Pave Frans: ti år med misjonsiver på barmhjertighetens og fredens veier
«Tiden er større enn rommet»: Dette utsagnet fra Evangelii gaudium, pave Frans’ første apostoliske formaning, er det første tiåret av hans pontifikat i et nøtteskall. For Jorge Mario Bergoglio – første jesuittpave, første pave fra Latin-Amerika, den første som har valgt navnet Frans, og den første i moderne tid til å bli valgt etter sin forgjengers avgang – er det jo slik at «rommet krystalliserer prosesser, mens tiden derimot driver oss mot fremtiden og får oss til å vandre fremover med håp.» Denne hans oppfatning av tid er da en tolkningsnøkkel til dette pontifikatet, som utfolder seg på to måter: nemlig progressivt og den sirkulært. Den første er den som tillater «å igangsette prosesser»; den andre derimot er møtets og søskensskapets dimensjon.
I den progressive dimensjonen finner vi for det første den apostoliske konstitusjonen Praedicate evangelium, som ble promulgert i år 2022 og som gir en mer misjonær struktur til den romerske kurie. Iøynefallende, blant alt det nye, er opprettelsen av Dikasteriet for nestekjærlighetens tjeneste og det nye Dikasteriet for evangelisering under direkte ledelse av paven. Dokumentet tar sikte på å få med legfolk i den romerske kurie og legger siste hånd på de mange reformer som pave Frans gjennom et tiår har gjennomført på det økonomiske og finansielle område, blant annnet opprettelsen av Sekretariatet for økonomi i 2015.
De prosessene som Bergoglio har satt i gang angår også økumenikk, interreligiøs dialog og synodalitet. I 2015 ble Verdensbønnedagen for skaperverket innstiftet. Den feires årlig første dag i september sammen med Den ortodokse kirke, for å oppfordre kristne til «økologisk omvendelse»: En oppfordring som gjentas i Laudato si’ – om omsorgen for vårt felles hjem, pavens annen encyklika (den første, Lumen fidei, var felles med Benedikt XVI), som også kom i 2015. Dokumentet oppfordrer til «kursendring», til at menneskene skal ta ansvar og engasjere seg i «omsorgen for vårt felles hjem». Et engasjement som omfatter også eliminasjon av ekstrem fattigdom, oppmerksomhet for de fattige og lik tilgang for alle til klodens ressurser.
Den 12. februar 2016 møttes Frans og patriarken av Moskva og hele Russland, Kirill, og underskrev en felleserklæring, for å sette «nestekjærlighetens økumenikk» ut i livet, altså de kristnes felles engasjement for å bygge en mer søskenskapelig menneskehet. Et engasjement som ble tragisk aktuelt den 16. mars 2022 da Frans og Kirill, mens krigen i Ukraina pågikk for fullt, hadde en videosamtale, der de igjen betonet sine felles anstrengelser for «å la våpnene hvile» og satse på «forhandlingsprosessen». Uforglemmelig er så den økumeniske fredsvalfarten som paven i forrige måned foretok til Sør-Sudan sammen med erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby, og moderatoren for Den skotske kirkes generalforsamling, Iain Greenshields. Når det gjelder interreligiøs dialog, utgjør dokumentet om Menneskelig søskenskap for fredelig sameksistens i verden en milepæl. Det ble underskrevet i Abu Dhabi den 4. februar 2019 av paven og storimamen av Al-Azhar, Ahmed el-Tayeb. Teksten er en grunnleggende etappe i forholdet mellom kristendom og islam, ettersom den oppmuntrer til interreligiøs dialog og utvetydig fordømmer terrorisme og vold. Når det gjelder synodalitet, gjennomfører Frans en viktig forandring: Den neste ordinære bispesynode, den 16., som skal avholdes i Vatikanet til to forskjellige tider, i 2023 og i 2024, over temaet «For en synodal Kirke: fellesskap, deltagelse og misjon», vil være siste etappe på en treårig prosess bestående av lytting, skjelning, konsultasjoner, i tre faser: på bispedømmenivå, kontinentalt og universelt.
I Frans’ progressive dimensjon har vi også kampen mot overgrep. Høydepunktet var møtet om beskyttelse av mindreårige som ble avholdt i Vatikanet i februar 2019. Møtet var et klart uttrykk for Kirkens ønske om å handle med sannferdighet og transparens og resulterte i et motu proprio, Vos estis lux mundi, som fastsetter nye prosedyrer for å varsle om trakassering og vold og for å sikre at biskoper og religiøse overordnede må avlegge regnskap for sine handlinger.
