Pavens pinsepreken

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Pinsedag, søndag 19. mai, feiret pave Frans messe i Peterskirken. Her følger hans preken:

Pinseberetningen (jf. Apg 2,1–11) viser oss to av Den hellige ånds virkefelt i Kirken: i oss selv og i vår sendelse, med to særtrekk: kraft og mildhet. La oss reflektere over dette.

Ånden virker i oss selv, med kraft

Åndens virke i oss selv er fullt av kraft, slik det symboliseres med vind og ild, som i Bibelen ofte forbindes med Guds kraft (jf. 2 Mos 19,16–19). Uten denne kraft, ville vi aldri kunne beseire det onde, og heller ikke overvinne det kjøttets begjær som den hellige Paulus taler om: «umoral, avgudsdyrkelse, strid, misunnelse, … (jf. Gal 5,19–21): Med Ånden lar de seg beseire, han gir oss kraft til å gjøre det, for han trer inn i vårt «tørre», «stive» og «frosne» hjerte (jf. sekvensen Veni Sancte Spiritus). Disse driftene ødelegger relasjonene mellom oss og splitter våre fellesskap. Og Han trer inn i hjertet og helbreder alt.

Også Jesus viser oss dette, når han, drevet av Ånden, i førti dager trekker seg tilbake i ørkenen og blir fristet (jf. Matt 4,1–11). Og i det tidsrommet vokser han også i sin menneskelighet, den styrkes og gjøres i stand for sendelsen.

Med mildhet

Men samtidig er Talsmannens virke i oss også mildt: Det er kraftfullt og mildt. Vinden og ilden verken ødelegger eller brenner opp det de kommer borti, slik Lukas forteller oss: Vinden fyller huset der disiplene er, og ilden setter seg forsiktig, i form av ildtunger, på hodet til hver enkelt. Og også denne finfølelsen er et trekk ved Guds handlemåte, som vi ofte finner i Bibelen.

Og det er fint å se hvordan den samme sterke arbeidshånd, som først pløyde og muldret opp lidenskapenes jordklumper, deretter finfølende planter dydens setteplanter, «kveger» dem «med dugg», «smelter» det som er frossent (jf. sekvensen) og beskytter dem, slik at de kan vokse seg sterkere, og slik at vi, etter en slitsom kamp mot det onde, kan smake sødmen i barmhjertigheten og i fellesskapet med Gud. Slik er Ånden: kraftfull – han gir oss kraft til å seire – og også finfølende. Man taler om Åndens salving, Ånden salver, han er med oss. Slik det står i en vakker bønn i den tidlige Kirke: «Må din mildhet forbli, o Herre, hos meg, og likeså din kjærlighetens frukter» (Salomos oder 14,6).

Den hellige ånd virker i vår sendelse

Den hellige ånd kom ned over dem og bistod dem – altså «talsmann». Han virker ved å forvandle deres hjerter og inngi dem en «frimodighet som driver dem til å videreformidle deres erfaring med Jesus og det håp som besjeler dem» (den hellige Johannes Paul II, Redemptoris missio, 24). Det bevitner Peter og Johannes senere foran Rådet, når det blir forlangt av dem at de skal «holde helt opp med å forkynne og undervise i Jesu navn» (Apg 4,18), og de da svarer: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt» (vers 20). Og for å kunne svare dette har de Den hellige ånds kraft.

Og dette er viktig også for oss, som har mottatt Ånden i gave, i dåp og ferming. Fra «rommet ovenpå» her i denne basilikaen blir vi, som apostlene, i dag spesielt utsendt for å forkynne evangeliet til alle, og «alltid gå hinsides, ikke bare geografisk sett, men også hinsides alle etniske og religiøse barrierer, til gagn for en virkelig universell misjon» (Redemptoris missio, 25). Og takket være Ånden kan vi og må vi gjøre det med den samme kraft og med den samme mildhet.

Med Den hellige ånds kraft

Med den samme kraft: altså ikke med arroganse og påbud – kristne er ikke arrogante, deres kraft er en annen, det er Åndens kraft –, og heller ikke med beregning og lureri, men med den energi som kommer fra trofasthet mot sannheten, som Ånden lærer våre hjerter og lar vokse i oss. Og slik overgir vi oss til Ånden, vi overgir oss ikke til verdslig makt, men fortsetter å snakke om fred til dem som vil ha krig, om tilgivelse til dem som søker hevn, om gjestfrihet og solidaritet til dem som sperrer dører og bygger barrierer, om liv til dem som velger død, om respekt til dem som elsker å ydmyke, fornærme og slå vrak på, om trofasthet til dem som avviser alle bånd og forveksler frihet med en overfladisk, ugjennomskinnelig og tom individualisme. Uten å la oss skremme verken av vansker, spott eller motstand, som, i dag som i går, det aldri er noen mangel på i apostolisk liv (jf. Apg 4,1–31).

Mild forkynnelse. For «alle, alle, alle» 

Og samtidig som vi anvender denne kraften, skal vår forkynnelse være mild, for å ta imot alle. Ikke glem dette: alle, alle, alle. Ikke glem lignelsen om de som ble innbudt til fest og ikke ville komme: «Gå ut på veikryssene og ta med alle, alle, alle, gode og onde, alle» (jf. Matt 22,9–10). Ånden gir oss kraft til å stå på og innby alle med mildhet, han gir oss mildhet for å kunne ta imot alle.

Vi trenger håp

Alle vi, brødre og søstre, har et stort behov for håp, som ikke er optimisme, nei, det er noe annet. Vi trenger håp. Håpet forestiller vi oss som et anker, der, ved strandbredden, og vi tar et godt tak i tauet, vi holder oss til håpet. Vi trenger håp, vi trenger å løfte øynene mot horisonter av fred, søskenskap, rettferd og solidaritet. Dette er den eneste veien til livet, det finnes ingen annen. Selvfølgelig er den dessverre ofte ikke lett, ja iblant er den full av svinger og går oppover. Men vi vet at vi ikke er alene: Vi har denne sikkerheten, om at med Den hellige ånds hjelp, med hans gaver, kan vi sammen gå denne veien og gjøre den stadig mer farbar for andre.

La oss fornye vår tro på Trøsterens nærvær og nærhet, og fortsette å be:

Kom Hellig Ånd med skapermakt,
opplys vår forstand,
fyll våre hjerter med din nåde,
led våre skritt,
gi vår verden din fred.
Amen.