Pavens budskap til Verdensdagen for sosial kommunikasjon 2022

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Verdensdagen for sosial kommunikasjon markeres søndag før pinse, den 29. mai 2022. Her er pavens budskap:

Å lytte med hjertet

Kjære brødre og søstre!

I fjor tenkte vi over nødvendigheten av «å gå og se» for å avdekke virkeligheten og kunne fortelle om den ut fra egenerfarte hendelser og møter. Jeg vil nå gå videre med dette og henlede oppmerksomheten mot et annet verb, nemlig «å lytte», som er av avgjørende betydning for grammatikken i all slags kommunikasjon så vel som en nødvendig forutsetning for all ekte dialog.

Vi er faktisk i ferd med å miste evnen til å lytte til de mennesker vi står overfor, både i våre vanlige relasjoner i dagliglivet og i debatter om samfunnslivets viktigste argumenter. Samtidig undergår lytting en ny og viktig utvikling på kommunikasjons- og informasjonsområdet, der det finnes et variert tilbud av podkaster og lydmeldinger, som en bekreftelse på at det å lytte fortsatt er vesentlig i menneskelig kommunikasjon.

En berømt lege, vant til å lege sjelelige sår, ble spurt om hva menneskets største behov er. Han svarte: «En grenseløs lengsel etter å bli hørt». En lengsel som ofte forblir skjult, men som er en utfordring for alle som er kalt til å undervise og oppdra, eller som på en eller annen måte har en kommunikativ rolle: foreldre og lærere, prester og pastoralarbeidere, de som arbeider med informasjon, og de som utfører sosiale eller politiske tjenester.

Å lytte med hjertet

Bibelen lærer oss at det å lytte ikke bare er å oppfatte lyd, men at det på en vesentlig måte henger sammen med det dialogiske forholdet mellom Gud og menneskeheten. «Shemá Jisrael – Hør, Israel» (5 Mos 6,4), åpningordene i Toraens første bud, gjentas stadig i Bibelen, i den grad at den hellige Paulus kom til å hevde at troen kommer av det en hører (jf. Rom 10,17). Initiativet kommer jo fra Gud, som taler til oss, og vi svarer ved å lytte til ham; og også denne lyttingen kommer i bunn og grunn fra hans nåde – det er med oss som med nyfødte barn, som svarer på sin mors og fars blikk og stemme. Av de fem sansene later høresansen til å være den Gud foretrekker, muligens fordi den er mindre invaderende, mer diskret enn synet, og dermed lar mennesket være mer fritt.

Det å lytte er i tråd med Guds ydmyke stil. Det er den gjerning som tillater Gud å åpenbare seg som den som ved å tale skaper mennesket i sitt bilde, og som ved å lytte anerkjenner det som sin samtalepartner. Gud elsker mennesket: Derfor retter han sitt Ord til det, derfor «vender han sitt øre» for å lytte til det.

Mennesket derimot er tilbøyelig til å flykte fra denne relasjonen, til å vende ryggen til og «lukke ørene» for ikke å måtte høre. Menneskets vegring mot å lytte ender ofte med aggressivitet mot andre mennesker. Slik gikk det med diakonen Stefanus’ tilhørere. De holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham (jf. Apg 7,57).

På den ene side har vi altså Gud, som evig og alltid åpenbarer seg ved fri meddelelse av seg selv, på den annen side mennesket, som bes stille seg lyttende og være samstemt. Herren kaller mennesket eksplisitt til en kjærlighetspakt, for at det til fulle kan bli det det er: Guds bilde og likhet i dets evne til å lytte, til å ta imot, til å gi rom til andre mennesker. Å lytte er i grunnen en dimensjon ved kjærligheten.

Av den grunn maner Jesus sine disipler til å granske kvaliteten av deres lyttemåte. «Pass derfor på hvordan dere hører!» (Luk 8,18): Slik formaner han dem etter å ha fortalt lignelsen om såmannen. Han vil ha dem til å forstå at det ikke er nok å lytte: Man må lytte godt. Bare de som tar imot Ordet med «et fint og godt hjerte» og tar trofast vare på det vil bære livs- og frelsesfrukt (jf. Luk 8,15). Bare ved å passe på hvem det er vi lytter til, hva vi lytter til og hvordan vi lytter, kan vi vokse i kommunikasjonens kunst, som i dens kjerne ikke er en teori eller en teknikk, men «en hjerteevne som muliggjør nærhet» (Evangelii gaudium, 171).

