den store menneskefamilien i mangfoldets harmoni» (interreligiøs generalaudiens, 28. oktober 2015).

«Det finnes ikke noe alternativ: Enten bygger vi fremtiden sammen, eller så blir det ingen fremtid. Især kan ikke religionene avstå fra å bygge broer mellom folk og kulturer, det er en presserende oppgave. Tiden er kommet for at religionene bør gå mer aktivt inn, med mot og dristighet, uten forstillelse, for å hjelpe menneskefamilien med å modne sin evne til forsoning,  sine fremtidsvyer og å utvikle konkrete veier til fred.»

Utdannelse og rettferdighet: fredens to vinger

Paven vendte så tilbake til bildet av fredsduen, og sa at freden trenger to vinger: utdannelse og rettferdighet.

Det latinske ordet for utdannelse, «educatio», kommer av «å hente ut» og «løfte fram». Utdannelse er å løfte fram sjelens verdifulle ressurser. Paven sa at det var fint å se at i dette landet ble det investert ikke bare i å hente ut ressurser av jorden, men også av hjertene. Også utdannelse finner sted i relasjoner, i gjensidighet. Til det berømte «kjenn deg selv» bør man tilføye: «Kjenn din bror og søster»: deres historie, kultur og tro, for man kan ikke virkelig kjenne seg selv om man ikke kjenner de andre. La oss minne hverandre om at intet menneskelig bør forbli oss fremmed (jf. Terents, Heautontimorumenos/Selvplageren I, 1, 25).

Investering i kultur fremmer sivilisasjon og velstand. Utdannelse og og vold er omvendt proporsjonale.

Unge mennesker er ofte omgitt av negative budskap og fake news. De trenger å lære ikke å gi etter for materialisme, hat og fordommer, og å lære å forsvare andres rettigheter med samme styrke som egne.

Fredens andre vinge er rettferdighet. Ofte er det ikke enkeltepisoder som setter rettferdigheten på spill, men den fortæres heller langsomt av urettferdighetens kreft.

«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene» (Matt 7,12). Ekte rettferdighet er universell, den gjelder alle. Når rettferdigheten er reservert for familiemedlemmer, landsmenn og troende av samme religion må den halte; det er da en maskert urettferdighet!

Religionene har også til oppgave å minne om at pengebegjær gjør hjertet livløst.

En blomstrende ørken

Paven tok så i bruk et annet bilde, ørkenen, for å snakke om utvikling. Han beskrev De forente arabiske emirater som en blomstrende ørken, et utviklingssted, som gir arbeid til mennesker fra forskjellige nasjoner.

Men det blir ikke ordentlig fremskritt av en rent utilitaristisk utvikling, sa paven. Utviklingen må være helhetlig og sammenholdende. Utviklingens fiende er likegyldighet. Likegyldigheten ser ikke fremover, den bryr seg ikke om skaperverkets fremtid, om utlendingers verdighet og barnas fremtid. Likegyldighet gjør selv fruktbar mark til ørken.

Paven gledet seg over at i november 2018 hadde Den interreligiøse alleanse for sikrere samfunn hatt sitt første forum, i Abu Dhabi, med barnets verdighet i den digitale tidsalder som tema.

I De forente arabiske emirater er det mange gjestearbeidere, også kristne. «Den respekt og toleranse som de blir møtt med, og de gudstjenestehus der de kan be, muliggjør deres åndelige modning, som så kommer hele samfunnet til gode. Jeg oppmuntrer dere til å fortsette slik, slik at de som lever her, eller reiser igjennom landet, ikke bare beholder bildet av de store byggverkene reist her i ørkenen, men også bildet av en nasjon som inkluderer og omfavner alle».

Religionenes redskaper: bønn og dialog

Religionene bør bidra aktivt til å demilitarisere menneskehjertet. Krig kan ikke skape annet enn elendighet, våpen ikke annet enn død! Vi ser alle det som skjer i Jemen, Syria, Irak, Libya, sa paven.

«La oss gå sammen mot våpenmaktens logikk, mot å gjøre alle relasjoner pekuniære, mot opprustning ved grensene, mot bygging av murer. La oss mot alt dette sette bønnens milde makt og vår daglige innsats i dialog. Må det at vi er sammen her i dag være et budskap om tillit, en oppmuntring til alle mennesker av god vilje til ikke å gi opp for voldens floder og altruismens forørkning. Gud er med den som søker fred. Og fra himmelen velsigner han hvert skritt som man tar på denne veien her nede på jorden.»

Hele talen på engelsk, arabisk og flere andre språk
Felleserklæringen på norsk og på andre språk
Pavens besøk i Egypt i 2017