Paven ved feiringen av den celestinske tilgivelse

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pave Frans er nå travelt opptatt med kardinaler: Lørdag 27. august kreerte han tjue nye kardinaler, og mandag 29. og tirsdag 30. vil kardinalskollegiet møtes for å snakke sammen om den apostoliske konstitusjonen Praedicate evangelium.

Men søndag 28. august viet paven seg til den italienske byen L’Aquila, der «den celestinske tilgivelse» er blitt feiret årlig helt siden 1294. Det var pave Celestin V – for øvrig kjent for å ha frasagt seg sitt paveembete – som innvilget muligheten til full avlat i kirken Santa Maria di Collemaggio, mellom den 28. august og den 29. august.

Også pave Benedikt XVI besøkte L’Aquila, noen få uker etter det store jordskjelvet der i år 2009.

Her følger pave Frans’ preken ved messen feiret rett utenfor Santa Maria di Collemaggio søndag 28. august:

Innledning

Helgenene er en fascinerende forklaring på evangeliet. Deres liv er et gunstig utsiktspunkt om vi ønsker et gløtt av det gode budskap som Jesus kom for å forkynne, nemlig at Gud er vår Far og at hver enkelt av oss er elsket av ham. Dette er kjernen i evangeliet, og Jesus er beviset på denne kjærligheten, dens inkarnasjon, dens ansikt.

Celestin V var ikke en neiets, men jaets mann

I dag feirer vi eukaristi på en dag som er helt spesiell for denne byen og denne Kirken: den celestinske tilgivelse. Her bevares relikviene av den hellige pave Celestin V. Denne mannen later til å levd fullstendig etter det vi hørte i første lesning: «Jo mektigere du blir, dess mer må du ydmyke deg, og Herren skal vise deg nåde» (Sir 3,18). Feilaktig minnes vi Celestin V som «den store frasigelsens mann», slik Dante uttrykker det i Den guddommelige komedie; men Celestin V var ikke en neiets mann, han var en jaets mann.

Ydmykhet. «Alt er mulig for den som tror»

Det finnes jo ikke noen annen måte å realisere Guds vilje på enn ved å ta imot de ydmykes styrke. I mennesker øyne fremstår de ydmyke – nettopp på grunn av sin ydmykhet – som svake og som tapere. Men egentlig er de de sanne vinnere, ettersom de er de eneste som stoler helt og fullt på Herren og kjenner hans vilje. For «for de ydmyke avslører Gud sine hemmeligheter. […] De ydmyke lovpriser ham» (jf. Sir 3,19–20). Midt i verdens ånd, som domineres av hovmod, innbyr Guds ord oss i dag til å bli ydmyke og milde. Ydmykhet består ikke i nedskriving av vår egen verdi, men i en sunn realisme som gjør at vi anerkjenner både vårt potensial og vår elendighet. Med nettopp vår elendighet som utgangspunkt får ydmykheten oss til å vende blikket bort fra oss selv og mot Gud, han som kan alt og som skaffer oss også det vi ikke kan oppnå selv. «Alt er mulig for den som tror» (Mark 9,23).

Elsket i vår elendighet

Styrken til de ydmyke er Herren selv – ikke strategier, menneskelige midler, denne verdens logikk, beregninger … Nei, Herren selv. Slik sett var Celestin V et modig vitne for evangeliet, for ingen maktbasert logikk kunne holde ham innesperret og kontrollere ham. I ham beundrer vi en Kirke fri for verdslig logikk, og avlegger vitnesbyrd for Barmhjertigheten, som er et av Guds navn. Dette er selve kjernen i evangeliet, for barmhjertighet er å vite oss elsket i vår elendighet [barmhjertighet = misericordia; elendighet = miseria]. Disse to hører sammen. Man kan ikke forstå barmhjertighet om man ikke forstår sin egen elendighet. Å være troende er ikke å nærme seg en dunkel og skremmende Gud. Det har Hebreerbrevet minnet oss om: «Dere er ikke kommet til et fjell dere kan ta og føle på, ikke til flammende ild, skyer, mørke og storm, ikke til gjallende horn og en røst som talte slik at de som hørte den, ba om å bli spart for å høre mer» (12,18–19). Nei, kjære brødre og søstre, vi har kommet til Jesus, Guds Sønn, som er Faderens barmhjertighet og den frelsende kjærlighet. Barmhjertigheten er han selv, og bare vår elendighet kan få barmhjertigheten i tale. Om noen av oss tror at de kan nå fram til barmhjertigheten langs en annen rute enn ens egen elendighet, er de på feil vei. Derfor er det viktig å forstå ens egen virkelighet.

Mulighetenes Gud

I århundrer har L’Aquila holdt pave Celestin Vs gave levende: det privilegium det er å minne alle om at med barmhjertighet, og bare med den, kan livet til enhver mann og kvinne bli levd med glede. Barmhjertighet er en opplevelse av bli tatt imot, oppreist, styrket, helbredet, oppmuntret. Å bli tilgitt er å erfare her og nå det som kommer gjenoppstandelse aller nærmest. Tilgivelse betyr å gå fra død til liv, fra å leve i engstelse og skyld til å leve i frihet og glede. Må dette tempelet alltid være et sted der man kan bli forsont og erfare den nåde som får oss på beina igjen og gir oss en ny mulighet. Vår Gud er mulighetenes Gud: «Hvor mange ganger, Herre? Én? Sju?» – «Sytti ganger sju». Han er den Gud som alltid gir deg en ny mulighet. Må dette være et tilgivelsens tempel, ikke bare én gang i året, men alltid, hver eneste dag. Det er jo slik man bygger fred, ved hjelp av tilgivelse, som mottas og gis.

