Budskapet til Verdensdagen for besteforeldre og eldre 2022
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Mer informasjon, blant annet om hvordan man vinnerfullstendig avlat, finnes på nettstedet til Dikasteriet for legfolk, familie og liv. Her følger pavens budskap:
«Ennå i alderdommen bærer de frukt» (Sal 92,5)
Kjære dere!
«Ennå i alderdommen bærer de frukt». Verset fra Salme 92 er godt nytt, riktig et «evangelium», som vi kan forkynne i anledning denne annen Verdensdag for besteforeldre og eldre. Det strider mot den gjengse oppfatning av denne fasen i livet, og også mot resignasjonen til enkelte av oss eldre, som hensleper sine dager med lite håp og uten å vente seg noe mer av fremtiden.
Mange er redde for alderdommen. De betrakter den som en slags sykdom, som det er best ikke å ha noe å gjøre med: De gamle angår ikke oss – tenker de – og det er best å ha dem lengst mulig unna, gjerne med andre eldre, i strukturer som sørger for pleie og sparer oss for å bli belemret med deres vanskeligheter. Dette er «bruk-og-kast-kulturen»: den mentalitet som får oss til å føle at vi slett ikke er som de svakeste, at vi er fremmede for deres skrøpelighet, og at vi har lov å forestille oss separate livsbaner for «oss» og for «dem». Men i virkeligheten – det lærer Skriften oss – er et langt liv en velsignelse, og gamle mennesker er ikke utstøtte som skal holdes på avstand, men tvert imot levende tegn på Guds velvilje, han som gir liv i overflod. Velsignet det hjem som tar seg av et eldre menneske! Velsignet den familie som hedrer sine besteforeldre!
Livets høst er det faktisk ikke så lett å bli klok på, heller ikke for oss som allerede er inne i den. Selv om vi allerede har en lang vandring bak oss, er det ingen som har forberedt oss på alderdommen når den kommer. Det er nesten som om den overrumpler oss. De mest utviklede samfunnene bruker mye penger på denne livsfasen, men gir ingen hjelp til å tolke den: De tilbyr assistanseplaner, men ikke eksistensplaner. [1] Så det er vanskelig å se fremover, vanskelig å få øye på en horisont å styre mot. På den ene side er vi fristet til å prøve å fordrive alderdommen ved å skjule våre rynker og late som om vi aldri blir gamle; på den annen side er det tilsynelatende intet annet å gjøre enn å svelge sin skuffelse og avfinne seg med ikke å ha mer «frukt å bære».
Når vårt arbeidsliv tar slutt og våre barn står på egne bein, blir det borte, mye av det vi har brukt vår energi på. Våre vissheter kan komme i krise når vi vet at kreftene ebber ut, eller ved sykdomsutbrudd. Med sitt raske tempo, som vi vanskelig kan holde tritt med, tilbyr vår omverden oss tilsynelatende ingen alternativer og får oss til å internalisere ideen om at vi er modne for skraphaugen. Vår Salmebønn stiger til himmelen: «Kast meg ikke bort i alderdommens år, forlat meg ikke når kreftene tar slutt!» (71,9).
Men den samme Salmen – som sporer Herrens nærvær i livets ulike årstider – innbyr oss til å fortsette å håpe: Når vi blir gamle og får grått hår, vil Herren fortsette å gi oss liv og sørge for at det onde ikke overvelder oss. Ved å sette vår lit til ham, vil vi finne kraft til å lovprise ham enda mer (jf. versene 14–20), og vi vil oppdage at aldring ikke bare betyr kroppens naturlige forfall og tidens uunngåelige løp, men at det er en gave: Et langt liv er en gave. Å eldes er ingen straff, men en velsignelse!
Derfor vi må passe på oss selv og lære å leve en aktiv alderdom også åndelig sett. Vi bør dyrke vårt indre liv ved stadig å lese Guds Ord, be daglig, motta sakramentene og delta i liturgien. Og sammen med vår relasjon til Gud, bør vi også pleie våre menneskelige relasjoner: framfor alt til vår familie, til barn og barnebarn, som vi bør gi vår omsorgsfulle kjærlighet; og også til fattige og lidende mennesker, som vi kan være nær ved å yte dem konkret hjelp og be for dem. Alt dette vil bidra til at vi ikke føler oss ene og alene som tilskuere til livet, til at vi ikke begrenser oss til å «balconear», til å stå på balkongen eller i vinduet. Ved tvert imot å skjerpe våre sanser til å dra kjensel på Herrens nærvær [2], vil vi være som «oliventrær, grønne og frodige» (jf. Sal 52,10), til velsignelse for dem som lever ved vår side.
Alderdommen er ikke en ørkesløs tid, ingen tid for å legge inn årene; i livets høst kan vi fortsatt bære mye frukt: Et nytt oppdrag venter oss og inviterer oss til å vende blikket mot fremtiden: «Vi eldre har en særegen sensibilitet for den oppmerksomhet, de tanker og den hengivenhet som gjør oss menneskelige, og mange av oss burde ta den som sitt kall. Det ville være en kjærlig handlemåte overfor de yngre». [3] Det er vårt bidrag til ømhetens revolusjon, [4], en åndelig og ikke-voldelig revolusjon som jeg ber dere, kjære besteforeldre og andre eldre, om å spille en aktiv rolle i.
