Preken i Budapest: Og dere, hvem sier dere at jeg er?

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 12. september, ved avslutningen av den 52. internasjonale eukaristiske kongressen, feiret pave Frans messe på Heltenes plass i Budapest. Evangelieteksten var:

[…] «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.» Men han forbød dem strengt å snakke om ham til noen. Jesus begynte å lære dem: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp.» Dette sa han i åpenhet. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham. Men Jesus snudde seg, så på disiplene og sa strengt til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» […] (Mark 8,27–35 fra Bibel 2011)

Her følger pavens preken:

Ved Cæsarea Filippi spør Jesus sine disipler: «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» (jf. vers 29). Dette spørsmålet setter disiplene til veggs og markerer et vendepunkt i deres etterfølgelse av Mesteren. De kjente Jesus godt, de var ikke lenger nybegynnere: De var fortrolige med ham, de hadde vært vitne til mange av hans undre, de var slått av hans lære, de fulgte ham hvor enn han gikk. Men likevel tenkte de ennå ikke som han. Det avgjørende steget manglet: steget fra å beundre Jesus til å etterligne Jesus. Også i dag fester Herren blikket på hver av oss og spør oss personlig: «Hvem er jeg egentlig for deg?» Hvem er jeg for deg? Spørsmålet er rettet til hver av oss og krever ikke bare et presist katekismesvar, men et personlig og levende svar.

Et slikt svar gir grunnlag for en fornyelse av vårt disippelskap. Den foregår i tre steg, som disiplene tok og som også vi kan ta: for det første Jesu forkynnelse, for det andre åndelig skjelnen med Jesus og for det tredje Jesu etterfølgelse.

Jesu forkynnelse: korset

1. Jesu forkynnelse. På «Og dere, hvem sier dere at jeg er?» svarte Peter på vegne av hele gruppen: «Du er Messias». Med få ord sier Peter alt, svaret er riktig, men etter denne erkjennelsen forbyr Jesus dem, overraskende nok, «strengt å snakke om ham til noen» (vers 30). Hvorfor slikt et drastisk forbud? Av en helt bestemt grunn: å si at Jesus er Kristus, Messias, er riktig, men ufullstendig. Det er alltid fare for at det blir forkynt en falsk messias, ved en rent menneskelig forkynnelse. Så fra da av begynner Jesus å avsløre sin identitet, påskeidentiteten, den som vi finner i eukaristien. Han forklarer at sant nok ville hans sendelse nå sitt høydepunkt i oppstandelsens herlighet, men at veien gikk om korsets ydmykelse. Den ville altså utfolde seg ifølge Guds visdom, som ikke «tilhører denne verden og denne verdens herskere» (1 Kor 2,6), slik den hellige Paulus sier. Jesus pålegger dem å tie om hans messianske identitet, men ikke om korset, som venter ham. Tvert imot, noterer evangelisten, begynner Jesus «i åpenhet» (vers 32) å lære at: «Menneskesønnen må lide mye og bli forkastet av de eldste, overprestene og de skriftlærde. Han skal bli slått i hjel, og tre dager etter skal han stå opp» (vers 31).

Dette er en endevendende forkynnelse, som kan opprøre også oss. Også vi ønsker oss heller en mektig messias enn en korsfestet tjener. Eukaristien står foran oss for å minne oss om hvem Gud er. Ikke med ord, men konkret, ved å vise oss Gud som Brød som brytes, som korsfestet Kjærlighet som skjenkes oss. Vi kan tilføye mye seremoniell, men Herren er i enkelheten i et Brød som lar seg bli brutt, delt ut og spist. For å frelse oss, gjør han seg til tjener; for å gi oss liv, dør han. Det gjør oss godt å la oss endevende av Jesu forkynnelse. De som gjør det åpner seg for det neste steget.

Åndelig skjelnen: min gud eller den sanne Gud?

2. Åndelig skjelnen med Jesus. På Herrens forkynnelse reagerer Peter på en typisk menneskelig måte: Når korset avtegner seg, smertens perspektiv, gjør mennesket opprør. Og etter å ha bekjent at Jesus er Messias, blir Peter forarget over Mesterens ord og prøver å få ham bort fra hans vei. Korset er aldri på moten. Kjære brødre og søstre, korset er aldri på moten, verken nå eller før. Men det leger oss innvendig. Foran Den korsfestede gjennomgår vi en helsebringende indre kamp, en besk konflikt mellom «å ha tanke for det Gud vil» og «å ha tanke for det mennesker vil». På den ene side har vi Guds logikk, den ydmyke kjærlighets logikk. Guds vei skyr all slags tvang, oppvisning og triumfalisme; den retter seg alltid mot andres beste, inntil selvoppofrelse. På den annen side har vi «menneskelig tenkemåte»: Det er verdens logikk, verdslighetens logikk, som henger ved ære og privilegier og retter seg mot anseelse og suksess. Her gjelder det å være viktig og sterk, å tiltrekke seg manges oppmerksomhet og hevde seg mer enn andre.

