Pavens budskap til Verdensdagen for de syke 2020

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28)

Kjære brødre og søstre,

1. Jesu ord, «kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28), viser til nådens hemmelighetsfulle vei, som åpenbares for alle enfoldige og som skjenker hvile til dem som er utmattet. Ordene uttrykker Menneskesønnens, Jesu Kristi, solidaritet med den undertrykte og lidende menneskehet. Hvor mange det er som lider fysisk og åndelig! Han kaller dem alle til seg, «kom til meg», og lover dem lettelse og hvile. «Når Jesus sier dette, har han foran seg mennesker som han til daglig møtte på veiene i Galilea: mange enfoldige, fattige, syke, syndere, marginaliserte av lovens tunge krav og et undertrykkende sosialt system … Disse menneskene løp alltid etter ham, for å høre hans ord – et ord som ga håp» (Angelus, 6. juli 2014).

På den 28. Verdensdagen for de syke retter Jesus sin innbydelse til alle dem som er syke og har det tungt, til alle fattige som vet seg fullstendig avhengige av Gud. Såret segner de under sine prøvelser og trenger derfor helbredelse. Jesus pålegger ikke dem som lever i angst, på grunn av skrøpelighet, smerte og svakhet, noen som helst lover; han tilbyr dem sin barmhjertighet, det vil si sin egen lindrende person. Jesus ser menneskehetens sår. Han har seende øyne, øyne som legger merke til, for de ser til bunns; hans blikk farer ikke likegyldig over folk, men hviler på hvert enkelt menneske og aksepterer det i dets helhet, hver enkelt i sin helsetilstand, uten å avvise noen. Han innbyr hver og en inn i sitt eget liv for å la dem erfare ømhet.

2. Hvorfor nærer Jesus Kristus slike følelser? Fordi han valgte selv å bli svak, han erfarte menneskelig lidelse og fikk i sin tur trøst hos Faderen. Bare den som selv gjør denne erfaringen vil kunne være til trøst for andre. Det finnes mange forskjellige former for alvorlig lidelse: uhelbredelige og kroniske sykdommer, psysiske lidelser, slike som krever rehabilitering eller palliasjon, forskjellige former for funksjonshemming, barnesykdommer, alderssykdommer, … Menneskelighet er undertiden en mangelvare under slike forhold. Pleien bør tilpasses hvert enkelt: For å få hele mennesket friskt bør det gis ikke bare behandling, men også omsorg. Mennesket føler seg truet ikke bare i sin fysiske integritet, men også i sine relasjonelle, intellektuelle, følelsesmessige og åndelige dimensjoner. Derfor forventer det ikke bare terapi, men også støtte, omsorg, oppmerksomhet, …, kort sagt kjærlighet. Dessuten har syke gjerne en lidende familie, som også trenger trøst og nærhet.

3. Kjære syke brødre og søstre, på grunn av sykdom hører dere, på en særskilt måte, til alle dem «som strever og bærer tunge byrder» og tiltrekker seg Jesu blikk og hjerte. Fra ham får dere lys og håp i mørke og nedslåtte stunder. Han innbyr dere til seg: «Kom». For i ham vil dere finne styrke til å komme dere gjennom den angst og de anfektelser som i denne kroppens og åndens «natt» dukker opp i dere. Ja, for riktignok ga ikke Kristus oss noen resept, men med sin lidelse, død og oppstandelse befrir han oss fra dødens undertrykkelse.

I deres tilstand trenger dere ganske visst et hvilested. Kirken ønsker stadig mer og stadig bedre å være «herberget» (Luk 10,34) til den gode samaritan, Jesus, altså det hjem der dere kan finne hans nåde, som ytrer seg som velkomst, nærhet og trøst. I dette hjemmet vil dere møte mennesker som i all sin egen skrøpelighet er blitt leget av Guds barmhjertighet. De kan derfor hjelpe dere å bære korset. Sår kan bli til åpninger som lar oss ane horisonten hinsides sykdommen og som slipper inn livslys og livsluft.

I dette lindrende virke for syke mennesker inngår også tjenesten til alt helsepersonell: leger, sykepleiere, medisinsk og administrativt personale, assistenter og frivillige. Med kvalifisert innsats gjør de Kristi nærvær merkbart, han som trøster alle syke og leger deres sår. Men også de er menn og kvinner og har egne svakheter og også sykdommer. For dem gjelder, på særskilt vis, at «når vi har mottatt hvile og trøst av Kristus, er vi selv kalt til ta etter Mesteren og være til hvile og trøst for våre søsken, på en mild og ydmyk måte» (Angelus, 6. juli 2014).

4. Kjære helsearbeidere, all helsehjelp – alle diagnostiske, forebyggende og terapeutiske inngrep,  all forskning, pleie og rehabilitering – bør rette seg mot det syke menneske, der substantivet «menneske» alltid er viktigere enn adjektivet «syk». Derfor bør deres gjøren alltid tilstrebe menneskets verdighet og liv, uten å gi etter for noen som helst form for eutanasi, assistert selvmord, eller drap, ikke engang ved dødelig sykdom.

Konfrontert med legevitenskapens begrensninger og dens mulige nederlag ved stadig mer problematiske kliniske tilfeller og illevarslende diagnoser er dere kalt til å åpne dere for den transcendente dimensjonen, som kan by dere den fulle mening med deres profesjon. Vi minner om at livet er hellig og tilhører Gud, og derfor er det ukrenkelig og ikke til å rå fritt med (jf. Donum vitae, 5; Evangelium vitae, 29–53). Livet må vi ta imot, ha omsorg for, respektere og tjene, fra dets fødsel til dets død: Det forlanger både fornuften og troen på Gud, livets opphavsmann. I visse tilfeller er det nødvendig at dere velger samvittighetsnektelse, for å handle i samsvar med dette «ja» til livet og mennesket. I alle tilfelle vil deres profesjonalitet, besjelet av kristen nestekjærlighet, være det som best tjener den sanne menneskerett, nemlig retten til liv. Om dere ikke kan lege, kan dere alltid gi omsorg, med en væremåte og en handlemåte som gir de syke lindring og hvile.

Under krig og voldelige konflikter kan dessverre helsepersonell og helsesentre komme i skuddlinjen. Enkelte steder gjør også politiske myndigheter krav på å manipulere helsehjelpen til egen fordel og innskrenker slik helsefaglige yrkers rettmessige autonomi. Egentlig gavner det ingen å angripe dem som vier seg til tjeneste for samfunnskroppens lidende medlemmer.

5. På denne 28. Verdensdagen for de syke tenker jeg på de mange brødre og søstre, i hele verden, som lever i fattigdom og som derfor ikke har tilgang til legehjelp. Derfor appellerer jeg til helseinstitusjonene og myndighetene i alle verdens land om ikke av økonomiske grunner å forsømme sosial rettferdighet. Jeg ønsker at man ved å forbinde to prinsipper, solidaritet og subsidiaritet, kan samarbeide for å gi alle tilgang til adekvat helsehjelp. Hjertelig takk til alle frivillige i tjeneste for syke. I mange tilfeller utfyller de strukturelle mangler og gjenspeiler, med handlinger preget av ømhet og nærhet, bildet av Kristus, den barmhjertige samaritan.

Til jomfru Maria, «Frelse for syke», betror jeg alle de mennesker som bærer sykdommens byrde, sammen med deres familier, og likeledes alt helsepersonell. Jeg forsikrer dere min kjærlige nærhet i bønn og sender dere fra hjertet den apostoliske velsignelse.

Fra Vatikanet, 3. januar 2020
Minnedagen for Jesu hellige navn
Frans