«Gud leder oss mot vårt neste mål.». Prester underveis til Santiago de Compostela «Gud leder oss mot vårt neste mål.». Prester underveis til Santiago de Compostela  (David Rodriguez Martin)

Angelus: Spenn beltet om livet

Ethvert øyeblikk her på jorden er dyrebart. Med føttene lever vi her på jorden – vi vandrer, arbeider og gjør godt her – og med hjertet lengter vi etter himmelen.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

[…] Spenn beltet om livet og hold lampene tent! Vær lik tjenere som venter sin herre hjem fra bryllupsfest og står klar til å lukke opp for ham så snart han kommer og banker på. Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! Sannelig, jeg sier dere: Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem. Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt. […] (Les resten av Luk 12,32–48 i Bibel 2011)

Her følger det paven sa før angelusbønnen søndag 11. august:

«Spenn beltet om livet»: som pilegrimer

I dagens evangelietekst (jf. Luk 12,32–48) oppfordrer Jesus sine disipler til stadig vaktsomhet, for å kunne oppfatte at Gud kommer gjennom vårt liv. Gud passerer jo stadig vekk gjennom vårt liv. Og Jesus sier hvordan vi på en god måte kan leve i slik vaktsomhet: «Spenn beltet om livet og hold lampene tent!» (vers 35). Først: beltet skal spennes om livet. Det får oss til å tenke på holdningen til en pilegrim, alltid klar til å vandre. Det dreier seg om ikke å gro fast på bekvemme og søvndyssende oppholdssteder. Det dreier seg om å gi seg hen, om enkelt og tillitsfullt å være åpne for Guds vilje. Han leder oss mot vårt neste mål. Herren vandrer alltid sammen med oss. Ofte tar han oss ved hånden, for å lede oss, slik at vi ikke går feil under denne vandringen, som er vanskelig. Den som stoler på Gud vet jo godt at trosliv ikke er statisk, men dynamisk! Trosliv er en stadig vandring, på stadig nye etapper, som Herren selv viser oss, dag for dag. For han er overraskelsenes Herre, nyhetenes Herre – de virkelige nyheters Gud.

«Hold lampene tent»: Hold troen levende

Deretter blir vi bedt om å holde lampene tent, for å kunne lyse opp nattemørket. Vi blir altså bedt om å leve i en autentisk og moden tro, som kan lyse opp livets mange «netter». Dette kjenner vi til, vi ha jo alle vært gjennom dager som virkelig var åndelige netter. Troens lampe må stadig gis næring, ved at vi i bønn møter Jesus, hjerte til hjerte, og ved at vi lytter til hans ord. – Jeg vil gjenta noe som jeg ofte har sagt: Ta alltid med dere et lite evangelium, i lommen eller i vesken, for å lese det. – Denne lampen er blitt oss betrodd til beste for alle: Ingen kan altså trekke seg tilbake i en egen inderlighetskult, i visshet om egen frelse, uten interesse for andre. Det er en fantasi å tro at man lyse opp seg selv. Ekte tro åpner hjertet for ens neste og ansporer en til konkret fellesskap med ens søsken, især med dem som lever i nød.

Tjenerne som venter sin herre hjem

Og for å få oss til å forstå denne innstillingen, forteller Jesus lignelsen om tjenerne som venter sin herre hjem fra bryllupsfest (versene 36 – 40). Slik presenterer han en annen side ved vaktsomheten: å være klare til det siste og definitive møtet med Herren. Hver av oss vil komme til å møte ham, hver av oss har sin egen dag for dette definitive møtet. «Lykkelige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer! […] Ja, lykkelige er de som han finner våkne, selv om han ikke kommer før i andre eller tredje nattevakt» (versene 37 – 38). Med disse ordene minner Herren oss om at livet er en vandring mot evigheten. Vi er derfor kalt til å få alle våre talenter til å bære frukt, uten noensinne å glemme at «her på jorden har vi ingen by som består; vi lengter etter den som skal komme» (Hebr 13,14). I dette perspektivet blir hvert øyeblikk dyrebart. Vi må leve og handle her på denne jorden i lengsel etter himmelen: med føttene på jorden – vandre på jorden, arbeide på jorden, gjøre godt på jorden. Og med et hjerte som lengter etter himmelen.

Paradiset

Vi kan ikke egentlig forstå hva denne høyeste glede består i, men Jesus lar oss antyder det ved hjelp av en lignelse om herren som finner tjenerne våkne når han kommer tilbake: «Han skal binde opp kjortelen, la dem gå til bords og selv gå fram og tjene dem» (vers 37). Den evige gleden i paradiset viser seg slik: Situasjonen blir snudd opp ned; det skal ikke lenger være tjenerne, altså vi, som tjener Gud, men Gud selv som stiller seg til tjeneste for oss. – Og det gjør Jesus allerede nå: Jesus ber for oss, Jesus ser oss og ber Faderen for oss, Jesus tjener oss nå, han er vår tjener. – Dette blir den endelige gleden. Tanken på det endelige møtet, med Faderen, rik på barmhjertighet, fyller oss med håp og stimulerer oss til stadig innsats for vår helliggjørelse og for å bygge en verden som er mer rettferdig og broderlig.

Bønn

Må jomfru Maria med sin moderlige forbønn støtte innsatsen vår.

12 augusti 2019, 11:00