Krysse morgentåken over L’Aquila

Det gjelder å ta utgangspunkt i ens egen elendighet og prøve å finne fram til tilgivelsen, for selv i vår egen elendighet finner vi alltid et lys, som er den vei som fører til Herren. Det er han som bringer lys inn i elendigheten. I dag morges, for eksempel, tenkte jeg på dette, da vi var kommet til L’Aquila, men ikke kunne lande: tykk tåke, helt mørkt, det var umulig. Helikopterflygeren sirklet, sirklet og sirklet … Til slutt så han et lite hull og kjørte inn i det: Han greide det, en mesterflyger. Og jeg tenkte på elendigheten: med vår egen elendighet har det seg også slik. Ofte er vi der og ser på hvem vi er – ingenting, mindre enn ingenting – og vi sirkler og sirkler … Men iblant lager Herren et lite hull: Gå inn i det, det er Herrens sår! Der er barmhjertigheten, altså der i din egen elendighet. Det finnes en åpning i din elendighet som Herren lager til deg for at han skal kunne komme seg inn. Barmhjertighet som kommer inn i din, inn i min, inn i vår elendighet.

Jordskjelvet

Kjære brødre og kjære søstre, på grunn av jordskjelvet har dere lidd mye, og prøver nå, som folk, å reise dere og komme dere på beina igjen. Men de som har lidd bør dra nytte av sine lidelser, de bør forstå at i det mørke de har vært igjennom har de også fått gaven til å forstå andres smerte. Dere kan bevare barmhjertighetens gave fordi dere vet hva det vil si å miste alt, å se alt man har bygd opp ramle sammen, å forlate alt det som en var mest glad i, å leve med et gnagende savn etter kjære som ble borte. Dere kan bevare barmhjertigheten fordi dere har erfart elendighetem.

Et sjelelig jordskjelv kan gjøre oss mer åpne

Alle kan, uten nødvendigvis å oppleve et jordskjelv, erfare et slags «sjelens jordskjelv», som setter oss i nær kontakt med vår egen skrøpelighet, våre egne begrensninger, vår egen elendighet. I denne opplevelsen kan vi miste alt, men vi kan også lære sann ydmykhet. Under slike omstendigheter kan vi la oss forverre av livet. Eller vi kan lære ydmykhet. Ydmykhet og mildhet særpreger dem som har i oppgave å bevare og vitne om barmhjertighet. Ja, for når barmhjertigheten kommer til oss, er det for at vi skal bevare den, og også for at vi skal kunne vitne om den. Barmhjertigheten er en gave til meg, elendige, men denne barmhjertigheten må også bli formidlet til andre som en gave fra Herren.

Ta ikke plass øverst ved bordet

Det finnes imidlertid en alarmklokke som varsler oss om vi er på feil vei, og dagens evangelium minner oss om den (jf. Luk 14,1,7–14). Jesus er innbudt til å spise hjemme hos en fariseer, som vi hørte, og han legger merke til hvordan mange skynder seg å ta de beste plassene ved bordet. Ut fra dette forteller han en lignelse som fortsatt er gangbar for oss i dag: «Når du blir bedt i selskap, så ta ikke plass øverst ved bordet. For kanskje er det innbudt en som står høyere enn du, slik at verten som innbød dere begge, kommer og sier til deg: ‘Gi plass for denne gjesten, er du snill, og sett deg lenger ned’ Da vil du med skam måtte gå og sette deg nederst» (jf. versene 8–9). Altfor ofte tenker man at ens egen verdi bestemmes av den plass man har i denne verden. Men mennesket er ikke den plass som det inntar; mennesket er den frihet som det er i stand til og som det virkelig oppviser når det tar den nederste plassen, eller når det blir forbeholdt en plass på korset.

Manglende indre frihet fører til all slags elendighet

Kristenmennesket vet at dets liv ikke er en karriere på denne verdens vis, men en karriere på Kristi vis, han som sier om seg selv at han er kommet for å tjene og ikke for å la seg tjene (jf. Mark 10,45). Så lenge vi ikke forstår at evangeliets revolusjon ligger helt i denne type frihet vil vi fortsatt måtte se kriger, vold og urettferdighet, som ikke er annet ytre symptomer på manglende indre frihet. Der det ikke finnes indre frihet, slipper egoisme, individualisme, egeninteresser, undertrykkelse og all slik elendighet fritt til. Og all denne elendigheten overtar styringen.

Evangelisk forvandling

Brødre og søstre, må L’Aquila virkelig være en tilgivelsens, fredens og forsoningens hovedstad! Må L’Aquila klare å tilby alle den forvandling som Maria besynger i Magnificat: «Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave» (Luk 1,52); den forvandling som Jesus minner om i dagens evangelium: «Hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt» (Luk 14,11). Og nettopp til Maria, som dere ærer med tittelen Det aquilanske folks redning, ønsker vi å betro et forsett om å leve ifølge evangeliet. Må hennes moderlige forbønn vinne tilgivelse og fred for hele verden. Bevissthet om ens egen elendighet og barmhjertighetens skjønnhet.

Den celestinske tilgivelse er blitt forlenget helt til 28. august 2023 av Det apostoliske pønitentiari.