Ører har vi alle, men selv en med perfekt hørsel klarer ofte ikke å lytte til andre. Det finnes jo en slags indre døvhet, som er verre enn fysisk døvhet. For lytting angår jo ikke bare høreorganet, men hele mennesket. Det er hjertet som er det egentlige sete for hørsel. Kong Salomo viste seg som vis da han, selv om han var meget ung, ba Herren gi ham «et lydhørt hjerte» (1 Kong 3,9). Og den hellige Augustin oppfordret til å lytte med hjertet (corde audire), til å ta imot ord ikke utvendig med våre ører, men åndelig i vårt hjerte: «Ikke ha hjertet i ørene, men ørene i hjertet». [1] Og den hellige Frans av Assisi oppfordret sine brødre til å «bøye deres hjertes ører». [2]

Når man søker ekte kommunikasjon og trenger å lære å lytte, må man derfor starte med å lytte til seg selv, til de mest sanne av ens egne behov, de som er innskrevet i menneskets innerste. Og da må vi selvfølgelig lytte til det som gjør oss enestående i skaperverket: lengselen etter å være i relasjon til andre mennesker og til Den andre. Vi er ikke skapt til å leve som enkeltatomer, men sammen med hverandre.

God kommunikasjon forutsetter lytting

Det finnes en måte å anvende hørselen på som ikke er å lytte, men det stikk motsatte: å belure. Det å belure og utspionere, og dermed instrumentalisere andre, er en stadig fristelse, som later til å ha blitt sterkere i dag, i nettsamfunnenes tid. Men det er tvert imot nettopp det at vi lytter, ansikt til ansikt, til de mennesker vi har foran oss som gjør kommunikasjonen god og fullt ut menneskelig – det at vi med oppriktig, tillitsfullt og ærlig åpenhet lytter til dem som vi er i ferd med å nærme oss.

Manglende lytting, som vi ofte kan oppleve i dagliglivet, er dessverre tydelig også i offentlig liv, der man i stedet for å lytte til hverandre ofte lider av «innbilsk pratesyke». Dette er et symptom på at det snarere er bifall man er på jakt etter, enn det som er sant og godt; at man er mer opptatt av publikum enn av å lytte. God kommunikasjon derimot søker ikke å gjøre inntrykk på publikum med virkningsfulle replikker, som sikter å gjøre narr av ens samtalepartner. God kommunikasjon vier andres resonnementer oppmerksomhet og prøver å oppfatte den foreliggende realitet i all dens kompleksitet. Det er trist når det former seg ideologiske leirer, også i Kirken, det er trist når lyttingen blir borte og erstattes av ufruktbare motsetninger.

I mange dialoger er det nå i virkeligheten overhodet ingen kommunikasjon. Vi venter ganske enkelt på at andre skal bli ferdig med å si sitt for så å pådytte dem våre egne synspunkter. I slike situasjoner er dialog duolog, altså en monolog med to stemmer, slik filosofen Abraham Kaplan bemerker. [3] I sann kommunikasjon derimot er jeget og duet begge «utadgående», de strekker seg mot hverandre.

Lytting er altså den første uunnværlige bestanddel i dialog og i god kommunikasjon. Uten lytting blir det ingen kommunikasjon og uten lytteevne ingen god journastikk. For å kunne tilby solid, balansert og fullstendig informasjon er det nødvendig å ha lyttet over lengre tid. For å kunne lage en reportasje som forteller om en hendelse eller beskriver en virkelighet må man være i stand til å lytte og være villig til å endre ens oppfatninger, til å modifisere de antagelser man startet med.

For bare om man kommer seg ut av monologen, kan man nå fram til den harmoni av stemmer som er en garanti for sann kommunikasjon. Å lytte til flere kilder, «ikke å ta alt for god fisk», – slik fagfolk på dette området lærer oss – sikrer troverdighet og seriøsitet til den informasjon som vi formidler. Å lytte til flere stemmer, å lytte til hverandre, også i Kirken, som søsken, gjør det mulig for oss å utøve skjelningens kunst, som alltid fremtrer som evnen til å orientere seg i en symfoni av stemmer.

