Pave Frans’ preken ved saligkåringen av pave Johannes Paul I

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 4. september ble pave Johannes Paul I saligkåret på Petersplassen. Evangelieteksten var:

Store folkeskarer fulgte med Jesus, og han vendte seg til dem og sa: «Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel. […] Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier. (Luk 14, 25-33 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ preken ved saligkåringsmessen:

Jesu stiller store krav

Jesus er på vei til Jerusalem, og i dagens evangelium står det at «store folkeskarer fulgte med Jesus» (Luk 14,25). Å følge med ham betyr å følge ham, altså å bli hans disipler. Men Herren henvender seg til alle disse menneskene med en svært lite tiltalende og meget kravstor tale: Den kan ikke være hans disippel som ikke setter ham høyere enn sine nære og kjære, som ikke bærer sitt kors, som ikke løsriver seg fra jordiske goder (jf. versene 26–27.33). Hvorfor sier Jesus dette til folkeskarene? Hva innebærer hans formaninger? La oss forsøke å besvare disse spørsmålene.

Ledere som ønsker å mele sin egen kake

Det er altså store folkeskarer, det er svært mange som følger Jesus. Vi kan forestille oss at mange var fascinert av det han sa og forundret over det han gjorde, og at de derfor i ham så et håp for deres egen fremtid. Hva ville en hvilken som helst mester på den tiden ha gjort, eller – kan vi spørre oss – hva gjør slu ledere, når de ser at deres ord og deres utstråling tiltrekker massene og gjør dem selv populære? Slikt skjer også i dag, særlig i tider med private og sosiale kriser, når vi er mer utsatt for sinne eller redde for noe som er en trussel for vår fremtid. Vi blir mer sårbare, og vi lar oss rive med av følelser og overgir oss til mennesker som med behendighet og lureri forstår å utnytte sitasjonen: De utnytter angsten i samfunnet og lover å være «frelsere», som løser alle problemer, mens de i virkeligheten ønsker å øke sin egen anseelse og makt, å sikre at de blir fast i sadelen.

Hvorfor følger vi selv Herren?

Evangeliet sier oss at Jesus ikke gjør slik. Guds stil er annerledes. Det er viktig å forstå Guds stil, hvordan Gud handler. Gud har sin egen stil, og den er ikke som disse menneskenes, for han instrumentaliserer ikke våre behov, han utnytter aldri våre svakheter til sin egen fordel. Han ønsker ikke å forføre oss med bedrageri og ikke by oss på billige gleder, og han er ikke interessert i hav av mennesker. Han er ikke opptatt av store tall, søker ikke popularitet, dyrker ikke personlig suksess. Tvert imot synes han å være bekymret når folk følger ham med overfladisk eufori og lettvint begeistring. Så i stedet for å bli tiltrukket av popularitet – for popularitet er fascinerende – ber han hver enkelt om nøye å vurdere sine motiver for å følge ham og hva konsekvensene av det vil være. Mange i disse folkeskarene kan jo ha fulgt Jesus fordi de håpet at han skulle vise seg som en leder som ville befri dem fra deres fiender, en som ville komme til makten og dele den med dem; eller en som ved å gjøre mirakler ville ha gjøre slutt på all sult og sykdom. Det finnes jo mange mulige grunner til å følge Herren, og enkelte av disse grunnene, må vi innrømme, er verdslige: En perfekt religiøs opptreden kan skjule ren tilfredsstillelse av egne behov, søken etter personlig prestisje, ønske om å spille en rolle og ha kontroll, lyst på stillinger og privilegier, streben etter anerkjennelse og mye annet. Slikt skjer i dag blant kristne. Men dette er ikke Jesu stil. Og det får ikke være disiplenes og Kirkens stil. Om noen følger Jesus ut fra slike egeninteresser, er de på villspor.

Guds kjærlighet må komme før alt annet

Herren ber om en annen innstilling. Å følge ham betyr ikke å bli tatt inn ved et hoff eller å delta i et triumftog, og heller ikke å motta en livsforsikring. Tvert imot innebærer det blant annet å «bære sitt kors» (jf. Luk 14,27): liksom han å ta på seg ens egne og andres byrder, å gjøre sitt liv til en gave – og ikke en eiendel – å leve i etterligning av hans gavmilde og barmhjertige kjærlighet til oss. Det dreier seg om valg som angår hele vår tilværelse; derfor ønsker Jesus at hans disipler ikke skal sette noe høyere enn denne kjærligheten, selv ikke deres kjæreste hengivenheter og største goder.

