Pavens preken på Guds ords søndag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 26. januar var den første Guds ords søndag, som pave Frans har valgt å plassere i nærheten av Bønneuken for kristen enhet.

Evangelieteksten handlet om begynnelsen på Jesu virke:

Da Jesus fikk høre at Johannes var blitt fengslet, dro han tilbake til Galilea. […] Fra da av begynte Jesus å forkynne: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» […] «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» (les hele Matt 4,12–23 i Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, som pave Frans holdt i Peterskirken:

«Fra da av begynte Jesus å forkynne» (Matt 4,17). Slik introduserte evangelisten Matteus Jesu sendelse. Han som er Guds ord er kommet for å tale til oss, med sine ord og med sitt liv. På denne første søndagen for Guds ord vil vi gå til forkynnelsens opprinnelse, til kilden for livets Ord. Dagens evangelietekst (Matt 4,12–23) er oss til hjelp, for den sier oss hvordan, hvor og til hvem det var at Jesus begynte å forkynne.

1. Hvordan begynte han? Med en meget enkel setning: «Vend om, for himmelriket er kommet nær!» Alle hans taler er basert på dette: å si oss at himmelriket er nær. Hva betyr det? Med himmelriket menes Guds rike, altså hans måte å regjere og forholde seg til oss på. Og nå sier Jesus oss, at himmelriket er nær, at Gud er nær. Det er nyheten, det første budskapet: Gud er ikke langt borte, han som bor i himmelen steg ned til jorden og ble menneske. Han tok bort barrierene, nullet ut avstanden. Det er ikke slik at vi gjorde oss fortjent til dette: Det var han som steg ned og kom oss i møte. Helt fra begynnelsen av, i Det gamle testamente, har Gud pleid å utvise nærhet til sitt folk. Han sa til det: «Tenk etter: Hvilket folk har vel en gud som er like nær, som jeg er nær deg?» (jf. 5 Mos 4,7).

Det er et gledesbudskap: Ved å bli menneske kom Gud selv for å besøke oss. Det var ikke av ansvarlighet at han ble menneske, nei, men av kjærlighet. Han ble menneske av kjærlighet, for man gjør seg til ett med det man elsker. Og Gud ble menneske, fordi han elsker oss og ønsker å gi oss frelsen gratis, den som vi ikke kan gi oss selv. Han ønsker å være sammen med oss, han ønsker å skjenke oss livets skjønnhet, hjertefred, gleden over å bli tilgitt og føle oss elsket.

Vi forstår da Jesu direkte oppfordring: «Vend om». Det betyr «endre livet deres!». Endre livet, for det har kommet en ny måte å leve på: Tiden for å leve for seg selv er slutt; nå er tiden for å leve med Gud og for Gud, med andre og for andre, med kjærlighet og for kjærlighet. I dag Jesus gjentar dette også for deg: «Fatt mot, jeg er nær deg, gi meg rom og ditt liv vil endre seg!»; Jesus banker på døren. Herren skjenker deg sitt Ord, for at du skal ta imot det som et kjærlighetsbrev, som han har skrevet til deg, for å få deg til å kjenne at han er ved din side. Hans Ord trøster og oppmuntrer oss. Samtidig får det oss til å vende om, det ryster oss, befrir oss fra egoismens lammelse. For hans Ord har denne makt til å endre livet, til å bringe oss fra mørket til lyset.

2. Når vi ser på hvor det var Jesus begynte å forkynne, så oppdager vi at han begynte nettopp i de landområder som ble ansett som «mørke» på den tiden: Både første lesning og evangeliet forteller oss jo om dem «som bor i dødsskyggens land». Det er innbyggerne i «Sebulons land og Naftalis land, ved veien til havet, bortenfor Jordan, hedningenes Galilea» (Matt 4,15–16; jf. Jes 9,1–2). Hedningenes Galilea: Det ble kalt slik, det landområdet der Jesus begynte å forkynne, fordi det var befolket av forskjellige folkeslag og fremsto som en sann blanding av folk, språk og kulturer. Der gikk nemlig veien til havet, det var et krysningspunkt. Der bodde fiskere, kjøpmenn og fremmede; det var så visst ikke stedet for det utvalgte folks religiøse renhet. Og likevel var det der Jesus begynte: ikke i forgården til tempelet i Jerusalem, men på motsatt side av landet, i hedningenes Galilea, i et grenseområde. Han startet i en utkant.

Her kan vi plukke opp et budskap: Det frelsende Ordet søker ikke beskyttede, sterile og sikre steder. Det kommer til oss i vårt virvar, inn i våre mørke kroker. Nå som den gang ønsker Gud å besøke nettopp de steder som vi tror at han holder seg borte fra. Ofte er det vi som lukker døren og foretrekker å holde vår forvirring, ugjennomsiktighet og dobbelthet skjult. Dette holder vi innestengt inni oss, og til Herren går vi med formelle bønner, mens vi passer godt på at hans sannhet ikke får ryste oss innvendig. Dette er hykleri i skjul. Men dagens evangelium sier at Jesus «dro omkring i hele Galilea; han […] forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket» (vers 23): Han streifet gjennom hele dette landområdet i all dets mangfold og virvar. På lignende vis er han heller ikke redd for å utforske våre hjerter, de mest ugjestmilde og vanskelige steder i oss. Han vet at bare hans tilgivelse leger oss, bare hans nærvær forvandler oss, bare hans Ord fornyer oss. La oss derfor for ham, som vandret på veien til havet, åpne våre mest mangslungne veier – de som er inni oss og som vi ikke vil se eller vise. La oss slippe hans Ord inn i oss. Det ordet er «levende og virkekraftig […] og dømmer hjertets tanker og planer» (Hebr 4,12).

3. Til slutt: Hvem var det Jesus talte til først? I evangeliet står det at «en gang Jesus gikk langs Galileasjøen, fikk han se to brødre […] De var i ferd med å kaste not i sjøen, for de var fiskere. Han sa til dem: ‘Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere’» (Matt 4,18–19). De første til å bli kalt var fiskere; de var ikke nøye utvalgt etter evner, eller fromme mennesker som var i tempelet og ba, men vanlige, arbeidende mennesker.

La oss legge merke til hva Jesus sa til dem: Jeg vil gjøre dere til menneskefiskere. Han henvender seg til fiskere og anvender et språk som de kan forstå. Det er med utgangspunkt i deres liv at han tiltrekker dem: Han kaller dem, der de er og slik de er, for å få dem med i hans egen sendelse. «Straks lot de garnet ligge og fulgte ham» (vers 20). Hvorfor straks? Ganske enkelt fordi de følte seg tiltrukket. Det var ikke fordi de hadde mottatt en befaling at de straks var klare, men fordi de var tiltrukket av kjærligheten. For å følge Jesus er det ikke nok å være flittig; vi må daglig lytte til hans kall. Alene han, som kjenner oss og elsker oss til bunns, får oss ut på dypet på livets hav. Slik han gjorde med disse disiplene, som lyttet til ham.

Så vi trenger hans Ord: Blant tusenvis av ord i vår hverdag trenger vi å lytte til dette ene Ordet, som ikke taler til oss om ting, men om livet.

Kjære brødre og søstre, la oss gi rom inni oss til Guds ord! La oss hver dag lese noen vers i Bibelen. La oss begynne med evangeliet: La det ligge åpent på nattbordet, ta det med i lommen eller i bagen, les det på mobilen, la det inspirere oss til daglig. Da vil vi oppdage at Gud er nær oss, at han gir lys til oss i vårt mørke, at han med kjærlighet fører vårt liv ut på dypet.