Pavens tale ved den interreligiøse kongressen i Kasakhstan
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Pave Frans er i Kasakhstan fra 13. til 15. september, hovedsakelig for å delta i Den sjuende kongressen for lederne for verdens- og tradisjonelle religioner i Kasakhstan. Her følger et sammendrag av hans tale i hovedstaden onsdag 14. september.
Skapninger, søsken, reisefeller, troende
Religionene minner oss om at vi er skapninger, på vei mot den samme himmel, og om at livets mening er innskrevet i det søskenskap som kjennetegner oss, sa paven. «Kun sammen med andre og takket være andre kan vi vokse.»
«Hva er vel skjønnheten i livet, om man ikke går i dybden?» spurte Abaj, Kasakhstans mest berømte dikter (Poesia, 1898). «Hvor hen fører mitt korte streiftog?» spurte en italiensk dikter (G. Leopardi, Canto notturno di un pastore errante dell’Asia). Slike spørsmål uttrykker vårt behov for religion, og de minner oss om at vi mennesker er her hovedsakelig for å vandre sammen, med blikket hevet mot himmelen. Vi trenger å finne svar på våre livsspørsmål, å dyrke spiritualitet; vi trenger å holde «sjelen våken og sinnet klart» (Parola 6).
Religion er nødvendig
Av oss troende venter verden eksempler på våkne sjeler og klare sinn, den venter ekte religiøsitet, sa paven. Vi må våkne av fundamentalismens mareritt, våre hjerter må være klare og medlidende. Ofte blir religioner sett med mistanke og forakt. Men «religioner er ikke noe problem, men deler av løsningen for et mer harmonisk samliv. Streben etter transcendens og søskenskapets hellige verdi kan faktisk inspirere og kaste lys over valg i sammenheng med geopolitiske, sosiale, økonomiske, økologiske – i bunn og grunn åndelige – kriser, som rammer mange av dagens institusjoner, inkludert demokratiene, og som setter på spill sikkerheten og harmonien mellom folkene. Vi trenger derfor religion for å gi svar på verdens tørst etter fred og på den tørst etter uendelighet som finnes i ethvert menneskehjerte.»
Religiøs frihet
Religiøs frihet er derfor en viktig forutsetning for virkelig menneskelig og helhetlig utvikling. «Vi er fri skapninger. Vår Skaper ‘er trådt til side for oss’, han har så å si ‘begrenset’ sin absolutte frihet for å gjøre oss til fri skapninger.»
Vi kan da ikke i hans navn anvende tvang. «Selv tror og tilber vi, men vi må ikke hevde at vi kan tvinge andre til å tro og tilbe» (Parola 45).
Alle har rett til å vitne offentlig om sin tro, men vi må si nei til proselyttisme og indoktrinering.
Religionenes rolle nå. Fire utfordringer
Paven ønsket så «å reflektere over vår rolle i menneskehetens åndelige og sosiale utvikling i tiden etter pandemien». Han konsentrerte seg om fire utfordringer, som kaller alle, men især religionene, til å samarbeide mot felles mål.
1. Å lære av pandemien: Vi er i samme båt
Den første utfordringen er å holde fast ved det pandemien har lært oss om fellesskap, sårbarhet og omsorg for å kunne løse våre felles problemer sammen. Pandemien satte oss alle på samme plan. Vi forstod at «vi er ikke demiurger, men dødelige vesener» (Parola 45): Alle følte vi oss skrøpelige og trengende; ikke fullstendig selvhjulpne. Det må vi ikke glemme. Vi troende må hjelpe andre ikke å glemme menneskets grunnleggende sårbarhet. Vi må utvise mer ydmykhet og framsyn.
Sammen må vi dra omsorg for menneskeheten i alle dens dimensjoner. Vi må samarbeide på tvers av gruppe-, etnisk, nasjonal, religiøs tilhørighet. Vårt utgangspunkt må være de fattigste, de svakeste, de som lider mest, de som blir glemt. Dette vil bringe helbredelse til hele samfunn.
«Kan de sultne beholde sitt sinn klart […] og utvise læreflid? Fattigdom og krangel […] avføder vold og grådighet» (Parola 25).
2. Å arbeide for fred
De siste tiårene har dialogen mellom religiøse ledere særlig angått fred. Men dette temaet er stadig like aktuelt. Det trengs nå «et rykk», og det rykket må komme fra oss troende. Om Skaperen har gitt opphav til menneskelivet, kan ikke vi tillate at det blir tilintetgjort. Vi må engasjere oss aktivt for fred. Våre midler møter, dialog og tålmodige forhandlinger «som føres med barn og nye generasjoner i tankene».
«Den som tillater det onde og ikke motarbeider det onde kan ikke anse seg som en sann troende, men i beste fall en lunken troende» (jf. Parola 38). Alle må rense seg for det onde og ikke tro at de selv er rettferdige og ikke har noe å lære av andre.
3. Å ta imot hverandre som søsken
Å ta imot andre mennesker er en utfordring i dag. Daglig blir ufødte, barn, migranter og eldre skjøvet til side. «Mange brødre og søstre ofres på profittens alter, omhyllet av likegyldighetens ugudelige røkelse.» Men «homo sacra res homini» («mennesket må være hellig for mennesket») (Seneca, Epistulae morales ad Lucilium, 95,33). Dette må religionene minne verden om!
På kasakhisk betyr «å elske» bokstavelig talt «å ha et godt blikk på noen», «å ha et godt øye til noen». Og også den tradisjonelle kulturen i regionen uttrykker det samme med et ordtak: «Om du møter noen, så prøv å gjøre dem lykkelige. Det kan være siste gang du ser dem.» Abaj skriver: «Mennesket må være menneskets venn» (Parola 34), og dette vennskapet bygger på deling, for alt det som virkelig er viktig i livet og etter dette livet er felles. «Alle mennesker er hverandres gjester», skriver Abaj videre. La oss gjenoppdage gjestfrihetens og medlidenhetens kunst, og la oss også lære andre den.
4. Å dra omsorg for vårt felles hjem
Vi må sørge for at jordkloden blir bevart for de kommende generasjoner, til lovprisning for Skaperen: «For en vidunderlig verden Skaperen har gitt oss! Storsinnet og gavmildt har han gitt oss sitt lys. Da moder jord næret oss ved sitt bryst, bøyde vår himmelske Far seg omsorgsfullt over oss» (fra Abajs dikt «Primavera»). Vi kan ikke tillate at det hjem vi har fått av ham blir forurenset, mishandlet og ødelagt. Utnyttelsesmentalitet ødelegger vårt felles hjem.
