Pave Frans' budskap til kallssøndagen 2022

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Her følger pave Frans’ budskap i anledning søndag 8. mai 2022, Verdensdagen for bønn om kall.

Kalt til å bygge menneskefamilien

Kjære brødre og søstre!

Nå i vår tid, mens krigens og undertrykkelsens kalde vinder fortsatt blåser og det er temmelig vanlig med polariseringsfenomener, har vi som Kirke satt i gang en synodal prosess: Vi føler et presserende behov for å vandre sammen og fremdyrke lytting, deltagelse og deling. Sammen med alle menn og kvinner av god vilje ønsker vi å bidra til å bygge menneskefamilien, til å lege dens sår og til å få den til å strekke seg mot en bedre fremtid. Det er i dette perspektivet jeg i anledning denne femtiniende Verdensdagen for bønn om kall sammen med dere ønsker å reflektere over den videre betydning av «kall» i konteksten av en synodal Kirke som stiller seg lyttende til Gud og til verden.

Kalt til sammen å være hovedaktører i misjon

Synodalitet, det å vandre sammen, er et grunnleggende kall for Kirken, og bare mot den bakgrunn er det mulig å skjelne og verdsette alle de ulike kall, nådegaver og tjenester. Samtidig vet vi at Kirken er til for å evangelisere, ved at den går ut av seg selv og sår evangeliets frø i historien. Slik misjon er mulig nettopp ved å la alle pastorale områder virke sammen med hverandre og ved å la alle Herrens disipler delta. For «i kraft av deres dåp er alle medlemmer av Guds folk blitt misjonære disipler (jf. Matt 28,19). Alle døpte, uansett deres funksjon i Kirken og deres grad av trosopplæring, er aktive evangeliseringssubjekter» (Evangelii gaudium, 120). Vi må vokte oss for den mentalitet som skiller prester og legfolk fra hverandre og betrakter de førstnevnte som hovedaktører og de sistnevnte som utøvere; som ett eneste Guds folk, legfolk og prester, må vi sammen drive kristen misjon. Hele Kirken er ett evangeliserende fellesskap.

Kalt til å dra omsorg for hverandre og for skaperverket

Ordet «kall» skal ikke forstås i snever forstand, som bare å vise til dem som følger Herren ved et særskilt gudviet liv. Alle er vi kalt til å delta i Kristi sendelse til å forene vår spredte menneskehet og forsone den med Gud. Helt generelt mottar ethvert menneske, allerede før det har møtt Kristus og omfavnet kristentroen, i livets gave et grunnleggende kall: Hver av oss er en skapning villet og elsket av Gud, som han har en enestående og helt spesiell tanke for, og denne guddommelige gnisten, som bor i ethvert menneskehjerte, er vi kalt til å utvikle i løpet av vårt liv og slik bidra til veksten av en menneskehet besjelet av kjærlighet og av gjensidig mottagelighet. Vi er kalt til å dra omsorg for hverandre, til å knytte bånd av enighet og deling, til å lege skaperverkets sår, for at dets skjønnhet ikke skal bli ødelagt. Kort sagt er vi kalt til å bli en eneste stor familie i vårt vidunderlige felles hjem i skaperverket, i det harmoniske mangfold av dets elementer. I denne vide forstand har ikke bare enkeltmennesker, men også forskjellige folkeslag, fellesskap og grupper av ulike slag et «kall».

Kalt til å la Gud se på oss

I dette store, felles kall inngår det særlige kall, som Gud gir til oss ved å nå inn i vårt liv med sin kjærlighet og orientere det mot dets endemål, mot en fylde som overskrider til og med dødens terskel. Slik har Gud villet se på vårt liv, og slik ser han på det.

Følgende ord tilskrives Michelangelo Buonarroti: «Enhver steinblokk gjemmer en statue i sitt indre, og det er billedhuggerens oppgave å avdekke den.» Om dette kan være en kunstners blikk, så ser Gud enda mye mer slik på oss: I den jenta fra Nasaret så han Guds mor; i fiskeren Simon, sønn av Jona, så han Peter, den klippen han ville bygge sin kirke på; i tolleren Levi så han apostelen og evangelisten Matteus; I Saulus, den beinharde kristenforfølgeren, så han Paulus, hedningenes apostel. Stadig når hans kjærlige blikk oss, det berører oss, det befrir oss, og det forvandler oss og gjør oss til nye mennesker.

Alle kall har denne samme dynamikk: Guds blikk når oss, han kaller oss. Kall, likesom hellighet, er ikke en ekstraordinær opplevelse forbeholdt noen få mennesker. Likesom det finnes en «vegg-i-vegg hellighet» (jf. Gaudete et exsultate, 6–9), er også kall noe allment, for alle blir vi sett på og kalt av Gud.

Et ordtak fra Det fjerne østen sier: «En vismann ser på egget og ser ørnen; han ser på frøet og skimter det store treet; han ser på synderen og skimter helgenen.» Slik ser Gud på oss: I hver av oss ser han potensialer, som vi selv kan være uvitende om, og gjennom hele vårt liv virker han utrettelig for at det skal være mulig for oss å stille dem til tjeneste for det felles beste.

