Pavens preken på Verdensdagen for de fattige

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 17. november, Verdensdagen for fattige, var evangelieteksten fra Markusevangeliet:

I de dager, etter denne trengselstiden, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal de se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet. Han skal sende ut englene og samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense. […] (Mark 13,24–32 fra Bibel 2024)

Her følger pave Frans’ preken i Peterskirken:

De ordene som vi nettopp har hørt kan vekke angst i oss; i virkeligheten er dette et stort budskap om håp. For om Jesus på den ene side later til å beskrive sinnstilstanden til dem som har sett Jerusalem bli ødelagt og som tenker at slutten er kommet, så forkynner han samtidig noe usedvanlig: Nettopp i mørkets og trøstesløshetens time, nettopp når alt tilsynelatende raser sammen, kommer Gud, han kommer nær, Gud samler oss for å frelse oss.

Jesus innbyr oss til å skjerpe blikket, til å ha øyne i stand til å «lese» historiens hendelser «innenfra», for å kunne oppdage at selv midt i vårt hjertes og vår tids angst skinner et urokkelig håp. Så la oss på denne Verdensdagen for de fattige stoppe opp nettopp ved angst og håp, som alltid er i tvekamp i vårt hjerte.

1. Angst

Først angsten. Dette er en utbredt følelse i vår tid, der den sosiale kommunikasjon forsterker problemer og sår og dermed gjør verden mer utrygg og fremtiden mer usikker. Også dagens evangelium åpner med et bilde som projiserer folkets trengsler på kosmos, og det gjør den ved hjelp av en apokalyptisk språkbruk: «Solen skal bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes» og så videre (Mark 13,24–25).

Ytre sett er bildet beksvart

Om vårt blikk blir stående ved nakne fakta, er det angsten som tar overhånd inne i oss. Også i dag ser vi jo solen bli formørket og månen slukne, vi ser sult og nød ramme mange brødre og søstre som ikke har mat, vi ser krigens redsler, vi ser uskyldige dø; og stående foran dette bildet står vi i fare for å falle i motløshet og ikke å legge merke til Guds nærvær i historiens drama. Slik fordømmer vi oss selv til maktesløshet; vi ser den voksende urettferdigheten, som får de fattige til å lide, men slutter oss til den resignerte flokken av dem som av bekvemmelighet eller av latskap tenker: «Sånn er livet» og «det er ikke noe jeg kan gjøre med det.» Da reduseres selve den kristne tro til en harmløs fromhet som ikke forstyrrer denne verdens makter og som ikke produserer noen form for konkret nestekjærlig innsats. Og mens en del av verden er dømt til å leve sitt liv i elendighet, mens ulikhetene vokser og økonomien straffer de mest sårbare, mens samfunnet hengir seg til avgudsdyrkelse av penger og forbruk, kan de fattige og utstøtte ikke gjøre annet enn å fortsette å vente (jf. Evangelii Gaudium, 54).

2. Håp

Men midt i dette apokalyptiske bildet er det så at Jesus tenner håpet. Han utvider horisonten, han utvider vårt blikk for at vi selv midt i verdens usikkerhet og smerte, skal lære å oppfange Guds kjærlighet. Han kommer nær oss, han forlater oss, han handler til vår frelse. Det er jo nettopp når solen blir formørket og månen slutter å skinne og stjernene faller fra himmelen at «de skal se Menneskesønnen komme i skyene med stor makt og herlighet»; og han skal «samle sine utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra jordens ytterste grense til himmelens ytterste grense» (versene 26 og 27).

Død og oppstandelse

Med disse ordene viser Jesus framfor alt til sin død som vil finne sted kort tid etter. Ja, på Golgata vil solen bli formørket, og mørket vil senke seg over verden; men akkurat i det øyeblikket vil Menneskesønnen komme i skyene, for kraften i hans oppstandelse vil bryte dødens lenker, Guds evige liv vil stå opp fra gravens mørke, og en ny verden vil bli født fra ruinene av en historie såret av ondskap.

