Pavens preken påskenatt
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Evangelieteksten ved påskevigilien den 16. april var fra Lukasevangeliet:
Ved daggry den første dagen i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand. Da så de at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp. De visste ikke hva de skulle tro, men med ett sto det to menn hos dem i skinnende klær. […] (Luk 24,1–12 fra Bibel 2011)
Her er pavens preken ved påskevigilien i Peterskirken:
Skjønnheten i stjerneklare netter er blitt beskrevet av mange forfattere. Gjennom krigens netter derimot farer lysende striper av død. I natt, brødre og søstre, vil vi la kvinnene i evangeliet ta oss ved hånden. Sammen med dem vil vi gå og se Guds lys stige opp, det lys som stråler i verdens mørke. Da natten gikk mot dag, og de første solstrålene brøt fram i all stillhet, bega disse kvinnene seg til graven for å salve Jesu kropp. Og der opplever de noe som snur opp ned på alt: Først oppdager de at graven er tom; så ser de to menn i skinnende klær, som sier dem at Jesus er stått opp; og deretter løper de straks av sted for å fortelle nyheten til de andre disiplene (jf. Luk 24,1–10). Med disse tre handlingene – å se, å lytte, å forkynne – vil også vi tre inn i Herrens påske.
Kvinnene ser
Kvinnene ser. Første gang oppstandelsen forkynnes, gis det ingen formel å forstå, men et tegn å betrakte. På en kirkegård, ved en grav, der alt burde være ryddig og rolig, «så kvinnene at steinen var rullet fra graven. Og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu kropp» (versene 2–3). Påsken begynner altså med å snu opp ned på våre faste mønstre. Den bringer et overraskende håp i gave. Men det er ikke så lett å ta imot dette håpet. Iblant – det må vi innrømme – finner ikke dette håpet rom i vårt hjerte. Spørsmål og tvil gjør seg gjeldende i oss, likesom i kvinnene, og vår første reaksjon på det uventede tegnet er frykt, å vende «ansiktet mot jorden» (jf. versene 4–5).
Det er med nedslåtte øyne vi ofte betrakter livet og virkeligheten; vi stirrer på denne dagen, som snart er over, vi ser mørkt på fremtiden, vi stenger oss inne i våre behov, vi slår oss til ro i apatiens fengsel, mens vi fortsetter å klage og tenke at ting aldri vil forandre seg. Og slik blir vi stående ubevegelige foran resignasjonens og fatalismens grav, og vi begraver livsgleden. Men i denne natt vil Herren gi oss nye øyne, øyne som lyser i håp om at frykt, smerte og død ikke vil få det siste ordet om oss. Takket være Jesu påske kan vi ta spranget fra intethet til livet, «og døden kan ikke lenger frarøve oss vår eksistens» (K. Rahner, Hva påsken betyr): Vår eksistens er blitt fullstendig og for alltid omfavnet av Guds grenseløse kjærlighet. Ja, døden kan skremme oss, den kan lamme oss. Men Herren er stått opp! La oss løfte blikket, la oss ta bort sløret av bitterhet og tristhet fra våre øyne, la oss åpne oss for Guds håp!
Kvinnene lytter
For det andre: Kvinnene lytter. Etter at de hadde sett den tomme graven, hørte de to menn i skinnende klær si: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er stått opp» (versene 5–6). Vi gjør vel i å lytte til og å gjenta disse ordene: Han er ikke her! Hver gang vi hevder å ha forstått alt om Gud, å kunne sette ham i bås, la oss da gjenta disse ordene: Han er ikke her! Hver gang vi søker ham bare i følelser, som gjerne kommer og går, eller bare fordi vi det er noe vi trenger, for deretter å skyve ham til side og glemme ham i hverdagens konkrete situasjoner og valg, la oss gjenta: Han er ikke her! Og når vi tror at vi kan holde ham fanget i våre ord, formler og vaner, men glemmer å søke ham i livets mørkeste kroker, der folk gråter, kjemper, lider og håper, la oss gjenta: Han er ikke her!
