Angelus: Den blinde Bartimeus

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 24. oktober, Verdensmisjonsdagen, var evangelieteksten:

De kom til Jeriko, og da Jesus dro ut av byen sammen med disiplene og en stor folkemengde, satt en blind mann ved veien og tigget. Han het Bartimeus, sønn av Timeus. Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Mange snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» […] (Mark 10,46-52 fra Bibel 2011)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Din tro har frelst deg

Kjære brødre og søstre,
dagens evangelium forteller om da Jesus, som er på vei ut av Jeriko, gir synet igjen til Bartimeus, en blind mann som tigget der ved veien. Det er et viktig møte, det siste før Herren gjør sitt inntog i Jerusalem til påske. Bartimeus hadde mistet synet, men ikke stemmen! Når han hører at Jesus skal komme forbi, setter han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» (vers 47). Han roper og roper. Ropingen ergrer disiplene og folkemengden. De snakker strengt til ham og ber ham tie. Men han roper bare enda høyere: «Du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» (vers 48). Jesus hører det og stanser med en gang. Gud hører alltid de hjelpeløses rop, og Bartimeus’ stemme forstyrrer ham slett ikke. Denne stemmen, hører han, er full av tro, en tro som ikke er redd for å insistere, for å banke på Guds hjerte, selv om han ikke blir forstått og mottar bebreidelser. Og her ligger roten til underet, for Jesus sier: «Din tro har frelst deg» (vers 52).

Bartimeus’ bønn og tro

Bartimeus’ tro skinner igjennom hans bønn. Det er ingen fryktsom og konvensjonell bønn. «Davids sønn» kaller han Herren, så i ham ser han Messias, Kongen som skulle komme til verden. Dessuten kaller han Herren ved navn, med fortrolighet: «Jesus». Han er ikke redd for Herren, han holder seg ikke på avstand. Og av hjertet roper han til Gud, sin venn, hele sitt drama: «Ha barmhjertighet med meg!». Bare den bønnen: «Ha barmhjertighet med meg!» Han ber ham ikke om noen slanter slik han pleier å gjøre når noen kommer forbi. Av Ham som kan alt ber han om alt. Andre ber han om slanter; av Jesus, som kan gjøre alt, ber han om alt: «Ha barmhjertighet med meg, med alt det jeg er». Han ber ikke om en nåde, men trer frem med hele seg: Han ber om barmhjertighet for sin person, for sitt liv. Det er ikke lite han ber om, men det er en vakker bønn. Det er vakkert å be om barmhjertighet, altså Guds medlidenhet, miskunn og ømhet.

Gud ser lidelsen

Bartimeus anvender ikke mange ord. Han sier det vesentlige og stoler på Guds kjærlighet, som ved å gjøre det som er umulig for mennesker kan kan få livet hans til å blomstre opp igjen. Derfor ber han ikke Herren om en almisse, men viser fram alt, både sin blindhet og sin øvrige lidelse. Blindheten var bare toppen av isfjellet. I Bartimeus’ hjerte fantes det nok sår, ydmykelser, knuste drømmer, feilgrep, samvittighetsnag.

Han ba med hjertet. Og vi? Når vi ber Gud om en nåde, tar vi da i bønnen også med vår egen historie, sårene, ydmykelsene, de knuste drømmene, samvittighetsnaget?

Hva med min bønn?

«Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» La oss i dag gjøre denne bønnen til vår. Og la oss spørre oss: «Hvordan står det til med min bønn?» La hver av oss spørre seg selv: «Hvordan står det til min bønn?» Er den modig, er den like iherdig som Bartimeus’ bønn, makter den å ‘gripe fatt i’ Herren som kommer forbi? Eller nøyer den seg med å gi ham en formell liten hilsen nå og da, når jeg husker på det? Lunkne bønner som ikke er til noen hjelp. Og videre: Er min bønn ’substansiell’, blottlegger jeg mitt hjerte for Herren? Bringer jeg ham historiene og ansiktene fra mitt liv? Eller er min bønn blodfattig og overfladisk og består av ritualer uten følelse og hjerte? Når troen er levende, er bønnen hjertefølt. Den tigger ikke slanter, den gjelder ikke bare øyeblikkets behov. Jesus kan alt, og vi bør be ham om alt. Han ivrer etter å øse sin nåde og sin glede inn i våre hjerter, men vi holder dessverre avstand, kanskje av fryktsomhet, latskap eller vantro.

Faren som ba for sin datter i Argentina

Mange av oss tror egentlig ikke at Herren kan gjøre undre når vi ber. Jeg kommer på en historie, som jeg selv så, om en far som av legene hadde fått høre at han niårige datter ikke kom til å leve over natten; hun lå på sykehus. Han kjørte da sytti kilometer med buss til Vår frues helligdom. Den var stengt. Han klamret seg til gitteret og ba hele natten: «Herre, redd henne! Herre, gi henne livet!» Han ba Vår frue, han ropte hele natten til Gud, han ropte av hele sitt hjerte. Og om morgenen, da han vendte tilbake til sykehuset, fant han kona si gråtende der. Og han tenkte: «Hun er død.» Men kona hans sa: «Vi skjønner ingenting. Legene sier at det er helt merkelig. Hun er visst blitt frisk.» Ropet fra denne mannen, som hadde bedt om alt, ble hørt av Herren, og han hadde gitt ham alt. Dette er en sann historie: Dette så jeg selv, i det andre bispedømmet [i Argentina].

Konkret, iherdig og modig bønn

Har vi dette motet i vår bønn? Av Gud som kan gi oss alt kan vi be om alt, slik Bartimeus gjorde, som er en stor læremester i bønn. Måtte Bartimeus med sin konkrete, iherdige og modige bønn være et godt eksempel for oss. Og måtte Vår frue, Den bedende jomfru, lære oss å henvende oss til Gud med hele vårt hjerte, i tillit til at han lytter oppmerksomt til hver en bønn.