Men hvorfor gi seg i kast med å lytte? En stor diplomat ved Den hellige stol, kardinal Agostino Casaroli, talte om det «tålmodighetens martyrium» som er nødvendig for å kunne lytte og bli lyttet til i forhandlinger med vanskelige samtalepartnere, i det øyemed å oppnå det størst mulige gode under ufri forhold. Men også i mindre vanskelige situasjoner krever lytting alltid tålmodighetens dyd, sammen med evnen til å la seg overraske av sannheten, selv det minste bruddstykke av sannhet, i det mennesket som vi lytter til. Alene undring muliggjør erkjennelse. Jeg tenker på barnets uendelige nysgjerrighet. Med vidåpne øyne betrakter det sin omverden. Å lytte med denne innstillingen – barnlig undring i et voksent menneskes bevissthet – er alltid en berikelse, for det vil alltid være noe, om enn aldri så lite, som jeg kan lære av den andre og gjøre bruk av i mitt liv.

Evnen til å lytte til samfunnet er mer dyrebar enn noensinne i denne tiden, såret som den er av en langvarig pandemi. Mye tidligere oppsamlet mistillit overfor «offisiell informasjon» har forårsaket også en «infodemi», der det blir stadig mer vanskelig å gjøre informasjonsverdenen troverdig og transparent. Det er nødvendig å vende øret til og lytte grundig, framfor alt til den sosiale uro som er tiltatt som en følge av tilbakegangen eller innstillingen av mange økonomiske aktiviteter.

Også tvungen migrasjon er en innviklet sak, og ingen har en ferdig oppskrift for å løse den. Jeg gjentar at for å overvinne fordommer om migranter og for å mykne våre harde hjerter, må vi å prøve å lytte til deres historier. Å gi hver av dem et navn og en historie. Dette gjøres allerede av mange dyktige journalister. Og mange flere kunne tenke seg å gjøre det, om de bare kunne. La oss oppmuntre dem! La oss lytte til disse historiene! Deretter står hver og en fritt til å støtte den migrasjonspolitikk som de anser for å være mest egnet for deres eget land. Men vi vil da uansett ikke ha tall, ikke farlige inntrengere for våre øyne, men ansiktene og historiene til konkrete mennesker, blikkene, forventningene og lidelsene til mennesker som bør bli hørt.

Å høre på hverandre i Kirken

Også i Kirken er det stort behov for å lytte og for å lytte til hverandre. Det er den mest dyrebare og fruktbare gave vi kan gi hverandre. Vi kristne glemmer at lyttingens tjeneste er blitt oss betrodd av ham som er Lytteren par excellence, og at vi er kalt til å delta i hans verk. «Vi må høre med Guds øre, om vi vil tale med hans Ord». [4] Slik minner den protestantiske teologen Dietrich Boenhoeffer oss om at den første tjeneste som vi skylder andre i Kirkens fellesskap er å høre på dem. Den som ikke vet å lytte til sine søsken vil snart også bli ute av stand til å lytte til Gud. [5]

I all pastoral aktivitet er «ørets apostolat» den viktigste oppgaven. Å høre før man taler, slik apostelen Jakob formaner: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale» (1,19). Å gi litt av vårt tid for å lytte til andre mennesker er den første nestekjærlige handling.

En synodal prosess er nettopp blitt satt i gang. La oss be om at den blir en god anledning til å lytte til hverandre. For vårt fellesskap er ikke et resultat av strategier og programmer, men bygges ved at vi lytter til hverandre som brødre og søstre. Enhet krever ikke ensartethet og monotoni, men stemmemangfold og polyfoni, som i et kor. Samtidig er det slik at hver enkelt stemme i koret synger idet den lytter til de andre og i forhold til helhetens harmoni. Denne harmoni er uttenkt av komponisten, men dens virkeliggjørelse avhenger av symfonien av alle enkeltstemmene.

I bevissthet om at vi deltar i et fellesskap som går forut for oss og inkluderer oss kan vi gjenoppdage en symfonisk Kirke, der hver og en får synge med sin egen stemme og samtidig ta imot de andre som en gave, for slik å uttrykke den helhetens harmoni, som komponeres av Den hellige ånd.

Roma, Laterankirken, den 24. januar 2022, minnedagen for den hellige Frans av Sales

Frans

[1] «Nolite habere cor in auribus, sed aures in corde». (Sermo 380 In nativitate Ioannis Baptistae, 1)

[2] Jf. Brev, sendt til hele ordenen (Frans av Assisis skrifter, St. Olav forlag 2017, s. 135)

[3] Jf. The life of dialogue, i J. D. Roslansky (red.), Communication. A discussion at the Nobel Conference, North-Holland Publishing Company – Amsterdam 1969, s. 89–108

[4] D. Bonhoeffer, Gemeinsames Leben (1938), 7. uendrede opplag, München 1953, s. 51

[5] Jf. ibid., s. 50