Regina caeli: Jesus viser seg for disiplene ved Galileasjøen

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 1. mai var evangelieteksten:

[…] Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han. «Har dere ikke noe å spise, barna mine?» sa Jesus til dem. «Nei», svarte de. «Kast garnet ut på høyre side av båten, så skal dere få», sa Jesus. De kastet garnet ut, og nå klarte de ikke å dra det opp, så mye fisk hadde de fått. Disippelen som Jesus hadde kjær, sa da til Peter: «Det er Herren.» Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – den hadde han tatt av – og kastet seg i sjøen. […] (Joh 21,1–19 fra Bibel 2011)

Her følger alt det pave Frans sa før Regina-caeli-bønnen:

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Mistrøstige fiskere ved Galileasjøen

I dagens evangelium (Joh 21,1–19) fortelles det om da den oppstandne Jesus for tredje gang viste seg for disiplene. Det er et møte som finner sted ved Galileasjøen og som angår særlig Simon Peter. Alt begynner med at han sier til de andre disiplene: «Jeg drar ut og fisker»» (vers 3). Det er ingenting rart med det, han var jo fisker, men han hadde sluttet å fiske helt siden da han, nettopp ved bredden av denne sjøen, hadde forlatt sine garn for i stedet å følge Jesus. Og nå, mens Den oppstandne lar vente på seg, foreslår Peter, kanskje litt mistrøstig, for de andre at de skal vende tilbake til sitt tidligere liv. Og de andre går med på det: «Vi blir også med». Men «den natten fikk de ingenting» (vers 3).

Å nøye seg med noe mindre enn Herren

Det kan skje også oss at vi, av tretthet, skuffelse eller kanskje latskap, glemmer Herren og forsømmer de store valg som vi har tatt, og at vi nøyer oss med noe annet. For eksempel kan det være at vi ikke tar oss tid til å snakke sammen i familien og foretrekker eget tidsfordriv; vi kan glemme bønn og la egne saker komme først; vi kan forsømme nestekjærligheten med den unnskyldning at det er så mye annet som må gjøres. Men når vi gjør slik, blir vi skuffet: Nettopp dette var Peters skuffelse, der han stod med tomme garn. Det er en vei som fører bakover og som ikke tilfredsstiller deg.

En ny start sammen med Jesus

Og Jesus, hva gjør han med Peter? Han vender igjen tilbake til den sjøen der han hadde valgt ham, Andreas, Jakob og Johhannes, – det var der han hadde valgt alle fire. Han kommer ikke med bebreidelser – Jesus kommer ikke med bebreidelser, han rører ved hjertet, alltid – men han kaller disiplene kjærlig: «Barna mine» (vers 5). Deretter oppfordrer han dem, som en gang før i tiden, til å fatte mot og igjen å kaste garnene. Og nok en gang blir garnene fylt til det usannsynlige. Brødre og søstre, når vi i vårt liv har tomme garn, er det ikke tiden for å synes synd på oss selv og søke adspredelser, til å vende tilbake til gammelt tidsfordriv. Nei, det er tiden for igjen å dra ut med Jesus, det er tiden for igjen å våge å sette i gang, det er tiden for igjen å legge ut på dypet sammen med Jesus. Tre verb: å dra ut igjen, å sette i gang igjen, å legge ut på dypet igjen. Alltid, hver gang du står overfor en skuffelse eller når livet har tapt noe av sin mening – «jeg føler at det er gått gal vei med meg …»: Dra ut med Jesus igjen, sett i gang igjen, legg ut på dypet igjen! Han venter på deg. Og han tenker bare på deg, på meg, på hver av oss.

Peter trengte denne «rystelsen». Når han hører Johannes rope: «Det er Herren» (vers 7), stuper han straks ut i vannet og svømmer mot Jesus. Det er en gest av kjærlighet, for kjærligheten går hinsides det som er nyttig og passende og tilbørlig; kjærligheten vekker undring, den inspirerer til en kreativ og overdådig iver. Så Johannes, som er yngst, er den som gjenkjenner Herren, mens Peter, som er eldst, er den som svømmer mot ham. I dette stupet finnes hele Simon Peters gjenfunne iver.

Kast deg ut i det

Kjære brødre og søstre, den oppstandne Kristus inviterer oss alle sammen, hver av oss, til en ny iver, han inviterer oss til å stupe ut i det gode uten frykt for å miste noe, uten altfor mye beregning, uten å vente på at det skal være noen andre som begynner. Hvorfor? Ikke vent på andre, for for å gå Jesus i møte må vi miste likevekten. Vi må våge å miste likevekten og komme oss opp igjen, gang på gang. Vi må risikere. La oss spørre oss: Er jeg i stand til utbrudd av gavmildhet, eller setter jeg en stopper for hjertets impulser og stenger meg inne av vane eller frykt? Kaste seg, stupe: Dette er Jesu ord i dag.

Elsker du meg?

På slutten av denne episoden retter så Jesus tre ganger følgende spørsmål til Peter: «Elsker du meg?» (jf. versene 15.16). Den oppstandne spør også oss i dag: «Elsker du meg?» For til påske vil Jesus at også vårt hjerte skal stå opp; for tro handler ikke om viten, men om kjærlighet. Elsker du meg? spør Jesus deg, meg, oss, som har tomme garn og kanskje er redde for en ny start; deg, meg, alle oss, som ikke våger å stupe og kanskje har mistet vår iver. «Elsker du meg?» spør Jesus. Fra da av sluttet Peter for alltid å fiske, og han viet seg til tjeneste for Gud og sine søsken, helt til han ga sitt liv her, hvor vi nå befinner oss. Og vi, ønsker vi å elske Jesus?

Bønn

Må jomfruen, som beredvillig sa «ja» til Herren, hjelpe oss å gjenfinne det godes drivkraft.