La oss lytte, vi også, til det spørsmålet som kvinnene fikk: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?» Vi kan ikke feire påske om vi henger ved døden; om vi forblir fanget i fortiden; om vi ikke har mot til å motta Guds tilgivelse – han tilgir alt – til å forandre oss, til å bryte med det ondes gjerninger, til å velge Jesus og hans kjærlighet; om vi reduserer tro til en amulett og gjør Gud til et vakkert fortidsminne i stedet for å møte ham i dag, som den levende Gud som ønsker å forvandle oss og verden. En kristendom som søker Herren blant fortidens levninger og som stenger ham inne i vanens grav er en kristendom uten påske. Men Herren er stått opp! La oss ikke stå og tøve ved gravene, men la oss gå og gjenoppdage ham, Den levende! Og la oss ikke være redde for å søke ham også i ansiktene til våre søsken, i historiene til dem som håper og drømmer, i smerten til dem som gråter og lider: Gud er der!
Kvinnene forkynner
Til slutt forkynner kvinnene. Hva er det de forkynner? Oppstandelsens glede. Påsken finner ikke sted til indre trøst for dem som sørger over Jesu død, men for å åpne alle menneskehjerter for det ekstraordinære budskapet om Guds seier over det onde og døden. Lyset fra oppstandelsen er ikke ment å holde kvinnene tilbake i en ekstase av personlig nytelse, det tåler ingen stillesitting, nei, det frembringer misjonerende disipler som «vender tilbake fra graven» (jf. vers 9) og bringer Den oppstandnes evangelium til alle. Så etter å ha sett og lyttet, løper kvinnene av sted for å forkynne oppstandelsens glede til disiplene. De vet at de kan bli tatt for gale. Evangeliet sier da også at deres ord ble ansett som «løst snakk» (vers 11). Men kvinnene bekymrer seg ikke om sitt rykte, ikke om å forsvare sin anseelse; de legger ikke lokk på sine følelser, de veier ikke sine ord. Deres hjerte brant kun for å bringe nyheten, budskapet: «Herren er stått opp!»
Hvor vakker den er, en Kirke som på denne måte løper på verdens veier! Uten frykt, uten taktisk lureri og opportunisme; ene og alene med et ønske om å bringe evangeliets glede til alle. Det er dette vi er kalt til: til å erfare Den oppstandne og dele den erfaringen med andre; til å rulle bort steinen fra den grav vi kan ha stengt Herren inne i og til å spre hans glede i verden. La Jesus, Den levende, stå opp fra de gravene som vi gjerne stenger ham inne i; la oss befri ham fra formaliteter som sperrer ham inne; la oss våkne av et stillestående liv, der vi kan ha brakt ham til ro, for at han ikke skal forstyrre og skape problemer. La oss ha ham med oss i vår hverdag: ved å handle fredelig i denne tiden preget av krigens redsler; ved å søke forsoning i brutte relasjoner og ved å lide med dem som er i nød; ved å utøve rettferdighet midt i alle ulikheter og ved å søke sannheten midt oppe i løgner. Og framfor alt ved å la kjærlighet og søskenskap prege våre handlinger.
Morgenstjernen stråler alltid
Kjære brødre og søstre, vårt håp heter Jesus. Han er gått inn i graven av vår synd, han er nådd fram til det mest fjerntliggende sted som vi kan forville oss til, han har gjennomgått vårt virvar av angst, han har båret byrden av vår undertrykkelse, og fra vår døds svarteste avgrunn har han vekket oss til live og forvandlet vår sorg til glede. La oss feire påske med Kristus! Han er levende, og også i dag kommer han og forvandler og befrir. Med ham har det onde ingen makt, intet nederlag kan forhindre oss i å begynne på nytt, og døden blir overgangen til et nytt liv. For med Kristus, Den Oppstandne, er ingen natt uten ende; og selv i det tetteste mørke stråler alltid morgenstjernen.
Ukraina
I det mørke som dere, ordfører [ordfører i den ukrainske byen Melitopol, Ivan Fedorov] og parlamentsmedlemmer, lever i, nemlig krigens og grusomhetens mørke natt, ber alle vi. Vi ber med dere og for dere i natt. Vi ber for de mange lidelsene. Vi kan bare gi dere vårt samvær, vår bønn og si dere: «Fatt mot! Vi er sammen med dere!» Og også si dere det aller største som vi feirer i dag: Christòs voskrés! [Kristus er stått opp!]
***
