Pavens preken i Bahrain: Elsk alltid, elsk alle
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Fra torsdag 3. til søndag 6. november er pave Frans på apostolisk reise i Bahrain. Lørdag feiret han messe «for fred og rettferdighet» på «Bahrain National Stadium» i Awali i Bahrain.
Lesningene var Jes 9,1–6, Sal 85,8.10–14 samt Matt 5,38–48:
Dere har hørt det er sagt: ‘Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. […] Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. […] (fra Bibel 2011)
Her følger hele prekenen:
Jesu makt er kjærlighet
Om den Messias som Gud vil la stå fram sier profeten Jesaja at hans «herrevelde skal være stort og freden uten ende» (jf. Jes 9,7). Det lyder selvmotsigende: På denne verdens scene ser vi ofte at jo mer man etterstreber herrevelde og makt, desto mer truet er freden. Men profeten forkynner i stedet noe helt nytt og usedvanlig: Riktignok er han mektig, den Messias som kommer, men ikke som en hærfører som setter i gang kriger og hersker over andre, men som «Fredsfyrste» (vers 6), som han som forsoner menneskene med Gud og med hverandre. Hans store makt beror ikke på voldens styrke, men på kjærlighetens svakhet. Dette er Kristi makt: kjærligheten. Og også til oss gir han denne makten, makten til å elske, til å elske i hans navn, til å elske som han elsket. Hvordan da? Betingelsesløst. Ikke bare når alt går bra, og vi føler for å elske, men alltid; ikke bare våre venner og de som står oss nærmest, men alle, selv våre fiender. Alltid og alle.
Å elske alltid og å elske alltid: La oss tenke litt nærmere over dette.
Det finnes faktisk mye negativt
For det første maner Jesu ord (jf. Matt 5,38–48) oss til å elske alltid, altså til å bli i hans kjærlighet alltid, til å dyrke den og praktisere den under alle forhold. Men vær oppmerksom på at Jesus har et konkret blikk; han sier ikke at det vil være lett og foreslår ingen sentimental eller romantisk kjærlighet, som om det i våre menneskelige relasjoner overholdet ikke fantes konflikter og som om det mellom folkeslag ikke fantes grunner til fiendtlighet. Jesus er ikke idealistisk [irenisk], men realistisk: Han taler eksplisitt om de som «gjør ondt mot dere» og «fiender» (vers 39 og 44). Han vet at i våre mellommenneskelige forhold er det en daglig kamp mellom kjærlighet og hat; og at det også inne i oss, hver dag, finner sted sammenstøt mellom lys og mørke, mellom våre mange gode forsetter og ønsker og en syndig svakhet, som ofte får overtaket og driver oss til onde gjerninger. Han vet også at til tross for gavmilde anstrengelser fra vår side er det ikke alltid vi mottar noe godt til gjengjeld, slik vi forventer oss, og at vi til og med kan utsettes for noe vondt, uten å skjønne hvorfor. Og dessuten ser han – og lider under det han ser – at det i våre dager på mange steder i verden finner sted en maktutøvelse basert på undertrykkelse og vold, som prøver å vinne rom for seg selv på andres bekostning, ved å påtvinge dem sitt herredømme og begrense deres grunnleggende rettigheter, ved å undertrykke de svake. Det finnes altså – sier Jesus – konflikter, undertrykkelse og uvennskap.
Å overvinne det onde med det gode
Det spørsmålet vi må stille oss er da: Hva skal vi gjøre under slike forhold? Jesu forslag er overraskende, dristig, vågalt. Han ber sine om å våge å ta sjansen på noe som vi tilsynelatende ikke kan vinne fram med. Han ber dem trofast alltid å bli i kjærligheten, tross alt, selv overfor det onde og fiender. En rent menneskelig reaksjon holder oss fast i «øye for øye, tann for tann», men det er å ta seg selv til rette med de samme våpen som gjorde oss ondt. Jesus våger å foreslå noe nytt, noe annerledes, noe utenkelig, noe som er hans eget: «Jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til» (vers 39). Dette er det Herren ber oss om: ikke om idealistiske [ireniske] dagdrømmer om en verden besjelet av søskenskap, men om å engasjere oss, selv begynne å leve konkret og modig i universelt søskenskap, tålmodig å gjøre godt selv når vi blir gjengjeldt med ondt, å bryte hevnspiraler, å avvæpne vold, å demilitarisere vårt hjerte. Det lyder som et ekko når apostelen Paulus skriver: «La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» (Rom 12,21).