Se på fikentreet

Brødre og søstre, dette er det håp som Jesus vil gi oss. Og det gjør han med et fint bilde: Se på fikentreet, sier han, for «når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær» (vers 28). På samme måte er også vi kalt til å lese situasjonene i vårt jordiske liv: Der hvor det tilsynelatende bare finnes urett, smerte og fattigdom – nettopp i den dramatiske stunden – vil Herren komme nær for å befri oss fra slaveriet og få livet til å lyse igjen (jf. vers 29). Og han kommer nær med vår kristne nærhet, med vårt kristne søskenskap. Dette dreier seg ikke om å slenge en mynt i hendene til dem som trenger hjelp. Til almissegivere stiller jeg to spørsmål: «Rører du ved hendene til folk, eller slenger du mynten bort til dem uten berøring? Ser du det i øynene, det mennesket som du hjelper, eller ser du bort?»

Vi kan så håpets frø

Og det er vi, hans disipler, som takket være Den Hellige Ånd kan så dette håpet i verden. Det er vi som kan og som må tenne rettferdighets- og solidaritetslys når skyggene av vår lukkede verden stadig tetner til (jf. Fratelli tutti, 9–55). Det er oss hans nåde får til å skinne, det er vårt liv, gjennomsyret av medfølelse og kjærlighet som blir et tegn på Herrens nærvær, han som alltid er nær de fattige i deres lidelser, for å stelle med deres sår og forandre deres stilling.

Ser jeg en annen vei?

Brødre og søstre, la oss ikke glemme følgende: Det kristne håp, som ble utvirket i Kristus og som blir til virkelighet i hans rike, trenger oss, det trenger vår innsats, det trenger en tro som er virksom i kjærlighet, kristne som ikke vender seg bort. Jeg så et bilde som en romersk fotograf hadde tatt: De kom ut fra en restaurant, et godt voksent par, nesten gamle, om vinteren; kvinnen var varmt kledd, med pels, og mannen likeså. Ved døren var det en fattig kvinne, hun lå på bakken, og ba om en almisse. Og [de andre to] så begge to en annen vei …Dette skjer hver eneste dag. La oss spørre oss selv: Ser jeg en annen vei når jeg ser andres fattigdom, behov, smerte? En teolog fra det tjuende århundre sa at kristentroen må frambringe «de åpne øynes mystikk» i oss: ikke en spiritualitet som flykter fra verden, men tvertimot en tro som åpner våre øyne for verdens lidelser og de fattiges ulykkeligsalighet, slik at vi kan øve den samme medlidenhet som Kristus (jf. J. B. Metz, Mystik der offenen Augen. Wenn Spiritualität aufbricht, Freiburg 2011). Føler jeg den samme medlidenhet som Herren når jeg står overfor fattige, overfor dem som ikke har arbeid, som ikke har mat, som blir satt utenfor samfunnet?

En forsmak på den sommer som er nær

Vi skal ikke bare se på verdens store fattigdomsproblemer, men på det lille som vi alle kan gjøre hver dag: med vår livsstil, med oppmerksomhet og omsorg for det miljøet som vi lever i, med iherdig søken etter rettferdighet, med deling av våre goder med dem som er fattigere enn oss selv, med sosial og politisk innsats for å forbedre vår omverden. For oss kan det kan virke som bare noe småtteri, men vårt småtteri vil være som de første bladene som skyter ut på fikentreet: en forsmak på den sommer som er nær.

Kirken blir Jesu kirke

Kjære dere, på denne Verdensdagen for de fattige ønsker jeg å minne om en påminnelse som kardinal Martini kom med. Han sa at vi må vokte oss for å tenke at først har vi Kirken, allerede solid i seg selv, og så har vi de fattige som vi må ta oss av. I virkeligheten blir vi Jesu Kirke i den utstrekning vi tjener de fattige, for bare slik «’blir’ Kirken seg selv, det vil si at Kirken blir et hjem som er åpent for alle, et sted for Guds medlidenhet med livet til hvert et menneske» (C. M. Martini, Città senza mura. Lettere e discorsi alla diocesi, 1984, Bologna 1985, 350).).

Husk på de fattige!

Og det sier jeg til Kirken, det sier jeg til alle myndigheter, det sier jeg til de internasjonale organisasjoner, det sier jeg til hver enkelt og til alle: Vær så snill, la oss ikke glemme de fattige!

***

Les også:
Pave Frans’ budskap til Verdensdagen for de fattige (på dansk)
Søndag 17. november er Verdensdagen for de fattige (katolsk.no)