Pavens preken på høytiden for Peter og Paulus

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

På høytiden for de hellige apostler Peter og Paulus, 29. juni, er evangelieteksten:

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» […] (Matt 16,13–19 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ preken under messen i Peterskirken:

Hvem sier dere at jeg er?

Peter og Paulus, to apostler oppslukt av Herren, to søyler for Kirkens tro. Og mens vi betrakter deres liv, møter dagens evangelium oss med det spørsmålet som Jesus stiller sine: «Hvem sier dere at jeg er?» (Matt 16,15). Dette er det mest grunnleggende, det aller viktigste spørsmålet: Hvem er Jesus for meg? Hvem er Jesus i mitt liv? La oss se hvordan de to apostlene svarte på dette spørsmålet.

Peters svar: etterfølgelse

Peters svar kan sammenfattes med ett ord: etterfølgelse. Peter levde i etterfølgelse av Herren. På Jesu spørsmål den dagen i Cæsarea Filippi svarte Peter med en fin trosbekjennelse: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16). Et ulastelig, presist, treffende svar, et perfekt «katekismesvar», kan vi si. Men det svaret var frukten av en vandring: Bare etter å gjennomlevd det betagende eventyr det er å følge Herren, etter i lang tid å ha vandret sammen med ham og etter ham, kommer Peter fram til en åndelig modenhet som ved nåde, ved ren nåde, frembringer slik en klar trosbekjennelse i ham.

«Straks lot de garnet ligge og fulgte ham»

Evangelisten Matteus forteller oss jo også at alt sammen var begynt en dag da Jesus kom gående langs Galileasjøen og kalte Peter, sammen med hans bror Andreas. «Straks lot de garnet ligge og fulgte ham» (Matt 4,20). Han lot alt ligge, Peter, for å følge Herren. Og evangeliet fremhever at han gjorde det «straks»: Peter sa ikke til Jesus at han ville tenke over saken, han regnet ikke på om det lønte seg eller ikke, han kom ikke med utflukter for å utsette avgjørelsen. I stedet lot han garnet ligge og fulgte ham, uten å be om forhåndsgarantier. Han ville så komme til å oppdage alt dag for dag, i etterfølgelse, ved å vandre etter Jesus. Og det er ingen tilfeldighet at Jesu siste ord til ham i evangeliet er: «Følg du meg!» (Joh 21,22) – altså etterfølgelse.

Bli kjent med Jesus underveis

Peter forteller oss altså at på spørsmålet «hvem er Jesus for meg?» er det ikke nok å svare med en ulastelig doktrinær formel eller med noen forestillinger som vi har gjort oss opp en gang for alle. Nei. Det er ved å følge etter Herren at vi dag for dag lærer å kjenne ham; det er ved å bli hans disipler og ved å ta imot hans Ord at vi blir hans venner og får oppleve hans kjærlighet, som forvandler oss. Dette «straks» angår også oss: Mange ting i livet kan la seg utsette, men ikke Jesu etterfølgelse; der kan vi ikke nøle, der kan vi ikke komme med utflukter. Og vær på vakt, for enkelte utflukter kommer under dekke av åndelighet – som når vi sier: «Jeg er ikke verdig», «jeg klarer det ikke», «hva kan vel jeg gjøre?». Dette er en slags list fra djevelens side, en list som fratar oss tilliten til Guds nåde og får oss til å tro at alt avhenger av våre egne evner.

En følgevillig Kirke

Straks å løsrive oss fra våre jordiske former for sikkerhet og å følge Jesus hver dag: Dette er den oppgave som Peter overleverer til oss i dag. Han oppfordrer oss til å være en følgevillig Kirke. En følgevillig Kirke. En Kirke som ønsker å være Herrens disippel og evangeliets ydmyke tjenestekvinne. Kun slik vil Kirken være i stand til å samtale med alle og bli et ledsagelsens, nærhetens og håpets sted for vår tids mennesker. Kun slik vil de som er lengst borte og som ofte betrakter oss med mistro eller likegyldighet endelig kunne innse: «Kirken er stedet der vi møter den levende Guds Sønn og derved stedet der vi møter hverandre», slik pave Benedikt sa (preken andre søndag i advent, 10. desember 2006).