Pave Bergoglios annen tidsdimensjon, den «sirkulære», kretser rundt oppmerksomheten for periferiene, både geografiske og eksistensielle: Herfra, hevder Frans, ser man virkeligheten bedre enn fra sentrum, og det er herfra man vender tilbake beriket i tanke og hjerte. Et tegn på dette er de 40 internasjonale apostoliske reisene, nesten alle til perifere mål, så vel som de 36 reisene i Italia, hvorav noen private og andre offentlige: Den aller første, foretatt den 8. juli 2013, gikk til øya Lampedusa, et dramatisk midtpunkt for migrasjonsfenomet i Middelhavet. Av stor betydning var også besøket i april 2016 til flyktningleiren på Lesvos, i Hellas, som ble avsluttet med at Frans tok med seg 12 syriske flyktninger på flyet, for at de skulle motta hjelp i Roma. Migrasjonstemaet (fire verb, å ta imot, å beskytte, å fremme og å integrere, uttrykker ønsket tilnærmingsmåte) er nok et uttrykk for den «sirkulære tidsdimensjon» under dette pontifikatet, ettersom den innebærer stadig kamp mot «bruk-og-kast-kulturen» og mot «likegyldighetens globalisering».
I Bergoglios «sirkulære tidsdimensjon» inngår dessuten det stadige fredsengasjementet. Fratelli tutti, offentliggjort 4. oktober 2020, er et vidunderlig uttrykk for det: Denne encyklikaen maner til søskenskap og sosialt vennskap og sier bestemt nei til krig. To år senere, da konflikten i Ukraina brøt ut, kom dette dokumentets oppfordring til «reell og varig fred» ut fra «en global solidaritetsetikk» til å virke profetisk, i en verden som stadig mer lever i en «stykkevis tredje verdenskrig».
Andre eksempler på dette «fredsdiplomati», fremmet av paven, er «Fredsbønn for Det hellige land», avholdt den 8. juni 2014 i Vatikanhagene sammen med presidenten i Israel, Shimon Peres, og presidenten i Palestina, Mahmoud Abbas, og gjenopptagelsen av diplomatiske relasjoner mellom USA og Cuba den 17. desember samme år. Det var en historisk hendelse som opptok Frans i flere måneder. Han sendte overhodene for de to landene, Barack Obama og Raúl Castro, skriftlige oppfordringer til å «innlede en ny fase». Enn videre har vi den foreløpige avtalen mellom Den hellige stol og Folkerepublikken Kina om bispeutnevnelser, inngått i 2018, fornyet i 2020 og i 2022 forlenget i ytterlige to år. Dette siste året, preget av konflikten i Ukraina, har paven vært personlig engasjert i fred: Den 25. februar 2022 dro han på besøk til Den russiske føderasjons ambassadør ved Den hellige stol, Alexander Avdeev, og ved forskjellige anledninger har han snakket på telefon med den ukrainske presidenten, Volodymyr Zelenskyj. Tallrike og stadig gjentatte er dessuten hans appeller for å få våpnene til å stilne.
Også evangelisering – eller snarere «evangeliseringsiver», som er temaet for katekeseserien under generalaudiensene nå for tiden – inngår i Frans’ «sirkulære» tidsdimensjon: Helt siden Evangelii gaudium i 2013 har paven forklart at evangelisering må kjennetegnes av glede, av «Guds frelsende kjærlighets skjønnhet», av en «utadgående» Kirke, som er nær de troende og klar for «ømhetens revolusjon».
Sterke er dessuten Frans’ bånd til sine forgjengere, tilkjennegitt ved helligkåringen av Johannes XXIII og Johannes Paul II den 27. april 2014, ved helligkåringen av Paul VI den 14. oktober 2018, og ved saligkåringen av Johannes Paul I den 4. september 2022. Vår nåværende pave minnes den sistnevntes smil, symbol for «en Kirke med et glad ansikt». En spesiell plass tilkommer imidlertid pave emeritus Benedikt XVI, som døde den 31. desember 2022. Disse ti årene har paven aldri lagt skjul på sin enorme respekt for Joseph Ratzinger: Ved flere anledninger har han lovprist hans teologiske finhet, vennlighet og selvoppofrelse. Den 5. januar i år førte han forsetet ved hans gravferd på Petersplassen og ble dermed den første pave i vår tid til å feire gravferden til en av sine forgjengere.
Nå tar altså Frans fatt på sitt ellevte pontifikatsår, og det gjør han full av håp: Den som håper blir aldri skuffet, sier jo paven, for håpet har den oppstandne Herrens ansikt.
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro
***
Les også:
Pave Frans. Gave og utfordring til Kirken av Ståle Johannes Kristiansen og Peder K. Solberg (Segl 2016 s. 7)
Pave Frans' første preken til kardinalene (14.03.2013)