Blendet av dette perspektivet tar Peter Jesus til side og gir seg til å irettesette ham (jf. vers 32). Først hadde han bekjent ham, nå irettesetter han ham. Også vi kan sette Jesus «til side», vi kan plassere ham i et hjørne av vårt hjerte, uten av den grunn å slutte å anse oss selv som religiøse og anstendige mennesker; vi kan fortsette på vår egen vei uten å la Jesu logikk erobre oss. Men legg merke til følgende sannhet: Han ledsager oss. Han ledsager oss i denne indre kampen, for han ønsker at vi, som apostlene, skal velge hans side. Vi har Guds side, og vi har verdens side. Forskjellen er ikke mellom hvem som er religiøs og hvem ikke. Den avgjørende forskjellen er mellom den sanne Gud og vårt jegs gud. Hvor fjern er vel ikke han som hersker i stillhet på korset fra den falske gud som vi kunne ønske hersket med makt og brakte våre fiender til taushet! Hvor annerledes er vel ikke Kristus, som bare bringer kjærlighet, fra mektige og seirende messiaser, som vil smigres av verden! Jesus ryster oss, han nøyer seg ikke med troserklæringer, han ber oss rense vår religiøsitet foran hans kors, foran eukaristien. Det gjør oss godt å være i tilbedelse foran eukaristien, for å kontemplere Guds svakhet. La oss vie tid til tilbedelse. Vi glemmer altfor lett denne måten å be på. La oss vie tid til tilbedelse. La Jesus, Det levende brød, løse det som er låst i oss og åpne oss for å dele med hverandre. La ham lege oss for stivhet og selvopptatthet. La ham sette oss fri fra det lammende slaveri det er å skulle forsvare vår anseelse. La ham oppildne oss til å følge ham dit han vil lede oss. Ikke dit jeg vil. Dermed er vi kommet til det tredje steget.

Jesu etterfølgelse begynner med et skritt bakover

3. Jesu etterfølgelse, og også vandring med Jesus. «Vik bak meg, Satan» (vers 33). Slik, med en inntrengende og hardtlydende befaling, fører Jesus Peter tilbake til seg. Men når Herren befaler noe står han i virkeligheten der, klar til å gi det. Og Peter tar imot den nåde det er å ta «et skritt tilbake». Kristen vandring er ikke et løp etter suksess, men begynner med et skritt tilbake. Husk dette: Kristen vandring begynner med et skritt tilbake, med en frigjørende desentrering, med å fjerne sitt eget selv fra livets sentrum. Da erkjenner Peter at sentrum ikke er hans Jesus, men den sanne Jesus. Han vil igjen komme til å falle, men etter tilgivelse på tilgivelse, vil han stadig bedre kunne skjelne Guds ansikt. Og han vil gå fra en steril beundring av Kristus til konkret etterligning av Kristus.

Hva betyr det å følge etter Jesus? Å bevege seg gjennom livet med hans egen tillit: tilliten til å være Guds elskede barn. Å gå samme vei som Mesteren, som kom for å tjene og ikke for å la seg tjene (jf. Mark 10,45). Å følge etter Jesus er hver dag å gå våre søsken i møte. Dit driver eukaristien oss: til å oppfatte oss som en eneste kropp, å bryte oss selv for andre. Kjære brødre og søstre, la møtet med Jesus i eukaristien forvandle oss, slik det forvandlet de store og modige helgenene som deres ærer. Jeg har de hellige Stefan og Elisabet i tankene. La oss, som de, ikke nøye oss med lite; la oss ikke avfinne oss med en tro som lever av riter og repetisjoner, la oss åpne oss for det nye og skandaløse i en korsfestet og oppstanden Gud – Brød brutt for å gi verden liv. Vi vil være i gleden, og vi vil bringe glede.

Denne eukaristiske kongressen er endemålet for en vei, men måtte det framfor alt være et utgangspunkt. For Jesu etterfølgelse innbyr oss til å se framover, til å ta imot nådens vendepunkt, og til daglig å la det spørsmålet være levende i oss, det som Herren, likesom ved Cæsarea Filippi, retter til hver av oss, hans disipler: Og dere, hvem sier dere at jeg er?