Pavens preken på høytiden for Peter og Paulus

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pavens preken under messen i Peterskirken onsdag 29. juni.

To aspekter

Vitnesbyrdet til de to store apostlene Peter og Paulus lever på ny i dag i Kirkens liturgi. Til Peter, som var blitt kastet i fengsel av Herodes, sier Herrens engel: «Skynd deg, stå opp!» (Apg 12,7); som en oppsummering av hele sitt liv og sitt apostolat sier Paulus: «Jeg har stridd den gode strid» (2 Tim 4,7). La oss se på disse to aspektene – å skynde seg å stå opp og å stride den gode strid – og la oss spørre oss hva de har å si oss, som kristent fellesskap, nå under den synodale prosessen.

Skynd deg, stå opp!

For det første: Vi har hørt fortellingen, fra Apostlenes gjerninger, om den natten da Peter slapp fri fra fengselslenkene; Peter lå og sov da en engel fra Herren vekket ham «med et puff i siden og sa: ‘Skynd deg, stå opp!’» (12,7). Engelen vekker ham og ber ham stå opp. Denne scenen får oss til å tenke på påsken, for her finner vi to verb som brukes i fortellingene om oppstandelsen: å vekke og å stå opp. Det betyr at engelen vekket Peter opp av dødens søvn og fikk ham til å stå opp, altså til å stå opp fra døden, til å gå ut mot lyset, til å la seg lede av Herren for slik å kunne tre over alle terskler (jf. vers 10). For Kirken er dette et betydningsfullt bilde. Også vi, som Herrens disipler og som kristent fellesskap, er kalt til å skynde oss å stå opp for å tre inn i oppstandelsens dynamikk og for å la oss lede av Herren på de veier som han ønsker å peke ut for oss.

Stillstand

Vi erfarer fortsatt mange former for indre motstand som forbyr oss å sette oss i bevegelse. Mye motstand. Iblant overveldes vi, som Kirke, av latskap og foretrekker å bli sittende og se på de få sikre ting som vi har, i stedet for å stå opp og rette blikket ut mot nye horisonter, ut mot det åpne hav. Vi er ofte lenket, som Peter, i latskapens fengsel, skremt av alle forandringer og fastlenket til våre vaner. Men slik glir man ut i en åndelig middelmådighet, man står i fare for bare «så vidt å holde det gående», også i det pastorale liv, misjonsentusiasmen svekkes, og i stedet for å være et tegn på vitalitet og kreativitet, ender vi opp med å gjøre et lunkent og tregt inntrykk. Den store strøm av nyhet og liv, som evangeliet er, blir i våre hender til en tro som – skrev pater Lubac – «forfaller til formalisme og vane […] en religion bestående av seremonier og andaktsformer, av utsmykninger og vulgære trøstemidler […] Klerikal kristendom, formalistisk kristendom, sluknet og stivnet kristendom» (Le Drame de l'humanisme athée).

Gå ut!

Den pågående synoden kaller oss til å bli en Kirke som reiser seg opp, som ikke er innkrøket i seg selv, men som makter å løfte sitt blikk og gå ut av sine egne fengsler, og som har vilje til å gå verden i møte og mot til å åpne dører. Samme natt fantes også en annen fristelse (jf. Apg 12,12–17): Ei skremt jente lukket ikke opp døren, men sprang inn for å fortelle noe som ble oppfattet som fabulering. La oss åpne dørene. Det er Herren som kaller. La oss ikke gjøre som Rode, som sprang inn igjen.

Ta imot alle!

En Kirke uten lenker og uten murvegger, der hver enkelt kan føle seg velkommen og ledsaget, der man dyrker lyttingens, dialogens, deltagelsens kunst, under Den hellige ånds enemyndighet. En Kirke som er fri og ydmyk, som «skynder seg å stå opp», som ikke «trår vannet», som ikke blir hengende etter når det gjelder dagens utfordringer, som ikke taper tid i sine hellige innhegninger, men som brenner for å forkynne evangeliet og ønsker å nå ut til alle og å ta imot alle. La oss ikke glemme dette ordet: alle. Alle! Gå ut på veikryssene og ta med dere alle – blinde, døve, lamme, syke, rettferdige, syndere: alle, alle! Dette ordet fra Herren bør gjenlyde i vårt hjerte og sinn: alle, i Kirken er det plass til alle. Ofte blir vi til en Kirke med åpne dører, men som støter folk bort og dømmer dem. I går sa en av dere til meg: «For Kirken er ikke dette tiden for å vise noen bort, dette er tiden for å ønske velkommen.» «De kom ikke til bryllupsfesten …» Gå ut på veikryssene. Alle, alle! «Men de er syndere …» – Alle!

Paulus: Jeg har stridd. Strid den gode strid videre!

