Angelus på høytiden for Den hellige treenighet

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 12. juni var evangeliet fra Johannesevangeliet:

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh 16,12–15 fra Bibel 2011)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Kjære brødre og søstre, god dag og god søndag!

Guds indre liv

I dag er høytiden for Den hellige treenighet, og i evangeliet presenterer Jesus de andre to guddommelige Personene, Faderen og Den hellige ånd, for oss. Om Ånden sier han: «Han skal ikke tale ut fra seg selv, men […] han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere». Og om Faderen sier han så: «Alt det som min Far har, er mitt» (Joh 16,14–15). Vi legger merke til at Den hellige ånd taler, men om ikke om seg selv: Han forkynner Jesus og åpenbarer Faderen. Og at Faderen, som eier alt, for han er opphavet til alt, gir Sønnen alt han har: Han beholder ingenting for seg selv og gir seg selv helt til Sønnen. Det vil si: Den hellige ord taler ikke om seg selv, han taler om Jesus, om andre. Og Faderen gir ikke seg selv, han gir Sønnen. Dette er åpen sjenerøsitet: De er åpne for hverandre.

Hvordan omgås vi andre?

Og la oss nå se på oss selv, på hva det er vi taler om og på det vi eier og har. Når vi snakker, ønsker vi alltid at andre skal tale vel om oss, og ofte snakker vi bare om oss selv og om det vi gjør. Ofte! «Jeg har gjort det og det, …», «jeg hadde et problem …» Sånt sier vi stadig vekk. Til forskjell fra Den hellige ånd, som med sin tale forkynner andre – Faderen og Sønnen! Og angående det vi har: Vi forsvarer det med nebb og klør, det er vanskelig for oss å dele det med andre, selv med dem som mangler det aller nødvendigste! Det er lett å snakke om det, men meget vanskelig å gjøre det.

En ny levemåte

Å feire Den allerhelligste treenighet er da ikke hovedsakelig en teologisk øvelse, men en revolusjon i vår måte å leve på. I Gud lever hver Person for den andre i en kontinuerlig relasjon, i et kontinuerlig forhold, ikke for seg selv, og han egger oss til å leve med de andre og for de andre. Åpne. I dag kan vi spørre oss om vårt liv gjenspeiler den Gud som vi tror på: Jeg bekjenner troen på Gud, Fader, Sønn og Den hellige ånd, men tror jeg virkelig at for å leve trenger jeg andre, trenger jeg å gi meg selv til andre, trenger jeg å tjene andre? Uttrykker jeg det bare i ord eller med min levemåte?

Avglanser av kjærlighet

Den treenige og ene Gud, kjære brødre og søstre, må fremvises slik, altså snarere med gjerninger enn med ord. Gud, som er livets byggmester, formidles ikke så godt ved hjelp av bøker som levende vitnesbyrd. Han som, slik evangelisten Johannes skriver, «er kjærlighet» (1 Joh 4,16), åpenbarer seg gjennom kjærlighet. Bare tenk på alle de gode, sjenerøse og milde mennesker som vi har truffet på: Når vi minnes deres værmåte og handlemåte, aner vi en liten avglans av Gud-Kjærlighet. Og å elske, hva betyr det? Ikke bare å være glad i og gjøre godt, men i første rekke egentlig å ta imot, å være åpen for andre, å gi plass til andre, å gi rom til andre. Å elske betyr egentlig dette.

Lever jeg selv som en refleks av Treenigheten?

For å forstå dette bedre, kan vi tenke på de tre guddommelige Personers navn, som vi uttaler hver gang vi gjør korsets tegn: I hvert navn finnes de andres nærvær. Faderen, for eksempel, ville ikke være Faderen uten Sønnen; slik er det også med Sønnen, som ikke kan tenkes alene, men alltid som Faderens Sønn. Og Den hellige ånd, i sin tur, er Faderens og Sønnens Ånd. Kort sagt lærer Treenigheten oss at man aldri kan være den andre foruten. Vi er ikke øyer, vi er i verden for å leve i Guds bilde: åpne, med behov for andre og med behov for å hjelpe andre. Og la oss da stille oss et siste spørsmål: Er også jeg i mitt daglige liv en refleks av Treenigheten? Korsets tegn – Faderen, Sønnen og Den hellige ånd – som jeg gjør hver dag, er det en gest som har seg som mål, eller inspirerer det min måte å snakke, møte, svare, dømme, tilgi på?

Bønn

Må Vår frue, Faderens datter, Sønnens mor og Åndens brud, hjelpe oss å ta imot Gud-Kjærlighet-mysteriet og å vitne om det i vårt liv.