Slik fødes kall, takket være den guddommelige Billedhuggerens kunst, som med sine «hender» får oss til å komme ut av oss selv, for at det mesterverk som vi er kalt til å være, skal avtegne seg i oss. Især er Guds ord, som frir oss fra egoisme, i stand til å rense oss, opplyse oss og gjenskape oss. Så la oss lytte til Ordet, som åpner oss for det kall som Gud betror oss! Og la oss lære å lytte også til våre søsken i troen, for i deres råd og i deres eksempel kan det ligge et initiativ fra Gud, som alltid viser oss nye veier å gå.

Kalt til å besvare Guds blikk

Guds kjærlige og kreative blikk har nådd oss på en helt spesiell måte i Jesus. Angående den rike mannen skriver Markus at «Jesus så på ham og fikk ham kjær» (10,21). På hver av oss hviler Jesu blikk, fullt av kjærlighet. Brødre og søstre, la dette blikket røre ved oss, og la ham bringe oss hinsides oss selv! Og la oss også lære å se på hverandre på en slik måte at de menneskene som vi lever med og som vi møter – uansett hvem de er – kan føle seg velkomne og oppdage at det finnes Noen som ser på dem med kjærlighet og innbyr dem til å utvikle alle deres potensialer.

Vårt liv forandrer seg når vi lar dette blikket hvile på oss. Alt blir en kallsdialog, mellom oss og Herren, men også mellom oss og andre. En dialog som, om vi lever den i dybden, får oss til å bli stadig mer det vi er: i kallet til ordinert presteskap, for å være redskap for Kristi nåde og barmhjertighet; i kallet til ordensliv, for å være en lovprisning av Gud og en ny menneskehets profeti; i kallet til ekteskap, for å gi oss i gave til hverandre og for å frembringe og oppdra nytt liv. Generelt i alle kall og tjenester i Kirken, som kaller oss til å se på andre og på verden med Guds øyne, for å tjene det gode og spre kjærligheten, med gjerninger og ord.

I den forbindelse ønsker jeg å nevne dr. José Gregorio Hernández Cisneros’ erfaringer. Mens han arbeidet som lege i Caracas i Venezuela, ble han fransiskanertertiar. Senere tenkte han å bli munk og prest, men hans helbred tillot ham det ikke. Da forstod han at det nettopp var legeyrket som var hans kall, og som lege ga han seg selv helt hen, framfor alt til fattige mennesker. Han viet seg uten forbehold til dem som ble rammet av spanskesyken, som på den tid herjet i verden. Han ble påkjørt av en bil og døde, på vei ut av et apotek der han hadde skaffet medisiner til en av sine eldre pasienter. Han var et eksemplarisk vitne om hva det vil si å ta imot Herrens kall og gi det sin fulle tilslutning, og han ble saligkåret for ett år siden.

Kalt til å bygge en broderlig verden

Som kristne blir vi ikke kalt bare hver for oss; vi blir også sammen-kalt. Vi er som mosaikkbiter: Selv enkeltvis er de vakre, men de må settes sammen om de skal kunne danne et bilde. Vi lyser, hver av oss, som stjerner i Guds hjerte og på universets himmelhvelv, men med utgangspunkt i vårt eget livsmiljø er vi kalt til å danne stjernebilder som kan vise vei og lyse for menneskeheten under dens vandring. Dette er Kirkens mysterium: Med sin sammenvevning av ulikheter er den et tegn på og et redskap for det som hele menneskeheten er kalt til. Derfor må Kirken bli stadig mer synodal: i stand til i samlet flokk å vandre i mangfoldets harmoni, der alle har noe å bidra med og kan delta aktivt.

Så når vi snakker om «kall» dreier det seg altså ikke bare om valg av livsform, om å avlegge løfte om å vie ens liv til en bestemt tjeneste, eller om å følge dragningen i nådegavene til en ordensfamilie, bevegelse eller et kirkelig fellesskap; det dreier seg om å virkeliggjøre Guds drøm, hans store plan om søskenskap, som Jesus hadde i sitt hjerte da han ba Faderen: «Må de alle være ett» (Joh 17,21). Ethvert kall i Kirken, og i vid forstand også i samfunnet, tjener ett felles formål: å la den lyde blant menn og kvinner, den harmoni av mangfoldige gaver, som bare Den hellige ånd vet å gjøre til virkelighet. Prester, ordensfolk og legfolk, la oss vandre og arbeide sammen, for å vitne om at en eneste stor menneskefamilie forenet i kjærlighet er ingen utopi, men det prosjekt som Gud har skapte oss for.

La oss be, brødre og søstre, om at Guds folk, midt i historiens dramatiske hendelser, stadig mer må besvare dette kallet. La oss be om Den hellige ånds lys, slik at hver og en av oss kan finne sin plass og gi det beste av seg selv i denne store planen!

Roma, Laterankirken, 8. mai 2022, fjerde søndag i påsketiden

FRANS