I et tilbakeblikk på sitt liv hører vi så i andre lesning Paulus si: «Jeg har stridd den gode strid» (2 Tim 4,7). Med det viser apostelen til de talløse ganger, også i situasjoner preget av forfølgelse og lidelse, da han uten å spare seg selv har forkynt Jesu evangelium. Nå, på slutten av sitt liv, ser han at det fortsatt pågår en stor «strid» i historien, for mange er ikke innstilt på å ta imot Jesus. De vil heller selv velge sine interesser og lærere – slike som passer dem selv bedre, mer lettvinte og mer etter vår egen vilje. Paulus har stridd sin strid, og nå som han har fullført løpet, ber han Timoteus og søsknene i menigheten om å fortsette hans oppsyns-, forkynnelses- og undervisningsarbeid: Hver og en skal kort sagt gjøre det vedkommende er satt til og bidra på sin måte.

Hva kan jeg selv gjøre for Kirken?

Dette er et livsens Ord også for oss; det vekker vår bevissthet om at i Kirken er vi alle kalt til å være misjonerende disipler og komme med vårt bidrag. Og her dukker to spørsmål opp. Det første er: Hva kan jeg selv gjøre for Kirken? Ikke beklage meg over Kirken, men engasjere meg for Kirken. Delta med lidenskap og ydmykhet: med lidenskap, for vi må ikke forbli passive tilskuere; med ydmykhet, for vår innsats for fellesskapet betyr aldri at vi skal stille oss midt på scenen, føle oss overlegne og forhindre andre i å nærme seg. Kirke i synodal prosess betyr: Alle deltar, og ingen deltar i stedet for en annen eller over de andre. Det finnes ikke førsteklasses og annenklasses kristne; alle, alle er kalt.

«Død med liv en tvekamp stred»

Deltagelse betyr også å videreføre «den gode strid», som Paulus taler om. Det dreier seg virkelig om en «strid», for evangelieforkynnelse er ingen nøytral sak – vær så snill, må Herren bevare oss fra å destillere evangeliet i forsøk på å gjøre det nøytralt, evangeliet er ikke destillert vann! Evangelieforkynnelse lar ikke ting være slik de er, aksepterer ingen kompromisser med verdens tenkemåte. Tvert imot tenner forkynnelsen himmelrikets ild der menneskelige mekanismer rår – makt, ondskap, vold, korrupsjon, urett, marginalisering. Da Jesus sto opp, og ble historiens vannskille, «begynte en stor strid mellom liv og død, mellom håp og fortvilelse, mellom resignasjon for det verste og kamp for det beste, en strid som ikke vil være over før alle hatets og ødeleggelsens makter har lidd endegyldig nederlag» (C. M. Martini, påskepreken, 4. april 1999).

Hvordan kan vi sammen, som Kirke, hjelpe verden?

Det andre spørsmålet lyder da slik: Hva kan vi gjøre sammen, som Kirke, for å gjøre vår verden mer menneskelig, mer rettferdig, mer solidarisk, mer åpen for Gud og for søskenskapet mennesker imellom? Vi bør helt sikkert ikke lukke oss i våre kirkelige sirkler, ikke henge oss opp i visse ufruktbare diskusjoner. Vær på vakt mot å henfalle til klerikalisme – klerikalisme er en perversjon. Ordinerte embedsbærere som blir klerikale, som har en klerikal holdning, har slått inn på feil vei; klerikaliserte legfolk er enda verre. La oss passe oss for klerikalismens perversjon. La oss hjelpe hverandre med å være surdeig i verden. Sammen kan vi og må vi ha omsorg for menneskeliv, for skaperverket, for arbeidets verdighet, for familieproblemer, for de eldres livsvilkår og for alle dem som blir forlatt, avvist eller foraktet. Vi er altså kalt til å være en Kirke som fremmer en omsorgens og kjærtegnets kultur, og medlidenhet med de svake. En Kirke som kjemper mot alle former for forfall, også forfallet i våre byer og på de steder vi vanker, slik at evangeliets glede kan skinne i livet til alle mennesker: Dette er vår «strid», dette er utfordringen. Av mange grunner er det fristende å bli stående stille; nostalgiens fristelse, som får oss til å betrakte andre tider som bedre enn vår egen. Vær så snill, la oss ikke henfalle til noen «bakoverisme», denne kirkelig «bakoverisme» som er på moten i dag.

Palliene til metropolitanerkebiskopene

Brødre og søstre, i dag har jeg, ifølge en vakker tradisjon, velsignet palliene til de nyutnevnte metropolitanerkebiskopene, og mange av dem deltar i denne vår feiring. I samfunn med Peter er de kalt til å «skynde seg å stå opp», ikke å sove, for å være årvåkne voktere for flokken. I stående stilling er de kalt til å «stride den gode strid», aldri alene, men sammen med hele Guds hellige og trofaste folk. Og som gode hyrder må de stå foran folket, midt i folket og bak folket, men alltid sammen med Guds hellige og trofaste folk, for de er selv en del av det.

Hilsen til Det økumeniske patriarkat av Konstantinopel

Og av hjertet hilser jeg delegasjonen fra Det økumeniske patriarkat av Konstantinopel, utsendt av vår kjære bror Bartholomeos. Takk! Takk for deres tilstedeværelse og for budskapet fra Bartholomeos! Takk, takk for at vi vandrer sammen, for det er bare sammen vi kan være evangeliets frø og vitner om søskenskap.

Bønn

Må Peter og Paulus gå i forbønn for oss, for byen Roma, for Kirken og for hele verden. Amen.