Apostlenes gjerninger: 2. «Regnet som apostel sammen med de elleve»
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før katekesen ble følgende tekst fra Apostlenes gjerninger lest:
[Peter sa:] «Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.» […] Loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve. (Apg 1,21–22.26 fra Bibel 2011)
Aktiv forberedelse
Etter Jesu oppstandelse er disiplene i Jerusalem. De venter, slik han hadde bedt dem om å gjøre: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg» (Apg 1,4). De er sammen i bønn rundt Maria, Moren. De er ikke passive, men forbereder seg aktivt på å motta Guds kraft, bemerket paven. De styrker fellesskapet seg imellom.
Tolv minus én
Det var omtrent hundre og tjue disipler i dette første fellesskapet, leser vi. Tallet tolv symboliserer Israels tolv stammer og også de tolv apostlene. Men nå er de ikke lenger tolv, men bare elleve. For Judas hadde hengt seg.
Judas
Allerede før forræderiet hadde Judas begynt å forlate fellesskapet med Herren og de andre. Han hadde isolert seg, hadde ikke brydd seg om de fattige og hadde vært opptatt av penger. Etterhvert var han blitt så hovmodig at han fra å være «venn» (jf. Matt 26,50) ble til uvenn og den «som viste vei for dem som grep Jesus» (Apg 1,16).
Den var ikke liten, den nåde som var blitt Judas til del: Han hadde fått være med Jesus på hans oppdrag, som en av hans aller nærmeste. Men så var han gått inn for å «berge» sitt eget liv, uten Mesteren, og da mistet han det (jf. Luk 9,24). Han sluttet å være disippel og gjorde seg større enn Herren. Han solgte ham og «for lønnen han fikk» kjøpte han seg en åker, som ikke frembrakte noen avling, men sugde opp i seg hans eget blod (jf. Apg 1,18– 19)
Liv eller død
Judas valgte døden framfor livet (jf. 5 Mos 30,19; Sir 15,17) og fulgte de urettferdiges vei, som er som svarte natten og fører vill (jf. Ordsp 4,19; Sal 1,6).
De andre elleve derimot valgte livet og sørget for å la det flyte inn i historien, fra generasjon til generasjon, fra Israels folk til Kirken.
Valget av Mattias
Fellesskapet var såret. Det var nødvendig at en annen overtok hans oppdrag, skriver Lukas. Peter uttrykte hva som var nødvendig: Den nye måtte ha vært med Jesus helt fra begynnelsen, fra dåpen i Jordanelven, og helt til slutten, altså himmelfarten (jf. Apg 1,21–22). De hadde to kandidater. Alle ba sammen: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas» (Apg 1,24–25). Og loddet falt på Mattias.
Kristus lyser frem gjennom fellesskapet
Igjen er de tolv. Fellesskapet helt og synlig. Fellesskapet er apostlenes første vitnesbyrd. Jesus selv hadde sagt det: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (Joh 13,35).
I Apostlenes gjerninger ser vi at de tolv beholder Herrens stil. De går ikke rundt og viser frem seg selv, men lar en Annen lyse frem gjennom samhold, enhet og selvutgivende kjærlighet. Herren lever nå på en ny måte midt iblant sitt folk.
***
