C’est la confiance: 2. Tillitens og kjærlighetens lille vei

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

2. Tillitens og kjærlighetens lille vei

14. En av lille Thérèses viktigste oppdagelser, som hele Guds folk kan nyte godt av, er hennes «lille vei», tillitens og kjærlighetens vei, også kjent som den lille veien for åndelig barndom. Alle kan følge den, uansett livsvalg, gjennom hele livet. Det er den vei som den himmelske Far åpenbarer for umyndige små (jf. Matt 11,25).

 

15. I En sjels historie [22] forteller lille Thérèse om sin oppdagelse av den lille veien: «Min litenhet til tross kan jeg godt etterstrebe hellighet. Det er umulig for meg å gjøre meg større, jeg må finne meg i at jeg er som jeg er, med alle mine feil, men jeg vil søke en måte å komme til himmelen på ad en liten vei som er ganske så rak og kort, en helt ny, liten vei.» [23]

16. For å beskrive veien, bruker hun bildet av en heis: «Den heis som skulle løfte meg opp til himmelen, det er jo dine armer, Jesus! Derfor behøver jeg ikke å vokse meg stor, tvert imot må jeg bare fortsette med å være liten og bli mindre og mindre.» [24] Liten, ute av stand til å stole på seg selv, men likevel fullstendig viss på den kjærlige styrke i Herrens armer.

 

17. Det er «kjærlighetens vidunderlige vei», [25], som ble åpnet av Jesus for de små og fattige, for alle. Det er den sanne gledes vei. I motsetning til en pelagiansk forestilling om hellighet, [26] – individualistisk og elitistisk, mer asketisk enn mystisk, som legger hovedvekt på menneskelige anstrengelser – understreker lille Thérèse alltid at Guds virke, hans nåde, kommer først. Det får henne til å si: «Jeg føler stadig den samme frimodige tillit til at jeg skal bli en stor helgen, det skyldes at jeg ikke regner det som følge av egne fortjenester, for jeg har ikke én eneste en, men at jeg setter mitt håp til ham som er selve Godheten og Helligheten. Det er han, og bare han, som nøyer seg med mine svake anstrengelser, løfter meg opp til seg, dekker meg med sine egne uendelige fortjenester og gjør meg hellig.» [27]

Hinsides all fortjeneste

18. Denne tenkemåten er ikke i strid med tradisjonell katolsk lære om nådens vekst, nemlig at vi, uforkjent og av helliggjørende nåde, blir kjent rettferdige, vi blir forvandlet og gjort i stand til å samarbeide, med våre gode gjerninger, i en prosess av voksende hellighet. På denne måte blir vi løftet opp slik at vi kan ha virkelige fortjenester når det gjelder utfoldelsen av den nåde vi har mottatt.

 

19. Lille Thérèse foretrekker dog å betone at det er den guddommelige nåde som kommer først og å oppfordre til full tillit ved synet av Kristi kjærlighet, som går til det ytterste. I bunn og grunn er hennes lære den at ettersom vi ikke kan oppnå noen slags visshet ved å se på oss selv, [28] kan vi heller ikke være visse på å ha egne fortjenester. Derfor er ikke slike anstrengelser eller prestasjoner til å lite på. Katekismen siterer lille Thérèses ord til Herren: «Jeg vil tre frem for deg med tomme hender», [29] som et uttrykk for at «helgenene har alltid hatt en sterk bevissthet om at deres fortjenester er ren og skjær nåde». [30] Denne overbevisningen vekker en varm og gledesfylt takknemlighet.

20. Så den beste livsinnstilling er å forankre vårt hjertes tillit utenfor oss selv: i den uendelige barmhjertigheten til en Gud som elsker grenseløst og som ga alt i Jesu kors. [31] Av denne grunn anvender Thérèse aldri uttrykket: «Jeg skal gjøre meg selv til helgen», som var vanlig på hennes tid.

21. Men hennes ubegrensede tillit oppmuntrer dem som føler seg svake, begrensede og syndige, til å la seg bære og forvandle, for å komme seg opp: «Om alle svake og ufullkomne sjeler kunne føle det på samme måte som den minste av alle sjeler, din lille Thérèses sjel, da ville det ikke være en eneste én som oppgav håpet om å nå frem til toppen av kjærlighetens berg. For Jesus krever ikke storverk, men kun overgivelse og takknemlighet.» [32]

22. En følge av denne Thérèses insistens på det guddommelige initiativ er at når hun snakker om eukaristien er det ikke sin egen lengsel etter å motta Jesus i den hellige kommunion hun setter først, men Jesu lengsel etter å forene seg med oss og bo i våre hjerter. [33] I sin Offerakt til den barmhjertige kjærlighet sier hun, som lider under ikke å kunne motta kommunion hver eneste dag, til Jesus: «Bli i meg som i et tabernakel.» [34] Det var ikke seg selv og sine behov hun fokuserte på, men Kristus, som elsker, som søker, som lengter, som bor i sjelen.

Daglig overgivelse

23. Den tillit som lille Thérèse ivrer for gjelder ikke bare vår egen helliggjørelse og frelse. Den har en helhetlig mening, som favner om hele den konkrete tilværelse og er anvendelig på hele vårt liv – der vi ofte gripes av frykt, av ønsket om menneskelig trygghet, av behovet for å ha alt under kontroll. Her kommer innbydelsen til hellig «overgivelse» inn i bildet.