Ikke sette hardt mot hardt
Så Jesu oppfordring gjelder ikke først og fremst menneskehetens store spørsmål, men de konkrete forhold i vårt liv: relasjonene i vår familie, i vårt kristne fellesskap, på vår arbeidsplass og på vår plass i samfunnet. Det vil finnes gnisninger og tidvis økt spenning, det vil finnes konflikter og meningsforskjeller, men den som følger Fredsfyrsten må alltid strebe etter fred. Og freden kan ikke gjenopprettes om vondord besvares med enda sterkere vondord, om slag etterfølges av slag: Nei, det er nødvendig «å ta brodden av», å bryte det ondes kjede, å ødelegge voldsspiralen, å slutte å bære nag, å slutte å klage og synes synd på seg selv. Det er nødvendig å bli i kjærligheten, alltid: Det er Jesu måte å ære Gud i himmelen og bygge fred på jorden. Alltid å elske.
Å elske alle
Nå kommer vi til det andre aspektet: å elske alle. Om vi går inn for å elske, men begrenser oss til den snevre krets av dem som vi selv mottar kjærlighet av, til våre venner, til våre likesinnede, til vår familie, så er det ikke nok. Også i dette tilfellet er Jesu oppfordring overraskende fordi den flytter grensene for loven og for sunn fornuft: Det kan være krevende nok, om enn ikke urimelig, å skulle elske sin neste, elske dem vi har nær oss. Generelt er det dette ethvert fellesskap og ethvert folk prøver å gjøre for å bevare sin husfred: Om man tilhører samme familie eller samme nasjon, om man har de samme ideene eller den samme smak, om man bekjenner seg til den samme tro, er det normalt å prøve å hjelpe og holde av hverandre. Men hva skjer om noen langt bortefra nærmer seg oss, om en som er fremmed, annerledes eller har en annen tro blir vår nabo? Nettopp dette landet er et levende bilde på sameksistens i mangfold, på vår verden som i økende grad preges av stadig migrasjon og av en pluralisme av ideer, skikker og tradisjoner Det er da viktig å ta imot Jesu provokasjon: «Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme?» (Matt 5,46). Om vi vil være Faderens barn og bygge en verden der alle er søsken, er den virkelige utfordringen å lære å elske alle, selv våre fiender: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere» (versene 43–44). I virkeligheten betyr dette å velge ikke å ha fiender, å velge å se andre ikke som hindringer, som skal overvinnes, men som brødre og søsken, som skal elskes. Å elske våre fiender er å bringe et gjenskinn av himmelen ned på jorden, det er å nedkalle Faderens blikk og hjerte, han som ikke gjør forskjell, men «lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (vers 45).
«Send din Ånd, kjærlighetens Ånd, over meg»
Brødre, søstre, Jesu makt er kjærlighet, og Jesus gir oss makt til å elske slik – på en måte som for oss synes overmenneskelig. Men en slik evne kan ikke bare være et resultat av våre egne anstrengelser, det er først og fremst en nåde. En nåde som vi må be inntrengende om: «Jesus, du som elsker meg, lær meg å elske som du. Jesus, du som tilgir meg, lær meg å tilgi som du. Send din Ånd, kjærlighetens Ånd, over meg.» La oss be om dette. For ofte bærer vi mange bønner frem for Herren, men dette – å kunne elske som Kristus – er det som egentlig er vesentlig for kristne. Å kunne elske er den største gaven, og den mottar vi når vi i bønn gjør plass for Herren, når vi mottar hans nærvær i hans Ord, som forvandler oss, og i den revolusjonerende ydmykhet i hans brutte brød. Slik faller etter hvert de murene som gjør vårt hjerte hardt, og vi finner glede i å gjøre barmhjertighetsgjerninger mot alle. Da forstår vi at et lykksalig liv går gjennom saligprisningene, og at det består i å skape fred (jf. Matt 5,9).
En takk og en klem fra Den allmenne kirke
Kjære dere, i dag vil jeg takke dere for deres milde og gledesfylte vitnesbyrd om søskenskap, for å være kjærlighets- og fredsfrø i dette landet. Det er den utfordring som evangeliet daglig gir våre kristne fellesskap og også hver enkelt av oss. Og til dere, til alle dere som er kommet hit til denne feiringen fra de fire landene i Det apostoliske vikariat Nord-Arabia – Bahrain, Kuwait, Qatar og Saudi-Arabia –, samt fra andre Gulfstater og annetstedsfra, bringer jeg Den allmenne Kirkes hengivenhet og nærhet. Den ser på dere og omfavner dere, den holder av dere og oppmuntrer dere. Må den hellige jomfru, Vår frue av Arabia, ledsage dere under vandringen og alltid bevare dere i kjærligheten til alle.
