Pavens preken i Ungarn

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Søndag 30. april 2023, fjerde søndag i påsketiden og kallssøndag, feiret pave Frans messe på Kossuth Lajos-plassen i Budapest. Evangelieteksten var:

[…] Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod. (Joh 10,1–10 fra Bibel 2011)

Her følger pave Frans’ preken:

Jesu siste ord i den evangelieteksten som vi har hørt oppsummerer meningen med hans sendelse: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Joh 10,10). Det er det en god gjeter gjør: Han gir livet sitt for sauene. Jesus kom for å lete etter oss, som en gjeter etter sin flokk, da vi fortsatt var bortkomne; som en gjeter kom han for å rive oss bort fra døden; som en gjeter, som kjenner hver enkelt av sine sauer og som elsker dem med uendelig ømhet førte han oss inn i Faderens sauekve og gjorde oss til hans barn.

La oss da betrakte bildet av Den gode hyrde, og dvele ved to ting som han ifølge evangeliet gjør for sine sauer: Først kaller han dem, og så fører han dem ut.

1. «Han kaller sine egne sauer ved navn.»

1. Først «kaller han sine egne sauer» (vers 3). Det er ikke med oss selv, med våre fortjenester, evner og strukturer, at vår frelseshistorie begynner; det er Guds kall som ligger til grunn, hans lengsel etter å nå oss, hans omsorg for hver av oss, hans overstrømmende barmhjertighet som ønsker å frelse oss fra synden og døden, for å kunne gi oss liv og overflod og uendelig glede. Jesus kom som menneskehetens Gode hyrde, for å kalle oss og føre oss hjem igjen. Vi kan da med takknemlighet tenke tilbake og minnes hans kjærlighet til oss, til oss som var langt borte fra ham. Ja, mens «vi alle gikk oss vill som sauer» og «hver tok sin egen vei» (Jes 53,6), tok han vår syndebør på seg og førte oss slik tilbake, inn i Faderens hjerte. Vi hørte apostelen Peter i andre lesning: «Dere var lik sauer som hadde gått seg vill, men nå har dere vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler» (1 Pet 2,25). Og fremdeles kaller han oss, i alle mulige situasjoner, i alt det som tynger vårt hjerte, i våre villfarelser, i vår frykt, i den følelse av nederlag som iblant bemektiger seg oss, i det tristhetens fengsel som vi risikerer å bli sittende innesperret i. Han kommer som Den gode hyrde og kaller oss ved navn, for å si oss hvor dyrebare vi er i hans øyne, for å helbrede våre sår og ta våre svakheter på seg, for å samle oss til ett i sin sauekve og få oss til å føle oss hjemme hos Faderen og hverandre.

Katolisitet

Brødre og søstre, mens vi nå er sammen her denne morgenen, føler vi glede over å være Guds hellige folk: Alle sammen har vi vårt opphav i hans kall; det er han som har sammenkalt oss og derfor er vi hans folk, hans flokk, hans Kirke. Selv om vi er ulike og tilhører forskjellige fellesskap, har han samlet oss her for ved sin store kjærlighet å forene oss alle i en eneste omfavnelse. Det er fint å være sammen her: biskoper og prester, ordensfolk og legfolk. Og det er fint å dele denne gleden sammen med økumeniske delegasjoner, overhodene for det jødiske fellesskap, representanter for sivile institusjoner og for det diplomatiske korps. Dette er katolisitet: Alle vi, kalt ved navn av Den gode hyrde, er kalt til å ta imot og spre hans kjærlighet og gjøre hans sauekve inkluderende og aldri ekskluderende. Og derfor er vi alle kalt til å dyrke søskenskaps- og samarbeidsrelasjoner, uten å bli splittet, uten å anse vårt eget fellesskap som et lukket selskap, uten å bekymre oss om å forsvare vårt eget rom, men være åpne for gjensidig kjærlighet.

2. «Han fører dem ut.»