24. Full tillit, som blir til overgivelse til Kjærligheten, befrir oss for vår hang til å regne fram og tilbake på alt mulig, for stadig bekymring for fremtiden, for engstelse som fratar oss vår fred. På sine siste dager insisterte lille Thérèse på dette: «Jeg synes at vi, som løper på Kjærlighetens vei, ikke må tenke på det som kan skje oss av smertefullt i fremtiden, for det er mangel på tillit.» [35] Om vi er i hendene til en Far som elsker oss uendelig mye, er dette sant uansett hva som skjer. Vi kan fortsette framover uansett hva som måtte skje, og på en eller annen måte vil hans plan om kjærlighet og livsfylde bli til virkelighet i vårt liv.

En ild midt i natten

25. Det var i nattemørke, sågar i dødens skygge på Golgata, at lille Thérèse levde sin sterkeste og sikreste tro. Hennes vitnesbyrd toppet seg i hennes siste levetid, i den «prøvelse, da anfektelsene mot troen begynte», [36] i påsken 1896. I sin fortelling [37] setter hun denne prøvelsen i direkte sammenheng med ateismens smertefulle virkelighet på hennes tid. Hun levde jo på slutten av det nittende århundre, som var «gullalderen» til moderne ateisme som filosofisk og ideologisk system. Da hun skrev at Jesus hadde tillatt at hennes sjel «ble invadert av det tetteste mørket», [38] siktet hun til ateismens mørke og til avvisning av kristentroen. Forent med Jesus, som tok imot hele verdens syndemørke i seg selv da han godtok å drikke lidelsens kalk, tar lille Thérèse i dette mørket imot intethetens fortvilelse, intethetens tomhet. [39]

 

26. Men mørket kan ikke slokke lyset: Hun var blitt erobret av ham som kom som lys til verden (jf. Joh 12,46). [40] Lille Thérèses fortelling åpenbarer heltemodigheten ved hennes tro, hennes seier i den åndelige kampen, mot selv de sterkeste fristelser. Hun føler seg som søster til ateistene, og likesom Jesus, som sittende til bords med syndere (jf. Matt 9,10–13). Hun går i forbønn for dem, mens hun stadig fornyer sin trosakt, alltid i kjærlighetsfullt fellesskap med Herren: Jeg løper «til min Jesus og forteller ham at jeg er rede til å utgyte mitt blod til siste dråpe for å bekjenne at det finnes en himmel. Jeg sier til ham at jeg er glad for at jeg ikke er i stand til å glede meg over den skjønne himmelen her på jorden, dersom han ved dette vil åpne den for evigheten for de stakkars ikke-troende.» [41]

 

27. Thérèse lever i tro og også i intens, ubegrenset tillit til Guds uendelige barmhjertighet: den «tillit som skal føre oss til kjærligheten». [42] Selv i mørket lever hun i et barns fulle tillit, et barn som uten frykt overgir seg i mors og fars armer. For lille Thérèse stråler Gud nemlig først og fremst gjennom sin barmhjertighet, og barmhjertigheten er nøkkelen til å forstå alt annet som kan sies om ham: «Meg har han skjenket sin uendelige barmhjertighet, og det er gjennom den jeg betrakter og tilber de andre guddommelige fullkommenhetene! … Slik fremstår alt for meg i strålende kjærlighet, selv rettferdigheten (ja, kanskje den mer enn noe annet) synes for meg å være kledt i kjærlighet.» [43] Dette er en av lille Thérèses viktigste oppdagelser, noe av det største hun har å bidra med til hele Guds folk. På usedvanlig vis loddet hun dybden i den guddommelige barmhjertighet, og derfra hentet hun sitt ubegrensede håps lys.

Et urokkelig håp

28. Før sin inntreden i Karmel hadde lille Thérèse opplevd en helt spesiell åndelig nærhet til et meget ulykksalig menneske, nemlig Henri Pranzini, som var en forbryter dømt til døden for et trippelmord og ikke viste tegn til anger. [44] Hun sørger for at det blir lest en messe for ham, og ber, med full tillit, for hans frelse. Hun er sikker på at slik setter hun ham i forbindelse med Jesu blod, og hun sier til Gud at hun er helt sikker på at han i siste øyeblikk vil tilgi ham, og at det vil hun tro «selv om han ikke skriftet og ikke gav noe som helst uttrykk for anger». Hun begrunner sin visshet: «Jeg hadde såpass stor tillit til Jesu uendelige barmhjertighet» [45] For en sinnsbevegelse da hun så fikk vite at etter at Pranzini var steget opp til skafottet, fikk han «en plutselig inspirasjon, vendte seg om, grep krusifikset som presten rakte ham og kysset de hellige sårmerkene tre ganger!». [46] Denne intense erfaringen av håp når alt håp er ute var svært viktig for henne: «Ja, etter denne spesielle nåde vokste min lengsel etter å frelse sjelene fra dag til dag.» [47]

29. Thérèse er seg bevisst at synden er en tragisk virkelighet. Likevel ser vi henne stadig neddykket i Kristi mysterium, i visshet om at «der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5,20). Verdens synd er enorm, men ikke uendelig. Gjenløserens barmhjertige kjærlighet derimot, den er uendelig. Lille Thérèse vitner om Jesu endelige seier over alle mørkemakter, ved hans lidelse, død og oppstandelse. Henrevet av tillit tør hun si: «Jesus, la meg redde mange sjeler: La ikke noen bli fordømt i dag! […] Jesus, tilgi meg om jeg sier noe upassende: Jeg ønsker bare å glede deg og trøste deg.» [48] Her passer det å gå over til et annet aspekt ved det friske pust av et budskap som den hellige Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt kommer med.

 

***

Sitatene fra «En sjels historie» er hentet fra St. Olav forlags oversettelse ved Jeanne Wreden.
Kardinal Arborelius’ forord til C’est la confiance
28 utdrag av «En sjels historie»
Les archives du Carmel de Lisieux (engelsk og fransk)