Pavens preken i Skopje

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pave Frans har vært på apostolisk reise til Bulgaria og Nord-Makedonia, der det finnes henholdsvis cirka 70 000 og 20 000 katolikker. I den bulgarske byen Rakovski ønsket han egenhendig å dele ut førstekommunion. Hele 245 barn mottok sin førstekommunion av ham søndag 6. mai, i kirken tilegnet Jesu hellige hjerte. Dette er praktisk alle førstekommunionsbarn dette året i hele Bulgaria.

Evangelieteksten ved messen i Nord-Makedonias hovedstad Skopje, Mor Teresas hjemby, dagen etter var:

[…] «Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste. (Joh 6,30–35 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken i Skopje:

«Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» (Joh 6,35), har Herren nettopp sagt oss.

Folkemengden trenger seg sammen rundt Jesus. Disse menneskene kan fortsatt se for seg brødunderet. I det første disippelfellesskapet var dette en hendelse som var blitt innprentet i alles øyne og hjerter. Det hadde vært en fest … En fest der det gikk opp for dem med hvilken overflod og omsorg Gud sørger for sine barn, og at de alle blir søsken når de deler på brødet. La oss nå et øyeblikk forestille oss denne folkemengden. Noe var forandret. For en stakket stund hadde disse menneskene – som tørste og tause fulgte Jesus i sin søken etter et ord – med sine egne hender og hele sin kropp kunnet ta og føle på dette søskenunderet: Alle ble mette, og enda var det mer igjen.

Herren kom for å gi verden liv, og han gjør det alltid på en måte som klarer å utfordre våre begrensede beregninger, middelmådige forventninger og overfladiske intellektualisme; han stiller spørsmål ved våre anskuelser og vissheter, og han innbyr oss til å gå over til en ny horisont som gir rom for en annen måte å bygge virkeligheten på. Han er det levende brød som er kommet ned fra himmelen, «den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste».

Det gikk opp for alle disse menneskene at sult etter brød også har andre navn: sult etter Gud, sult etter brorskap, sult etter å komme sammen og ha en virkelig fest.

Vi har vennet oss til å spise desinformasjonens harde brød og er blitt fanger av manglende aktelse, båstenkning og nederdrektigheter; vi trodde at konformisme ville stille vår tørst og endte opp med å drikke likegyldighet og ufølsomhet; vi næret oss av drømmer om prakt og storhet og endte opp med å spise distraksjon, lukkethet og ensomhet; vi forspiste oss på internettforbindelser og mistet sansen for brorskap. Vi søkte raske og sikre resultater og ble overveldet av utålmodighet og angst. Som virtualitetens fanger har vi mistet smaken og sansen for virkeligheten.

La oss si det klart og tydelig, uten frykt: Vi er sultne, Herre … Vi hungrer etter ditt ord, som kan åpne oss i vår avstengthet og ensomhet; vi hungrer, Herre, etter brorskap der ikke likegyldighet, manglende aktelse og nederdrektighet får fylle våre bord og heller ikke ta førsteplassen hjemme hos oss. Vi hungrer, Herre, etter møter der ditt ord kan gjenreise håp, vekke ømhet, gjøre hjertet følsomt og slik åpne det for forvandling og omvendelse.

Likesom den folkemengden hungrer vi, Herre, etter å få oppleve mangfoldiggjørelsen av din barmhjertighet, som er istand til å knuse stereotypier og meddele Faderens medlidenhet med alle mennesker, særlig med dem som ingen tar seg av, som er glemt eller foraktet. La oss si det klart og tydelig, uten frykt: Vi hungrer etter brød, Herre – etter ditt ords brød og brorskapets brød.

Om en liten stund vil vi sette oss i bevegelse og gå til altermåltidet for å nære oss av livets brød, slik Herren vil: «Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste». Dette er det eneste Herren ber oss om: Kom. Han ber oss bryte opp, sette oss i bevegelse, gå ut av oss selv. Han ber oss gå mot ham, for å gi oss del i hans eget liv og hans egen sendelse. «Kom», sier Herre. Det betyr ikke bare å gå fra et sted til et annet, men evne til å la oss bevege og forvandle av hans ord, i våre valg, i våre følelser og prioriteter, for å driste oss til gjøre det han gjorde og tale hans språk, «brød-språket, som uttrykker ømhet, samvær, gavmild oppofrelse for andre» (Bergoglio, preken ved Kristi legemsfest, Buenos Aires, 1995). Det uttrykker konkret og håndfast kjærlighet, for det hører til hverdagen og er virkelig.

I enhver eukaristi bryter og deler Herren seg selv, og han innbyr også oss til å bryte og dele oss selv sammen med ham og være med på det mangfoldiggjørende underet. Med ømhet og medlidenhet søker dette underet å nå frem til og berøre hver eneste lille avkrok i denne byen, i dette landet, i dette territoriet.

Sult etter brød, sult etter brorskap, sult etter Gud. Mor Teresa kjente godt til alt dette.  

Hun ønsket å bygge sitt liv på to grunnpilarer: Jesus inkarnert i eukaristien og Jesus inkarnert i de fattige! Kjærlighet som vi mottar og kjærlighet som vi gir. To uadskillelige pilarer, som preget hennes vandring, som satte henne i bevegelse, for også hun ønsket å stille sin sult og tørst. Hun gikk til Herren og samtidig til foraktede, uelskede, ensomme og glemte søsken; hun gikk til sine søsken og fant Herrens ansikt … For hun visste at «kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten smelter sammen: I den ringeste møter vi Jesus selv, og i Jesus møter vi Gud» (Deus caritas est, 15) [oversatt av Anne Krohn og utgitt på St. Olav forlag]. Alene denne kjærligheten kunne stille hennes sult.

Brødre og søstre, idag vandrer den oppstandne Herren fortsatt iblant oss, nettopp der hvor dagliglivet utspiller seg. Han kjenner vår sult og sier fortsatt: «Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste». La oss oppmuntre hverandre til å reise oss opp og erfare hans umåtelige kjærlighet; la ham stille vår sult og vår tørst i alterets sakrament og i våre søskens sakrament.