Pavens askeonsdagspreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Askeonsdag var det tradisjonell askeonsdagsfeiring på Aventinerhøyden i Roma. Deltakerne gikk i botsprosesjon fra Sant’Anselmo til Santa Sabina, og der ble det feiret askeonsdagsmesse.
Her følger pavens preken:
I lønndom
Når du gir en gave til de fattige, når du ber, når du faster, så pass på at det det gjøres i det skjulte [«i lønndom» i Bibel 1930]: Din Far, ser jo i det skjulte (jf. Matt 6,4). Gå inn i ditt lønnkammer: Det er det Jesus innbyr hver av oss til ved begynnelsen av fastetidsvandringen.
Hva betyr det å gå inn i sitt lønnkammer?
Å gå inn i sitt lønnkammer vil si å vende tilbake til hjertet, slik profeten Joel maner til (jf. Joel 2,12). Det er en reise fra det ytre til det indre, for at alt det vi gjennomlever, inkludert vår relasjon til Gud, ikke skal innskrenke seg til det ytre, til en ramme uten innhold, til et jordisk hylster, men oppstå innenfra og svare til hjertets bevegelser, altså til våre lengsler, til våre tanker, til vårt følelsesliv, til vår innerste kjerne og kilde.
Naken for Gud
Fastetiden dukker oss altså ned i et rensende og avkledende bad: Den vil hjelpe oss å ta av oss all «sminke», alt det vi tar på oss for å se riktigere og bedre ut enn det vi egentlig er. Å vende tilbake til hjertet vil si å vende tilbake til vårt sanne jeg, og for Guds ansikt å vise det slik det er, nakent og avkledd. Det betyr å se inn i oss selv og ta inn over oss hvem vi virkelig er, idet vi tar av oss de masker, som vi ofte bruker, setter ned farten på vårt frenetiske liv, og omfavner livet og sannheten om oss selv. Livet er ikke et skuespill, og fastetiden innbyr oss til å tre ned fra forstillelsens scene, for å vende tilbake til hjertet, til sannheten om hvem vi er. Å vende tilbake til hjertet, å vende tilbake til sannheten.
Vi er støv og aske
Det er derfor vi nå i kveld, i en bønnens og ydmykhetens ånd, mottar aske på vårt hode. Det er en gest som er ment å bringe oss tilbake til vår egentlige virkelighet: Vi er støv, vårt liv er som et pust (jf. Sal 39,6; 144,4), men Herren – han og bare han, ikke andre – tillater ikke at det blir borte; han samler sammen det støv vi er, og former det, for at det ikke skal spres for livets harde vinder og gå i oppløsning i dødens avgrunn.
Gud er i vårt lønnkammer
Asken lagt på vårt hode er en oppfordring til å gjenoppdage det lønnlige i livet. Det sier oss: Så lenge du fortsetter å bære en rustning som dekker ditt hjerte, så lenge du kamuflerer deg med en maske, så lenge du utstråler et falskt lys for å se uovervinnelig ut, vil du forbli tom og ufruktbar. Når du derimot våger å bøye ditt hode for å se inn i deg selv, vil du oppdage nærværet til en Gud som elsker deg og som alltid har elsket deg; endelig vil de brynjer som du har laget deg gå i stykker, og du kan føle deg elsket av en evig kjærlighet.
Evig kjærlighet
Søster, bror, jeg, du, hver av oss, alle er vi elsket med evig kjærlighet. Vi er aske som Gud har blåst sitt livspust i, vi er jord som han har formet med sine hender (jf. 1 Mos 2,7; Sal 119,73), vi er støv som vil stå opp til et evig liv som er i stand for oss fra evighet av (jf. Jes 26,19). Og om Guds kjærlighet brenner i den aske som vi er, da vil vi oppdage at denne kjærligheten er knadd inn i oss at og at vi er kalt til kjærlighet: til å elske de søsken vi har rundt oss, til å vise omtanke for andre, til å leve ut medlidenhet, til å øve barmhjertighet, å dele det vi er og det vi har med dem som er i nød. Så almissegiving, bønn og faste kan ikke være rent ytre øvelser, men de er veier som fører oss tilbake til hjertet, til det vesentlige i kristenlivet. De lar oss oppdage at vi er aske elsket av Gud, og de gjør oss i stand til å spre den samme kjærlighet over «asken» i mange hverdagssituasjoner, for at håp, tillit og glede igjen kan gløde i dem.
