Angelus allehelgensdag

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Allehelgensdag er evangelieteksten saligprisningene:

[…]
Salige er de som er fattige i ånden,
for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Salige er de ydmyke,
for de skal arve jorden.
[…] (Matt 5,1–12 fra Bibel 2011)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag!

I dag feirer vi allehelgensdag, og i liturgien gjenlyder Jesu «programerklæring», nemlig saligprisningene (jf. Matt 5,1–12a). De viser oss veien til Guds rike og til lykksaligheten: ydmykhetens, medlidenhetens, mildhetens, rettferdighetens og fredens vei. Å være hellige er å vandre på denne veien. La oss se nærmere på to karakteristiske aspekter ved denne livsstilen: glede og profeti.

Vissheten om å kunne orke alt

Glede. Jesu første ord er «salige» (Matt 5,3). Det er hovedbudskapet, budskapet om en uhørt lykksalighet. Salighet og hellighet er ikke et livsprogram bestående bare av anstrengelser og avkall, men framfor alt den gledelige oppdagelsen av å være barn, elsket av Gud. Dette fyller oss med glede. Det er ingen menneskelig erobring, det er en gave som vi mottar: Vi er hellige fordi Gud, som er Den hellige, kommer og bor i oss. Det er han som gir oss helligheten. Derfor er vi salige! Den kristne glede er da ikke en følelse, som kommer og går, eller simpelthen en slags menneskelig optimisme, men vissheten om å kunne møte enhver situasjon under Guds kjærlighetsfulle blikk, med det mot og med den styrke som kommer fra ham. Helgenene levde i denne gleden og vitnet om den, selv midt i mange vansker. Uten glede blir tro en hard og tyngende øvelse, og den risikerer å bli syk av tristhet. Å bli syk av tristhet … En av ørkenfedrene sa at tristhet er «en mark i vårt hjerte», en mark som fortærer vårt liv (jf. Evagrius Ponticus, On The Eight Spirits of Evil, XI). La oss spørre oss om dette: Er vi glade kristne? Er jeg en glad kristen, eller ikke? Sprer vi glede eller er vi slappe, triste og gravalvorlige? Husk at det finnes ingen hellighet uten glede!

Jesu profeti om en ny menneskehet

Det andre aspektet: profeti. Saligprisningene er rettet til de fattige, til dem som sørger, til dem som hungrer etter rettferdighet. Det er et budskap som går imot strømmen. For verden sier jo at for å bli lykkelig må du være rik, mektig, evig ung og sterk og nyte berømmelse og suksess. Jesus hiver disse kriteriene overbord og kommer med et profetisk budskap – og dette er den profetiske dimensjonen ved hellighet –: Sann livsfylde oppnår vi ved å følge ham, ved å sette hans Ord ut i livet. Og det innebærer en annen slags fattigdom, nemlig indre fattigdom, at man tømmer seg for sitt eget for å gi plass til Gud. Den som anser seg selv for å være rik, for være en vinner med sitt på det tørre, bygger alt på seg selv og lukker seg for Gud og sine søsken. Den som derimot vet seg å være fattig og utilstrekkelig forblir åpen for Gud og for sin neste. Og det mennesket finner gleden. Så saligprisningene er profetien om en ny menneskehet, om en ny levemåte: å gjøre seg selv små og overgi seg til Gud i stedet for å gjøre seg større enn andre; å være ydmyke i stedet for å søke å tvinge sin egen vilje igjennom; å øve seg i barmhjertighet i stedet for bare å tenke på seg selv; å være engasjert i rettferdighet og fred i stedet for å fremme – også ved maskepi – urettferdighet og ulikhet. Hellighet er med Guds hjelp å ta imot denne profetien, som revolusjonerer verden, og sette den ut i livet. Vi kan da spørre oss selv: Vitner jeg om Jesu profeti? Kommer den profetiske ånd som jeg fikk i dåpen til uttrykk? Eller innretter jeg meg etter hva som er bekvemt og min egen latskap og tenker at alt er bra hvis jeg selv har det bra? Er det den gledelige nyheten om Jesu profeti jeg bringer ut i verden, eller den vanlige klagingen og sytingen over alt det som ikke går bra? Dette er spørsmål som det er godt å stille oss selv.

Bønn

Må den hellige jomfru gi oss noe av sitt sinn, dette salige sinn som med glede opphøyer Herren, som «støter herskere ned fra tronen og løfter opp de lave» (jf. Luk 1,52).