Pavens julepreken
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
En Herrens engel, omsvøpt av lys, lyser opp natten og gir gjeterne den gode nyheten: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Den salvede, Herren» (Luk 2,10–11). Midt oppe i de fattiges undring og englenes sang åpner himmelen seg på jorden: Gud er blitt en av oss for å gjøre oss lik ham selv, han er kommet ned til oss for å reise oss opp og føre oss tilbake, inn i Faderens omfavnelse.
Gud er vårt håp
Dette, søstre og brødre, er vårt håp. Gud er Immanuel, altså Gud-med-oss. Den uendelig store gjorde seg bitte liten; det guddommelige lys strålte i verdens mørke; himmelens herlighet kom til syne på jorden. Og hvordan? I et Barns litenhet. Og om Gud kommer, selv når vårt hjerte er som en fattig krybbe, da kan vi si: Håpet er ikke dødt, håpet lever, og det omhyller vårt liv for alltid! Håpet skuffer ikke (jf. Rom 5,5).
Det er håp for alle
Søstre og brødre, med åpningen av Den hellige døren har vi innledet et nytt jubelår: Hver av oss kan tre inn i dette nådens mysterium. Dette er natten da håpets dør er blitt åpnet på vidt gap ut mot verden. Dette er natten da Gud sier til hver av oss: Det er håp også for deg! Det finnes håp for hver og en av oss. Men ikke glem, søstre og brødre, at Guds tilgir alt, Gud tilgir alltid. Ikke glem det. Og dette er en måte å forstå vårt håp til Gud.
La oss legge i vei nå
For å kunne ta imot denne gaven er vi kalt til å gi oss i vei med den samme undrende innstilling som gjeterne i Betlehem. I evangeliet står det at «de skyndte seg av sted» etter å ha fått engelens nyhet (Luk 2,16). Dette gir oss en pekepinn om hvordan vi kan få håpet tilbake, fornye det inne i oss selv og så spirer av håp i det mismot som råder i vår tid og i vår verden: uten forhaling. Og det finnes mye mismot i denne tiden. Tenk på krigene, på barn som blir skutt, på bombene over skoler og sykehus. Vi må ikke somle, ikke sakke farten, men la oss bli tiltrukket av den gode nyheten.
Håpet driver oss av sted
La oss skynde oss av sted for å se Herren, som er født oss, med et lett og våkent hjerte, klare til å møte ham, for å kunne omsette håpet i vår egen livssituasjon. Og dette er vår oppgave: å omsette håpet i forskjellige livssituasjoner. For det kristne håp er ikke en «happy ending» som vi bare skal sitte og vente på: Det er Herrens løfte, som vi må ta imot her og nå, i vår verden, som stønner og lider. Håpet kaller oss til ikke å somle, til ikke å traske i vante spor, til ikke å sitte fast i middelmådighet og latskap. Håpet kaller oss, ville Augustin ha sagt, til å bli forarget over det som er galt og ha mot til å endre på det. Håpet kaller oss til å bli pilegrimer som søker sannheten, drømmere som ikke blir trette, kvinner og menn som er villige til å la seg ryste av Guds drøm, som er drømmen om en ny verden, der det råder fred og rettferdighet.
Ta ansvar, vis medfølelse
La oss lære av gjeterne: Det håp som fødes denne natten tåler ikke stillesitternes sløvhet, ikke latskapen til dem som har innrettet sitt liv på bekvemmelighet – dette er en fare for mange av oss. Det tåler ikke den falske forsiktigheten til balansekunstnere som av frykt for eget skinn ikke vil binde seg, det tåler ikke den kalde beregningen til dem som bare tenker på seg selv. Håpet er uforenelig med den bekvemme tilbakeholdenheten til dem som ikke hever sin stemme mot det onde og mot den urett som rammer de svake. Riktignok innbyr det kristne håp oss til å vente tålmodig på at Guds rike spirer og vokser. Men det krever også at vi har mot til å foregripe dette løftet i dag, ved å ta ansvar og også ved å vise medfølelse. Og her vil vi gjøre vel i å spørre oss selv om vår egen medfølelse: Er jeg medfølende? Vet jeg å føle med og lide med andre? La oss tenke over det.
«I julen ønsker jeg å være utilfreds»
En prest og forfatter så hvordan vi gjerne innretter oss bekvemt og tilpasser oss denne verdens mentalitet. Han ba slik for julen: «Herre, jeg ber deg om en liten plage, en smule uro, et lite stikk av anger. I julen ønsker jeg å være utilfreds. Glad, men også utilfreds. Glad for det du gjør, utilfreds med mitt mangelfulle svar. Vær så snill og ta bort vår liksomfred og legg heller en håndfull torner i vår overfylte ‘krybbe’. Fyll vårt hjerte med ønsket om noe annet» (A. Pronzato, La novena di Natale). Ønsket om noe annet. Ikke å bli stående stille. La oss ikke glemme at stillestående vann blir dårlig først.
Lysets pilegrimer i verdens mørke
Det kristne håp er nettopp det «annet» som krever at vi «skynder oss». Vi, Herrens disipler, er jo kalt til å finne vårt hovedhåp i ham og så skynde oss å bringe det ut, som lysets pilegrimer i verdens mørke.
Søstre og brødre, dette er jubileet, dette er håpets tid! Det innbyr oss til å gjenoppdage gleden over å møte Herren, det kaller oss til åndelige fornyelse, og det forplikter oss til å delta i forvandlingen av verden, for at dette virkelig skal bli et jubelår: Må den bli det for vår mor jorden, vansiret av profittmentalitet; må den bli det for de fattigste landene, som er tynget ned av gjeld; må den bli det for alle som er fanget i gamle og nye former for slaveri.
Vi får alle i gave og i oppgave å bringe håpet overalt der det er gått tapt: der liv er såret, der forventninger er blitt forrådt, der drømmer er blitt slått i stykker, der nederlag har knust hjertet, der noen slett ikke orker mer, der noen føler seg mislykket og er grepet av bitter ensomhet, der lidelse uthuler hjertet, der fanger ikke har annet enn lange og tomme dager foran seg, der fattige lever på trange og kalde rom, der jorden skjendes av krig og vold. Dit må vi bringe håp, der må vi så håpets frø.
Det hellige året blir åpnet for at alle skal få håp: evangeliets håp, kjærlighetens håp, tilgivelsens håp.
La håpet spire!
Og la oss vende tilbake til krybben, la oss betrakte julekrybben, la oss betrakte Guds sarthet, som viser seg i Jesusbarnets ansikt, og la oss spørre oss selv: «Finnes denne forventningen i vårt hjerte? Finnes dette håpet i vårt hjerte? […] Når vi ser med hvilken mildhet Gud beseirer vår mistro og frykt, aner vi også noe av storheten i det håp som venter oss. […] Må denne skuen av håpet opplyse vårt daglige liv» (C. M. Martini, julepreken, 1980).
Søster, bror, i natt er det for deg «Den hellige døren» i Guds hjerte åpner seg. Jesus, Gud-med-oss, blir født for deg, for meg, for oss, for hvert menneske. Og vet du, med ham blomstrer gleden, med ham endres livet, med ham skuffer ikke håpet.
