Angelus tredje søndag i advent

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 11. desember var evangelieteksten:

I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige.» […] (Matt 11,2–11 fra Bibel 2011)

Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:

Døperens tvil

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Denne tredje søndag i adventstiden forteller oss om døperen Johannes. Mens han var i fengsel, sendte han disiplene for å spørre Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,4). Han hadde fått høre om alt Jesus gjorde og ble grepet av tvil om hvorvidt Jesus virkelig er Messias, eller ikke. Han hadde en streng Messias i tankene, en som ved sitt anvendte makt og lot rettferdighet skje fyllest ved å straffe alle syndere. Jesu ord og gester derimot er preget av medlidenhet med alle; i sentrum for hans virke står barmhjertigheten, som tilgir. «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (vers 5). Vi vil gjøre vel i å dvele ved denne krisen som døperen Johannes gjennomgikk, for den kan si noe viktig også til oss.

Gud må oppdages etappevis, iblant i den tro at vi mister ham

Teksten fremhever at Johannes befinner seg i fengsel, og dette får oss til å tenke ikke bare på det fysiske stedet, men også på den indre situasjonen som han gjennomlever: I fengselet er det mørkt, det er ikke mulig å se klart, ikke å se lenger. Johannes er faktisk ikke i stand til å gjenkjenne Jesus som den ventede Messias. Han er grepet av tvil og sender disiplene av sted for å undersøke: «Gå og se om dette er Messias, eller ikke». Det overrasker oss at det er nettopp Johannes dette skjer med, for det var jo han som hadde døpt Jesus i Jordanelven og som hadde pekt ham ut for sine disipler som Guds lam (jf. Joh 1,29). Men dette betyr at selv den største troende gjennomgår tvilens tunnel, og dette er ikke et onde, tvertimot kan det være vesentlig for åndelig vekst: Det hjelper oss å forstå at Gud alltid er større enn våre forestillinger om ham; hans verk er overraskende i forhold til våre beregninger; hans handlinger er annerledes, alltid, de overskrider våre behov og våre forventninger; og derfor må vi aldri slutte å søke ham og omvende oss til hans sanne ansikt. En stor teolog – en bra teolog – skrev at Gud «må oppdages etappevis … iblant i den tro at vi mister ham» (H. de Lubac, Sur les chemins de Dieu). Det er det døperen gjør: Grepet av tvil, fortsetter han å søke Gud, han spør ham ut, han «diskuterer» med ham og til slutt gjenoppdager han ham. Johannes, definert av Jesus som den største blant dem som er født av kvinner (jf. Matt 11,11), lærer oss kort sagt ikke å stenge Gud inne i våre tankeskjemaer. Dette er alltid en fare, en fristelse: å lage oss en Gud etter våre mål, en Gud som kan anvendes. Og Gud er annet.

Er Gud og mennesker fri i dine tanker?

Brødre og søstre, også vi kan iblant være i hans situasjon, i et indre fengsel, ute av stand til å erkjenne det nye i Herren, og holder ham kanskje fanget i en innbilning om allerede å vite alt om ham. Kjære brødre og søstre, aldri vet vi alt om Gud, aldri! Kanskje har vi inne i vårt hode en sterk Gud som gjør det han vil, i stedet for den ydmyke mildhetens, barmhjertighetens og kjærlighetens Gud, han som i sine inngrep alltid respekterer vår frihet og våre valg. Kanskje også vi ønsker å si ham: «Er virkelig du – så ydmyk – den Gud som kommer for å frelse oss?» Og noe lignende kan skje oss også med våre søsken: Vi har våre ideer, våre fordommer og klistrer strenge merkelapper på andre – spesielt på dem som vi oppfatter som ulike oss selv. Advent er da en tid for å snu opp ned på våre perspektiver, for å la oss forundres av storheten i Guds barmhjertighet. Forundring: Gud forundrer oss alltid. (Det så vi på tv-programmet A Sua immagine, der det var snakk om forundring.) Gud er alltid den som vekker forundring i deg. Advent er en tid da vi, mens vi gjør i stand julekrybben for Jesusbarnet, på nytt lærer hvem vår Herre er; en tid for å ta avskjed med visse tankeskjemaer, med visse fordommer om Gud og om våre søsken; advent er en tid da vi i stedet for å tenke på gaver til oss selv, kan skjenke ord og trøstende gester til dem som er såret, slik Jesus gjorde med de blinde, de døve og de lamme.

Bønn

Må Vår frue ta oss ved hånden, som en mor, i disse dagene når vi forbereder oss til jul, og må hun i Barnets litenhet hjelpe oss å erkjenne storheten til den Gud som kommer.