Angelus. Døperen Johannes’ vitnesbyrd

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 15. januar var evangelieteksten:

Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. […] Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Joh 1,29–34 fra Bibel 2011)

Her følger det pave Frans sa før angelusbønnen:

Døperen Johannes’ vitnesbyrd

Kjære brødre og søstre, god søndag!

Dagens evangelium (jf. Joh 1,29–34) beretter om døperen Johannes’ vitnesbyrd om Jesus, etter at han hadde døpt ham i Jordanelven. Han sier: «Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg» (versene 29–30).

Tjenestevillighet

Denne erklæringen, dette vitnesbyrdet, avslører Johannes tjenestevillighet. Han var blitt sendt for å forberede veien for Messias, og det hadde han gjort uten å spare seg. Menneskelig sett kan man tenke at han ville motta «premie», en fremtredende plass i Jesu offentlige liv. Men nei. Etter å ha fullført sitt oppdrag, vet Johannes å tre til side, han trekker seg tilbake for å gi rom til Jesus. Han hadde sett Ånden komme ned over ham (jf. versene 33–34), og han hadde pekt ham ut som Guds lam, som bærer bort verdens synd, og nå er det hans tur til ydmyk lytting. Han går fra profet til disippel. Han hadde forkynt for folk, han hadde samlet disipler og formet dem i lang tid. Likevel binder han ingen til seg selv. Og dette er vanskelig, men tegn på en sann oppdrager: ikke å binde mennesker til seg selv. Johannes gjør det: Han får sine disipler til å følge Jesu fotspor. Han er ikke interessert i å ha sitt eget følge, i å oppnå prestisje og suksess, men avgir vitnesbyrd, og deretter trer så tilbake, for at mange skal få gleden av å møte Jesus. Vi kan si at han åpner døra og går sin vei.

Frihet fra bindinger

Med denne sin tjenestevillighet, med sin evne til å gi rom til Jesus, lærer døperen Johannes oss noe viktig: frihet fra bindinger. Ja, for det er lett å binde seg til roller og posisjoner, til vårt behov for å bli verdsatt, anerkjent og belønnet. Og selv om dette er naturlig er det ikke bra, for tjeneste innebærer gratis oppofrelse, at man tar seg andre uten å dra fordel av det, uten baktanker, uten å forvente å få noe til gjengjeld. Også oss vil det gjøre vel å pleie, likesom Johannes, den dyd det er å tre tilbake i riktig øyeblikk og slik vitne om at vårt referansepunkt i livet er Jesus. Å tre til side, å lære å ta avskjed: Jeg har utført dette oppdraget, jeg har hatt dette møtet, nå trer jeg til side for Herren. Å lære å tre til side, ikke å ta noe som vederlag.

Dette er viktig for prester, foreldre, venner, …

Tenk på hvor viktig dette er for prester, som er kalt til å forkynne og feire og ikke for å hevde seg selv eller sine interesser, men for å ledsage andre til Jesus. Tenk på hvor viktig dette er for foreldre, som oppdrar sine barn med mange oppofrelser, men som så må la dem være fri til å finne sin egen vei i arbeid, i ekteskap, i livet. Det er fint og riktig at foreldrene fortsatt er der for barna, at de sier «vi går ikke fra dere», men med diskresjon og uten å være påtrengende. Frihet til å vokse. Og det samme gjelder på andre områder, så som vennskap, parforhold, liv i fellesskap. Det koster å befri seg fra ens jegs bindinger og klare å tre til side, men det er meget viktig: Det er det avgjørende trinn for å vokse i tjenestevillighet, uten å søke noe til gjengjeld.

Gir vi rom til andre?

Brødre, søstre, la oss prøve å spørre oss: Er vi i stand til å gi rom til andre? Til å lytte til dem, til å la dem være fri, til ikke å binde dem til oss og kreve anerkjennelse av dem? Til å la dem prate … Ikke si: «Men du vet ingenting!» La andre tale, gi andre rom. Tiltrekker vi andre til Jesus eller til oss selv? Og for å følge Johannes’ eksempel [jf. Joh 3]: Klarer vi å glede oss over at andre finner sin vei og følger sitt kall, selv om dette innebærer en viss løsrivelse fra oss? Gleder vi oss oppriktig og uten misunnelse over deres framgang? Dette er å la andre vokse.

Bønn

Må Maria, Herrens tjenestekvinne, hjelpe oss å være fri for bindinger, for å gi Herren rom og andre plass.

***

Etter angelusbønnen minnet paven om bønneuken for kristen enhet, som starter onsdag 18. januar. Han inviterte dessuten til økumenisk bønnevake lørdag 30. september på Petersplassen.