Å la Den korsfestede løfte oss opp

Men for å gjøre dette må vi se mer på ham enn på oss selv, vi må lære kjærligheten å kjenne, vi må hente den hos Den korsfestede. I ham ser vi den kjærlighet som gir seg selv fullstendig, uten mål og uten grenser. Kjærlighetens mål er å elske uten mål. Selv er vi – sa pave Luciani – «gjenstand for Guds evigstrålende kjærlighet» (angelus, 10. september 1978). Evigstrålende: Den går aldri ned fra vårt liv, den lyser over oss og lyser også opp våre mørkeste netter. Og når vi betrakter Den korsfestede er vi kalt til denne kjærlighetens høyde: til å rense oss for våre forvridde forestillinger om Guds og for vår avsondrethet, til å elske ham og menneskene, i Kirken og i samfunnet, også alle dem som ikke tenker som oss, ja selv våre fiender.

Ingen roser uten torner

Å elske selv om det koster et kors – selv om det koster offer, stillhet, manglende forståelse, ensomhet, motstand og forfølgelse. Å elske slik, selv til denne pris, for – som den salige Johannes Paul I også sa – om du vil kysse den korsfestede Jesus «kan du ikke annet enn å bøye deg over korset og la deg bli stukket av noen torner fra kronen på Herrens hode» (generalaudiens, 27. september 1978). Full kjærlighet, med alle dens torner: ingen halvgjorte ting, egensindige tilpasninger og bekvemmeliggjøring. Om vi ikke setter oss høye mål, om vi ikke tar sjanser, om vi nøyer med oss med en rosenrød og utvannet tro, så er vi – sier Jesus – som en som vil bygge et tårn, men ikke regner skikkelig på hva som skal til; han som «legger grunnmuren» og så «ikke makter å gjøre tårnet ferdig» (vers 29). Om vi, av frykt for å miste oss selv, ikke gir oss selv hen, gjør vi alt bare halvveis: våre relasjoner, vårt arbeid, våre forpliktelser, våre drømmer, og også vår tro. Og vi ender da opp med å leve halvveis – og hvor mange mennesker lever vel ikke halvveis, også vi selv kan ofte være fristet til å leve halvveis –, uten å ta det avgjørende skritt – det er det betyr å leve halvveis –, uten å komme på vingene, uten å ta sjanser for å kunne gjøre godt, uten virkelig å gjøre noen innsats for andre. Jesus ber oss om dette: Lev ut evangeliet. Da vil du leve livet, ikke bare halvveis, men fullt ut. Lev ut evangeliet, lev ut livet, uten kompromisser.

En ydmyk pave

Brødre og søstre, vår nye salige levde slik: i evangeliets glede, uten kompromisser, i kjærlighet helt til slutten. Han legemliggjorde disippelfattigdom, som ikke bare består i å løsrive seg fra materielle goder, men framfor alt i å overvinne fristelsen til å sette seg selv i sentrum og søke sin egen ære. Tvert imot fulgte han Jesu eksempel og var en mild og ydmyk hyrde. Han betraktet seg selv som et støv som Gud ville skrive i (jf. A. Luciani/Johannes Paul I, Opera omnia, Padova 1988, bind II, 11). Derfor sa han: «Herren tilrådet oss sterkt: Vær ydmyke. Selv om dere har gjort store ting, si: ‘Vi er unyttige tjenere’» (generalaudiens, 6. september 1978).

Et sjelens smil

Med sitt smil klarte pave Luciani å formidle Herrens godhet. En vakker Kirke er en Kirke med et glad, rolig ansikt og smilende ansikt, en Kirke som aldri lukker sine dører, som ikke forbitrer hjerter, som ikke klager og ikke bærer nag, som ikke er sint, som ikke er utålmodig, som ikke opptrer barskt, som ikke lider av nostalgi etter fortiden og forfaller til «bakoverisme». La oss be til denne vår far og bror, la oss be ham om et «sjelens smil», et oppriktig og uforstilt sjelens smil. La oss med hans ord be om det samme som han pleide å be om: «Herre, ta meg som jeg er, med mine feil, med mine mangler, men la meg bli slik du ønsker» (generalaudiens, 13. september 1978). Amen.