Pavens preken på Verdensmisjonsdagen 2019

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Ved messen i Peterskirken 20. oktober var tekstene Jes 2,1–5, Sal 96,1–3;8–9, 1 Tim 2,1–8, Matt 28,16–20. Igjen var altså evangelieteksten misjonsbefalingen, likesom for fire dager siden, på dagen for Olav den helliges omvendelse:

De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,16–20 fra Bibel 2011)

Her følger hele prekenen, med i tillegg noen deloverskrifter:

«Fjellet»

Jeg ønsker å gå inn på tre ord fra de lesningene vi nettopp har hørt: et substantiv, et verb og et adjektiv. Substantivet er «fjellet»: Jesaja snakker om fjellet når han profeterer om Herrens tempelberg, som rager over høydene, og han sier at dit skal alle folkeslag strømme (jf. Jes 2,2). Også i evangeliet er det snakk om et fjell. Etter oppstandelsen peker Jesus ut et fjell i Galilea for disiplene, som møtested. Og i Galilea bor det mange forskjellige folk, det er «hedningenes Galilea» (Matt 4,15). Kort sagt later det altså til at fjellet er det stedet der Gud elsker å stevne møte med hele menneskeheten. Det er stedet for å møte oss, slik Bibelen viser, fra Sinai-fjellet over Karmel-fjellet helt til Jesus, som forkynte saligprisningene på et fjell, ble forklaret på Tabor-fjellet, ga livet på Golgata og steg til himmelen fra Oljeberget. Fjellet, stedet for de store møter mellom Gud og mennesket, er også stedet der Jesus tilbrakte time etter time i bønn (jf. Mark 6,46), for å forene jorden og himmelen, oss – hans søsken – med Faderen.

Hva sier fjellet oss? At vi er kalt til å nærme oss Gud og andre mennesker: til Gud, Den høyeste, i stillhet og bønn, og komme oss på avstand fra løst snakk og sladder, som er som smog. Men det sier oss også at vi er kalt til å nærme oss andre mennesker, som fra fjellet kan ses i et annet perspektiv, i Guds perspektiv, han som kaller alle folkeslag: ovenfra ser vi andre i deres helhet, og vi oppdager at skjønnhetens harmoni bare kommer frem i helheten. Fjellet minner oss om at brødre og søstre ikke skal plukkes ut, men omfavnes, med vårt blikk og fremfor alt med vårt liv. Fjellet knytter Gud og våre søsken sammen i én eneste omfavnelse, i bønnens omfavnelse. Fjellet bringer oss høyt opp, langt bort fra de mange materielle ting, som forgår; det innbyr oss til å gjenoppdage det vesentlige, det som forblir: Gud og våre søsken. Misjon starter på fjellet: Der oppdager man hva det er som egentlig teller. La oss midt i denne misjonsmåneden spørre oss: Hva er det som teller for meg i livet? Hvilke høyder er det jeg tar sikte på?

«Gå opp»

Et verb ledsager substantivet «fjellet», nemlig «gå opp». Jesaja oppfordrer oss: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell» (2,3). Vi er ikke født for å bli stående på jorden og nøye oss med plattheter; vi er født for å nå høydene, for å møte Gud og våre søsken. Men da må vi gå opp: Vi må forlate et horisontalt liv, kjempe mot egoismens tyngdekraft, foreta en utfart fra vårt eget jeg. Å gå opp er altså slitsomt, men bare slik kan vi se alt bedre. Det er som med fotturer i fjellet. Først på toppen har vi den vakreste utsikten og forstår at den ville vi ikke ha fått, hvis vi ikke hadde holdt oss til stien og var gått opp alle bakkene.

Det er tungt å komme seg opp på fjellet om vi har med oss altfor mye, og slik er det også i vårt liv. Vi må lette oss for det som ikke trengs. Dette er også hemmeligheten ved misjon: For å kunne dra, må vi la endel ting være tilbake, for å kunne forkynne må vi forsake. Troverdig forkynnelse består ikke i vakre ord, men i godt liv: et liv i tjeneste, som vet å gi avkall på materielle ting som gjør vårt hjerte lite, likegyldig og lukket; et liv som river seg løs fra unyttige ting som opptar vårt hjerte, et liv som finner tid til Gud og andre mennesker. Vi kan spørre oss: Hvordan går det min vandring oppover? Klarer jeg å gi slipp på tung og unyttig bagasje fra verden, for å kunne gå opp på Herrens fjell? Er jeg virkelig på vei oppover, eller er jeg bare en «klatrer»?

