Pavens preken i Mongolia

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

I sin preken søndag 3. september på «Steppe Arena» i Ulaanbaatar tok pave Frans hovedsakelig utgangspunkt i dagens responsoriesalme (Sal 63,2–6,8–9 fra Bibel 2011), spesielt i følgende vers:

Gud, du er min Gud, som jeg søker.
Min sjel tørster etter deg,
min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land.

Her følger hele prekenen:

Kjærlighetens vei gjennom ørkenen

Med Salmen ba vi: «Gud, […] Min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg i et vannløst, tørt og utarmet land» (Sal 63,2). Denne forunderlige hjertebønnen er med oss på vår livsreise, gjennom alle de ørkener vi må gjennom. Og nettopp i dette vårt golde land gjør vi en oppdagelse: Vi er ikke alene på vår vandring; vår goldhet gjør ikke vårt liv ufruktbart for alltid; vårt tørsterop forblir ikke uhørt. Gud Fader sendte sin Sønn for å gi oss Den hellige ånds levende vann slik at vi kunne få slokket vår sjeletørst (jf. Joh 4,10). Og Jesus – som vi nettopp hørte i evangeliet – viser oss veien for å få slokket tørsten: Det er kjærlighetens vei, som han gikk helt til enden, helt til korset, og som han kaller oss til å følge etter på ved å «berge livet for å finne det igjen som nytt liv» (jf. Matt 16,24–25).

La oss sammen se litt nærmere på disse to aspektene: vår medfødte tørst og den kjærlighet som slokker vår tørst.

Vår medfødte eksistensielle tørst

For det første er vi kalt til å erkjenne vår medfødte tørst. Salmisten roper til Gud om sin tørst, for livet hans er som en ørken. Hans ord har en spesiell gjenklang i et land som Mongolia: et kjempestort territorium, rikt på historie, et land preget av kultur, men også av tørre stepper og ørkenener. Mange av dere er vant til å vandre, vant til fine og slitsomme vandringer. Vandring minner oss om et vesentlig aspekt ved bibelsk spiritualitet, representert ved Abrahams skikkelse, og mer generelt, typisk for Israels folk og alle Herrens disipler: Alle sammen er vi jo «Guds nomader», pilegrimer på søken etter lykken, vandrere som tørster etter kjærlighet. Den ørken som salmisten taler om er altså vårt liv: Det er vi selv som er det tørre land som tørster etter et klart vann, et vann som slokker vår dypeste tørst; det er vårt hjerte som higer etter å oppdage hemmeligheten ved ekte glede, den glede som selv midt i eksistensiell tørke kan være med oss og holde oss oppe. Ja, for vi bærer i oss en uslokkelig lykketørst; vi er på leting etter en mening og en retning for vårt liv, etter en begrunnelse for våre daglige aktiviteter; og framfor alt tørster vi etter kjærlighet, for det er kun kjærligheten som virkelig tilfredsstiller oss, som får oss til å ha det godt – kjærligheten får oss til å ha det godt –, som åpner oss for tillitsfullhet og slik lar oss smake livets skjønnhet. Kjære brødre og søstre, kristentroen svarer på denne tørsten; den tar den alvorlig; den tar den ikke bort, den prøver ikke å berolige den med lindrende midler eller surrogater: nei! For i denne tørsten finnes vårt store mysterium: Den åpner oss for den levende Gud, Kjærligheten, som kommer oss i møte for å gjøre oss til sine barn og til hverandres søsken.