«Ditt ansikt søker jeg, Herre»
Den hellige Anselm av Canterbury har etterlatt oss en formaning, som vi i kveld kan gjøre til vår egen: «Flykt litt bort fra dine beskjeftigelser, slipp dine urolige tanker for en stund. Kast nå av deg dine tyngende bekymringer, og legg til side ditt slitsomme virke. Gi akt på Gud, og hvil i ham. Gå inn i din sjels indre kammer, steng alt ute bortsett fra Gud og det som hjelper deg å søke ham, og søk ham så bak den lukkede døren. Tal nå, hele mitt hjerte, si nå til Gud: Jeg søker ditt ansikt. Ditt ansikt søker jeg, Herre» (Proslogion, 1).
Gå inn i ditt lønnkammer!
Så la oss i denne fastetiden lytte til Herrens stemme. Han går ikke lei av å gjenta: Gå inn i ditt lønnkammer. Gå inn i ditt lønnkammer, vend tilbake til ditt hjerte. For oss som ofte lever på overflaten, som spreller for å bli sett, som stadig har behov for å bli beundret og verdsatt, er det en helsebringende innbydelse. Umerkelig er et blitt slik at vi ikke lenger har noe lønnkammer der vi kan stoppe opp og virkelig pleie oss selv. Vi er neddykket i en verden der alt, selv de mest fortrolige lidenskaper og følelser, må deles på sosiale medier – men hvordan kan det vel være sosialt, det som ikke kommer fra vårt hjerte? Selv de mest tragiske og vonde erfaringer risikerer å stå uten noe sted der de kan få pleie: Alt må vises, bli stilt til skue, nære sladderen i det øyeblikket. Og her sier Herren til oss: Gå inn i ditt lønnkammer, vend tilbake til din kjerne. Nettopp dit, hvor det bor mye frykt, skyldfølelse og synd, steg Herren ned, han steg ned for å lege og rense deg. La oss gå inn i vårt indre kammer: Der bor Herren, der blir vi tatt imot med all vår skrøpelighet, og elsket uten betingelser.
Tilbe, lytt!
La oss vende tilbake, brødre og søstre. La oss vende tilbake til Gud av hele vårt hjerte. La oss disse ukene i fastetiden gir rom til stille tilbedende bønn, la oss i Herrens nærvær lytte, som Moses, som Elia, som Maria, som Jesus. – Har vi lagt merke til at vi har mistet sansen for tilbedelse? La oss vende tilbake til tilbedelse. – La oss låne vårt hjertes øre til ham som i stillheten ønsker å si oss: «Jeg er din Gud: barmhjertighetens og medlidelsens Gud, tilgivelsens og kjærlighetens Gud, ømheten og omsorgens Gud. […] Ikke døm deg selv. Ikke fordøm deg selv. Ikke avvis deg selv. La min kjærlighet røre ved de dypeste og mest skjulte kroker i ditt hjerte og avsløre din skjønnhet for deg, en skjønnhet som du hadde tapt av syne, men som i lys av min barmhjertighet igjen blir synlig for deg» Herren kaller på oss: «Kom, kom, la meg tørke dine tårer, og la min munn komme nærmere ditt øre og si deg: Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg» (H. Nouwen, The Road to Daybreak, New York, 1988, 157-158). Tror vi på det at Herren elsker oss, at Herren elsker meg?
Nytt liv
Brødre og søstre, la oss ikke være redde for å avkle oss verdslige hylstre og vende tilbake til hjertet, til det vesentlige. La oss tenke på den hellige Frans, som etter sin avkledning med hele seg omfavnet sin Fader i himmelen. La oss vedkjenne oss det vi er: støv elsket av Gud, og kalt til å være støv forelsket i Gud. Takket være ham vil vi bli født på ny av syndens aske til det nye liv i Jesus Kristus og i Den hellige ånd.