2. Etter å ha kalt sauene, fører Den gode hyrde dem ut (jf. Joh 10,3). Først kalte han dem ved navn og fikk dem til å gå inn i sauekveen. Nå driver han dem ut. Først blir vi samlet i Guds familie og blir til hans folk, men så blir vi sendt ut i verden for modig og fryktløst å forkynne det glade budskap og vitne om den Kjærlighet som vi er blitt født på ny av. Denne bevegelsen – å gå inn og å gå ut – kan vi fatte ved hjelp av et annet bilde som Jesus anvender, nemlig bildet av døren. Han sier: «Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite» (vers 9) [«port» eller «dør»]. Merk: «gå inn og ut». På den ene side er Jesus døren som ble satt på vidt gap for å la oss tre inn i samfunn med Faderen og få erfare hans barmhjertighet. Men som alle vet er hensikten med en åpen dør ikke bare å slippe inn, men også å slippe ut. Så etter å ført oss tilbake til Guds omfavnelse og inn i Kirkens sauekve, er Jesus døren som lar oss gå ut mot verden: Han driver oss til å gå våre søsken i møte. Og la oss ikke glemme at alle, uten unntak, er vi kalt til dette, til å gå ut av vår komfortsone og våge å gå ut i periferier som trenger evangeliets lys (jf. Evangelii gaudium, 20).

Mange lukkede dører

Brødre og søstre, å være «utadgående» betyr at hver enkelt av oss må bli en åpen dør, likesom Jesus. Det er trist og gjør vondt å se lukkede dører: vår egoisme overfor dem som daglig vandrer ved vår side; vår individualisme i et samfunn som står i fare for å skrumpe sammen i ensomhet; vår likegyldighet overfor dem som lever i lidelse og fattigdom; lukkede dører for dem som er fremmede, annerledes, migranter, fattige. Og til og med lukkede dører i våre kirkelige fellesskap: lukket for hverandre, lukket for verden, lukket for «de irregulære», lukket for dem som lengter etter Guds tilgivelse. Brødre og søstre, vær så snill, vær så snill: La oss åpne dørene! La oss prøve å være – med våre ord, gester og daglige aktivitet – som Jesus: en åpen dør, en dør som ikke aldri lukkes for nesen på noen, en dør som tillater alle å gå inn og erfare hvor skjønn Herrens kjærlighet og tilgivelse er.

Gjør døren høy, gjør porten vid!

Jeg gjentar dette framfor alt for meg selv, for mine brødre biskopene og for prestene: for oss gjetere. For en gjeter, sier Jesus, er ingen tyv og røver (jf. Joh 10,8); han drar altså ikke fordel av sin rolle, han undertrykker ikke den flokken som er betrodd ham, han «stjeler» ikke rom fra sine lege søsken, han utøver ikke rigid autoritet. Brødre, la oss oppmuntre hverandre til å være stadig mer åpne dører: Guds nådes «tilretteleggere», eksperter på nærhet, villige til å ofre vårt liv – slik Jesus Kristus, vår Herre og vårt alt, med åpne armer lærer oss det fra korsets lærestol, og slik han igjen og igjen viser oss det på alteret, som levende brød brutt for oss. Jeg sier dette også til våre lege søsken, til kateketer, til pastorale medarbeidere, til dem med politisk og sosialt ansvar, til dem som ganske enkelt lever sitt liv, dag for dag, og kanskje sliter med det: Vær åpne dører! La livets Herre tre inn i vårt hjerte, hans trøstende og helbredende Ord, og gå så ut og vær selv åpne dører i samfunnet. Vær åpne og inkluderende mot hverandre, for å hjelpe Ungarn å vokse i søskenskap, som er fredens vei.

Kjære dere, Jesus, Den gode hyrde, kaller oss ved navn og tar seg av oss med uendelig ømhet. Han er døren, og den som går inn gjennom ham får evig liv: Han er altså vår fremtid, en fremtid som innebærer liv og overflod (jf. Joh 10,10). Så la oss aldri miste motet, la oss aldri frarøve den glede og den fred som han har skjenket oss, la oss ikke stenge oss inne i våre problemer eller i apati. La vår Hyrde ledsage oss: Måtte vårt liv, våre familier, våre kristne felleskap og hele Ungarn skinne av nytt liv med ham!