Vår verden gjennomgår nå en tid med store prøvelser: først pandemiens uventede og rasende storm og deretter en krig som er til skade for fred og utvikling på verdensskala. Det er ingen tilfeldighet at krigen vender tilbake til Europa nettopp når den generasjonen som opplevde krig i det forrige århundre holder på å bli borte. Og det er fare for at disse store krisene gjør oss ufølsomme for den kjensgjerning at også andre «epidemier» og andre vidt utbredte former for vold truer den menneskelige familie og vårt felles hjem.
Stilt overfor alt dette trenger vi en dyptgripende forandring, en omvendelse, som kan demilitarisere våre hjerter og få oss til å se hverandre som søsken. Og vi eldre har et stort ansvar: å lære vår tids mennesker å se hverandre med det samme forståelsesfulle og ømme blikk som vi retter mot våre barnebarn. Vi er selv blitt mer menneskelige etter å ha tatt oss av vår neste, og nå kan vi lære andre å leve på en fredelig måte og å være omsorgsfulle overfor de svakeste. Vår væremåte kan ganske visst bli tatt for svakhet eller overbærenhet, men det er de ydmyke, ikke de aggressive og upålitelige, som skal arve jorden (jf. Matt 5,5).
Omsorg for vår verden er en av de frukter som vi er kalt til å bære. «Vi har alle sittet på fanget til våre besteforeldre»; [5] men i dag er tiden for å ta på vårt eget fang ikke bare våre egne barnebarn, men også – med konkret hjelp eller bare med bønn – mange engstelige barnebarn som vi ennå ikke er blitt kjent med og og som muligens er på flukt fra krig eller lider under dens følger. La oss i vårt hjerte ta vare på de små fra Ukraina, fra Afghanistan, fra Sør-Sudan … likesom den hellige Josef, som var en øm og omsorgsfull far.
I mange av oss har det modnet frem en klok og ydmyk erkjennelse som verden har et stort behov for, nemlig erkjennelsen om at alene berger vi oss ikke, lykken er et brød som vi spiser sammen. La oss vitne om det for dem som bedrar seg selv når de tror at de i opposisjon kan finne selvrealisering og suksess. Alle, selv de aller svakeste, kan gjøre det: Allerede det at vi lar andre – ofte personer fra andre land – ta seg av oss er en måte å si at ikke bare er det mulig å leve sammen, men det er nødvendig.
Kjære besteforeldre, kjære eldre, i denne vår verden er vi kalt til å være med på å forme ømhetens revolusjon! La oss gjøre det ved å anvende stadig mer og stadig bedre det mest dyrebare redskap som vi råder over, og som er det mest velegnede i vår alder, nemlig bønn. «La oss, vi også, bli små bønnediktere: La oss få smaken på å søke egne ord, la oss igjen tilegne oss de ord som Guds Ord lærer oss». [6] Vår tillitsfulle bønnfallelse kan utrette mye: Den kan ledsage lidende mennesker i deres skrik av smerte, og den kan bidra til å endre hjerter. Vi kan være «det faste ‘koret’ i en stor åndelig helligdom, der bønner og lovprisning støtter den delen av fellesskapet som arbeider og kjemper ute på livets åker». [7]
Verdensdagen for besteforeldre og eldre er altså en anledning til nok en gang med glede å si at Kirken ønsker å holde fest sammen med dem som Herren – slik Bibelen sier det – har «mettet med et langt liv». La oss feire denne dagen sammen! Jeg ber dere kunngjøre denne dagen i deres menigheter og fellesskap og gå og besøke de mest ensomme av de eldre, enten hjemme eller på det sykehjem der de bor. La oss sørge for at ingen må være ensom denne dagen. Det å ha noen å vente på kan gi dagene en nyorientering for dem som ikke lenger forventer seg noe godt av fremtiden; og av et første møte kan det oppstå et vennskap. Å besøke eldre mennesker er en moderne barmhjertighetsgjerning!
La oss be Vår frue, Ømhetens mor, om å gjøre oss alle til medarbeidere i ømhetens revolusjon, for sammen å befri verden fra ensomhetens mørke og fra krigens demon.
Til alle dere og deres kjære sender jeg min velsignelse og forsikrer dere om min kjærlige nærhet. Vær så snill, ikke glem å be for meg!
Roma, Laterankirken, 3. mai, festen for de hellige apostler Filip og Jakob
FRANS
[1] Katekese om alderdom – 1. Tidens nåde og generasjonsbånd (23. februar 2022)
[2] Katekese om alderdom – 5. Trofast venting på Gud til gagn for kommende generasjoner (30. mars 2022)
[3] Katekese om alderdom – 3. Alderdom, en ressurs for lettsindig ungdom (16. mars 2022)
[4] Katekese om den hellige Josef – 8. Josef, en far i ømhet (19. januar 2022)
[5] Preken på den første Verdensdag for besteforeldre og eldre (25. juli 2021)
[6] Katekese om familien – 7. Besteforeldrene (11. mars 2015)
[7] Ibid.
***
