Pave emeritus Benedikt XVI er død
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Som Joseph Aloisius Ratzinger
Joseph Aloisius Ratzinger ble født 16. april 1926 i Bayern, ble presteviet i 1951, og underviste i teologi ved forskjellige tyske universiteter.
Han deltok på Det annet vatikankonsil (1962 – 1965) som teologisk rådgiver.
1968 utkom hans «Einführung in das Christentum» («Innføring i kristendommen», les første delkapittel).
I 1977 ble han av pave Paul VI utnevnt til erkebiskop av München og Freising. Som bispemotto valgte han «medarbeider for sannheten» (3 Joh 1,8), blant annet «fordi temaet sannhet nesten er blitt borte i dagens verden, fordi mennesket synes det er for stort. Men uten sannhet forfaller alt». Samme år ble han også utnevnt til kardinal.
I 1981 ble han så av pave Johannes Paul II utnevnt til prefekt for Troskongregasjonen og hadde et meget tett samarbeid med paven.
Han var president for den kommisjonen som ledet arbeidet med Den katolske kirkes katekisme.
I år 2002 ble han valgt til dekanus for kardinalkollegiet, og var derfor den som ledet valget under konklavet i 2005.
Som pave Benedikt XVI
Den 19. april 2005 ble han valgt til pave og tok navnet Benedikt XVI. «Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård», sa han da han stod fram på Peterskirkens balkong. Under sin innsettelsesmesse bemerket han at hans egentlige regjeringsplan var «sammen med hele Kirken å lytte til Herrens ord og vilje og la meg lede av ham, slik at det er han selv som leder Kirken».
Han begynte å skrive encyclikaer om tro, håp og kjærlighet og fullførte to av dem: «Deus caritas est» om kjærligheten og «Spe Salvi» om håpet. «Lumen fidei» om troen ble fullført av pave Frans i Troens år (2012 – 2013). Pave Benedikts siste egne encyclika var «Caritas in veritate», om Kirkens sosiallære. Vi tar med et par smakebiter fra encyclikaene, angående kjærlighet og sannhet, som må gå sammen:
«I korsdøden vender Gud seg mot seg selv idet han ofrer seg selv for å oppreise og frelse menneskene. Dette er kjærlighet i dens mest radikale form. Den som betrakter Jesu gjennomborede side, som Johannes taler om (Joh 19,37) forstår det som var utgangspunkt for denne encyclikaen: ‘Gud er kjærlighet’ (1 Joh 4,8). Der, i Jesu gjennomborede side, skuer vi denne sannheten. Det er her vi må ta utgangspunkt når vi nå skal definere hva kjærlighet er. Det er her den kristne finner den veien hans liv og kjærlighet må følge» (Deus caritas est, 12, oversatt av Anne Krohn, St. Olav forlag).
«Bare i sannhet skinner kjærligheten, og bare i sannhet kan den virkelig leves ut. Sannheten er et lys som gir kjærligheten innhold og verdi. Dette lyset er både et fornuftens og troens lys og anvendes av sinnet for å komme frem til kjærlighetens naturlige og overnaturlige sannheter. Det ser kjærlighetens betydning som gave, velsignelse og fellesskap. Uten sannhet glir kjærligheten over i sentimentalitet. I en kultur blottet for sannhet, er dette en dødelig trussel mot kjærligheten […] I sannheten gjenspeiler kjærlighet den personlige, men likevel offentlige dimensjon av troen på Bibelens Gud, som både er Agápe og Lógos: Barmhjertighet og Sannhet, Kjærlighet og Ord.» (Caritas in veritate, 3, oversatt av Vidar André Eide, St. Olav forlag).
Pave Benedikt XVIs trosundervisning ble det satt stor pris på. På norsk finnes blant annet «Apostlene og Kristi første disipler – et blikk på Kirkens første tid». Også hans tre Jesus-bøker finnes på norsk.
Han fikk opprettet Det pavelige rådet for nyevangelisering, «et middel for gjenoppdagelsen av den kristne tro i Vesten - med USA, Europa og Sør-Amerika som hovedsatsningsområde.»
Allerede som prefekt for Troskongregasjonen og også senere som pave kjempet han mot seksuelt misbruk. Mange vil huske hans ord under korsveien langfredag 2005, like før han ble valgt til pave: «Hvor mye skitt finnes det vel ikke i Kirken, og nettopp blant dem som, i presteskapet, burde tilhøre ham helt!»
Som pave emeritus Benedikt XVI
Den 28. februar 2013 gikk han av som pave. «Etter gjentatte ganger å ha ransaket min samvittighet overfor Gud er jeg kommet til visshet om at mine krefter på grunn av min høy alder ikke lenger er egnet til å utøve Petri tjeneste på en adekvat måte» sa han da han kunngjorde sin avgang 11. februar.
Biskop Eidsvig uttalte at «pave Benedikt har alltid lengtet tilbake til teologien og trosformidlingen. Hans pavegjerning er jo også kjennetegnet av forkynnelse. Han vil nok bli husket som nettopp den store forkynnende paven.»
I St. Olav-kirkeblad («Benedikt XVI på Peters stol: Takk!») minnet redaktør Heidi Øyma om hans ord da han åtte år tidligere tok Laterankirken, sin katedral som biskop av Roma, i besittelse: «Biskopen av Roma sitter på sin bispestol for å vitne om Kristus». Og hun kommenterte: «Benedikt vitnet om Kirkens Herre ikke minst da han reiste seg fra stolen.»
Under sin siste angelus 24. februar kommenterte pave Benedikt dagens evangelietekst om forklarelsen (Luk 9,28-36) og sa at han nå følte dette ordet rettet til seg: «Herren kaller meg til å ‘gå opp i fjellet’, å vie meg enda mer til bønn og meditasjon». Under generalaudiensen 27. februar holdt han en avskjedstale. Etter avgangen levde han tilbaketrukket som «pave emeritus» i Mater Ecclesiae-klosteret i Vatikanet.
Han mottok sykesalving etter messe onsdag ettermiddag 28. desember og døde kl. 9:34 lørdag 31. desember i klosteret.
Biskop Berislav Grgićs minneord
Biskop Erik Vardens minneord
Biskop Bernt Eidsvigs minneord