Kjærligheten som slokker vår tørst

Og dermed kommer vi til det andre aspektet: kjærligheten som slokker vår tørst. Det første var altså vår dype, eksistensielle tørst, og nå skal vi se på den kjærlighet som slokker denne tørsten. Dette er kristen tro: Gud, som er kjærlighet, har i sin Sønn kommet nær deg, meg, alle oss. Han ønsker å dele ditt liv, ditt slit, dine drømmer, din lykketørst. Riktignok føler vi oss iblant som ry vannløst, tørt og utarmet land, men Gud tar seg av oss og skjenker oss klart og leskende vann, Åndens levende vann som veller fram i oss, som fornyer oss og redder oss fra faren for tørke. Dette vannet skjenker Jesus oss. Som den hellige Augustin sier: «Om vi kan erkjenne oss selv som tørstende, kan vi også erkjenne oss selv som mennesker som får slokket sin tørst» (Om Salme 62). For selv om vi ofte kan oppleve ørken, ensomhet, slit, ufruktbarhet, må vi ikke glemme følgende, som Augustin legger til: «For at vi ikke skal gå til grunne i denne ørkenen overrisler Gud oss med sitt Ords dugg […] Ja, han lar oss få kjenne tørsten, men så kommer han og stiller den. […] Gud fattet medynk med oss og åpnet en vei for oss i ørkenen: vår Herre Jesus Kristus.». Og dette er veien i livets ørken. «Og han sørget for trøst i ørkenen: hans Ords forkynnere. Han ga oss vann i ørkenen ved å fylle sine forkynnere med Den hellige ånd, slik at det i dem skulle dannes en kilde med vann som stiger opp til det evige liv» (ibid.). Kjære dere, disse ordene får oss til å tenke på deres historie: I livets mange ørkener og i slitet med å være et lite fellesskap lar ikke Herren dere unnvære sitt Ords vann. Det kommer til dere særlig gjennom forkynnere og misjonærer, som salvet av Den hellige ånd, sår dets skjønnhet. Og Ordet bringer oss alltid til det vesentlige i troen: å la Gud elske oss for å gjøre vårt liv til en kjærlighetsgave. For kun kjærligheten slokker virkelig vår tørst. La oss ikke glemme dette: Kun kjærligheten slokker virkelig vår tørst.

Peter hadde ikke «tanke for det som Gud vil»

Det er det Jesus, i dagens evangelium, sier svært bestemt til apostelen Peter. Peter godtar ikke at Jesus vil måtte lide: bli anklaget av folkets ledere, gjennomgå lidelsen og så dø på korset. Peter reagerer, han protesterer, han vil overbevise Jesus om at han tar feil, for ifølge Peter – og slik tenker også vi ofte – kan ikke Messias ende opp som beseiret og absolutt ikke dø korsfestet, som en gudsforlatt forbryter. Men Herren irrettesetter Peter for å ha tanke for det som verden vil, ikke det som Gud vil (jf. Matt 16,21–23). Om vi tror at suksess, makt, materielle ting kan slokke tørsten i vårt liv, er dette en verdslig tenkemåte, som ikke fører til noe som helst godt, som snarere gjør oss enda tørstere enn før. Jesu derimot viser oss veien: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det» (Matt 16,24–25).

Å miste sitt liv

Brødre, søstre, den beste veien av alle er å omfavne Kristi kors. I kristendommens hjerte finnes noe fullstendig omkalfatrende og usedvanlig: Når du mister ditt liv, når du storsinnet gir ditt liv og tjener andre, når du setter ditt liv på spill ved å satse på kjærligheten, når du gjør ditt liv til en gave til andre, så får du det tilbake i overflod, det fyller deg med varig glede, hjertefred, indre styrke som holder deg oppe. Og indre fred er noe vi trenger …

Dette er den sannheten som Jesus innbyr oss til å oppdage, som Jesus ønsker å avsløre for alle dere, for Mongolia: For å være lykkelige er det ikke nødvendig å være store, rike eller mektige: nei! Kun kjærligheten slokker vår hjertetørst, kun kjærligheten leger våre sår, kun kjærligheten gir oss ekte glede. Og dette er den vei som Jesus har lært oss og åpnet for oss.

Bak Herren

La oss da, brødre og søstre, også vi lytte til det ordet som Herren sier til Peter: «Vik bak meg» (Matt 16,23), altså: Bli min disippel, gå samme vei som jeg og ikke ha tanke for det som verden vil. Da vil vi, ved Kristi og Den hellige ånds nåde, kunne vandre kjærlighetens vei. Selv når å elske betyr å fornekte seg selv, å kjempe mot personlige og verdslige former for egoisme, å ta sjansen på å leve i søskenskap. For riktignok koster alt dette oss slit og oppofrelse og iblant innbærer det å måtte stige opp på korset, men enda viktigere er det at når vi mister livet for evangeliet, gir Herren oss det i overflod, fullt av kjærlighet og glede, for all evighet.