«Alle»

«Fjellet» minner oss altså om det som teller – Gud og våre søsken – og verbet «gå opp» om hvordan vi kommer dit. Det er imidlertid et tredje ord som lyder sterkest i dag. Det er adjektivet «alle» som dominerer lesningene: «alle folkeslag» sa Jesaja (2,2); «alle folk» gjentok vi til Salmen; Gud vil at «alle mennesker skal bli frelst», skriver Paulus (1 Tim 2,4); «Gå og gjør alle folkeslag til disipler», byr Jesus i evangeliet (Matt 28,19). Iherdig gjentar Herren dette «alle». Han vet at vi sta gjentar «min» og «vår»: mine ting, vårt folk, vårt fellesskap …, og han går ikke trett av å gjenta «alle». Alle, for ingen er utelukket fra hans hjerte, fra hans frelse; alle, for at vårt hjerte skal overskride menneskelige tollgrenser og all egoistisk partikularisme, som Gud ikke liker. Alle, for hver enkelt er en dyrebar skatt, og meningen med livet er å gi denne skatten til andre. Dette er altså misjon: å gå opp på fjellet, for å be for alle, og komme ned fra fjellet, for å gi seg selv i gave til alle.

Gå du

Å gå opp og komme ned: Kristenmennesket er altså alltid i bevegelse, på vei ut. «Gå» er jo Jesu imperativ i evangeliet. Hver dag treffer vi på mange mennesker, men – kan vi spørre oss – går vi dem i møte? Følger vi Jesu innbydelse, eller holder vi oss for oss selv? Alle sitter og forventer noe av andre, kristenmennesket går mot de andre. Jesu vitner har aldri krav på andres anerkjennelse, men de skylder kjærlighet til dem som ikke kjenner Herren. Jesu vitner går alle, ikke bare sin egen lille gruppe, i møte. Også til deg sier Jesus: «Gå, ikke gå glipp av anledninger til å avgi vitnesbyrd!». Bror, søster, av deg forventer Herren et vitnesbyrd som ingen andre kan avgi på dine vegne. «Må du klare å forstå det Jesu ord, det Jesu budskap som Gud ønsker å si verden med ditt liv […] Slik at ikke din dyrebare misjon går tapt» (Gaudete et exsultate, 24).

Gjør til Herrens disipler

Hvilke anvisninger gir Herren oss, når det gjelder å gå mot alle? Én eneste, meget enkel: Gjør til disipler. Men pass på: hans disipler, ikke våre. Det er bare når Kirken lever et disippelliv at den forkynner evangeliet godt. Og disipler følger Mesteren hver dag og deler disippelskapets glede med andre – ikke ved å erobre, påtvinge, vinne proselytter, men ved å vitne, ved å stille seg på like fot, disipler med disipler, og med kjærlighet tilby den kjærlighet som vi har mottatt. Dette er vår misjon: å gi ren fjelluft til dem som lever i verdens forurenselse; å bringe jorden den fred som fyller oss med glede hver gang vi møter Jesus på fjellet, i bønn; å vise, med vårt liv og også med ord, at Gud elsker alle og aldri går trett av noen.

Kjære brødre og søstre, hver av oss har, hver av oss «er en misjon på denne jorden» (jf. Evangelii gaudium, 273). Vi er her for å vitne, velsigne, trøste, reise opp, formidle Jesu skjønnhet. Fatt mot, han forventer seg mye av deg! Herren «engster seg» for dem som ennå ikke vet at de er Faderens elskede barn, hans søsken som han ga livet for og sendte Den hellige ånd til. Ønsker du å berolige Jesus i hans engstelse? Gå da alle i møte med kjærlighet, for ditt liv er en dyrebar misjon: Det er ikke en byrde å bære, men en gave å gi. Fatt mot, frykt ikke: La oss gå alle i møte!

Les også pater Pål Bratbaks preken samme dag.