Paulus’ svar: forkynnelse

Og nå kommer vi til hedningenes apostel. Om Peters svar besto i etterfølgelse er Paulus’ svar forkynnelse, forkynnelse av evangeliet. Også for Paulus begynte alt ved nåde, med Herrens initiativ. På vei til Damaskus, mens han med stolthet drev med kristenforfølgelse og fortsatt var forskanset i sine religiøse overbevisninger, kom den oppstandne Jesus ham i møte og blindet ham med sitt lys. Eller bedre sagt: Takket være det lyset gikk det opp for Saulus hvor blind han var. Han som hadde vært innestengt i en hovmodig, rigid overholdelse oppdager i Jesus oppfyllelsen av frelsesmysteriet. Og sammenlignet med opphøydheten i kjennskapet til Kristus regner han fra nå av alle sine menneskelige og religiøse sikkerheter som «verdiløst skrap» (jf. Fil 3,7–8). Deretter vier Paulus sitt liv til å dra over vann og land, gjennom byer og landsbyer, uten å sky nød og forfølgelse, bare han kan forkynne Jesus Kristus. Når vi ser på hans historie, er det nesten som om jo mer han forkynner evangeliet, desto bedre kjenner han Jesus. Når han forkynner Ordet for andre, blir det også mulig for ham selv å trenge dypere inn i Guds mysterium; han, Paulus, som skrev: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor 9,16); han som bekjenner: «Å leve er for meg Kristus» (Fil 1,21).

Når vi evangeliserer, blir vi selv evangelisert

Paulus sier oss altså at spørsmålet «hvem er Jesus for meg?» ikke lar seg besvare med en rent intim religiøsitet, som lar oss være i ro, uten å måtte bry oss om å bringe evangeliet til de andre. Apostelen lærer oss at jo mer vi forkynne og vitner om Kristus desto mer vokser vi i tro og i kjennskap til hans mysterium. Og dette skjer alltid: Når vi evangeliserer, blir vi selv evangelisert. Det er noe vi erfarer stadig vekk: Når vi evangeliserer, blir vi selv evangelisert. Det Ord som vi bringer til andre vender tilbake til oss, for jo mer vi gir, desto mer får vi (jf. Luk 6,38). Dette er nødvendig også for Kirken i dag: å sette forkynnelse i sentrum. Å være en Kirke som ikke går trett av stadig å gjenta for seg selv: «å leve er for meg Kristus» og «ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!». En Kirke som trenger å forkynne, likesom vi alle trenger oksygen, en Kirke som ikke kan leve uten å formidle Guds kjærlighet og evangeliets glede.

Stadig spørre, stadig svare

Brødre og søstre, vi feirer Peter og Paulus. De svarte på livets grunnleggende spørsmål – «hvem er Jesus for meg?» – ved å leve i etterfølgelse og ved å forkynne evangeliet. Det er fint å vokse som en følgevillig Kirke, som en ydmyk Kirke som aldri tar søket etter Herren for gitt. Det er fint om vi også blir en ekstrovert Kirke, en Kirke som ikke finner sin glede i verdslige ting, men i å forkynne evangeliet for verden. Slik sår vi spørsmålet om Gud i menneskehjertene. Å bringe Herren Jesus overalt, med ydmykhet og glede: i vår by Roma, i familiene, relasjonene og distriktene, i sivilsamfunnet, i Kirken, i politikken, i hele verden, spesielt der det finnes fattigdom, forfall og marginalisering.

Hilsener

Og i dag, når noen av våre brødre erkebiskoper mottar palliet, tegn på fellesskap med Romas kirke, ønsker jeg å si til dem: Vær apostler som Peter og Paulus! Vær disipler i etterfølgelse og apostler i forkynnelse, bring evangeliets skjønnhet overalt, sammen med hele Guds folk! Og til slutt ønsker jeg å gi en varm hilsen til Det økumeniske patriarkats delegasjon, sendt hit av min kjære bror, hans hellighet Bartolomeus. Takk for at dere er her! Takk! La oss vandre framover sammen, la oss vandre sammen i etterfølgelse og i forkynnelse av Ordet, og vokse i søskenskap. Måtte Peter og Paulus ledsage oss og gå i forbønn for oss alle.

Hele messen med engelske kommentarer