Evangeliseringsiver. 2. Jesus, forbilde for forkynnelse
Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Før katekesen 18. januar ble følgende bibeltekst lest:
Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’ Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse. (Luk 15,4–7 fra Bibel 2011)
Jesus er Ordet
Jesus er vårt forbilde når det gjelder forkynnelse. Han er «Guds Ord» (jf. Joh 1,1). «Han er alltid i relasjon, utadgående.» Ord skal jo meddeles. «Kristus har ikke bare livets ord, men han gjør sitt liv til et Ord, et budskap, det vil si: Han lever alltid vendt mot Faderen og mot oss.»
Jesu forhold til Faderen
I evangeliene leser vi at Jesus står tidlig opp og går til øde steder for å be (jf. Mark 1,35; Luk 4,42). Han ber før alle viktige avgjørelser og valg (jf. Luk 6,12; 9,18). «Det er nettopp i denne relasjonen, i bønnen som i Ånden forbinder ham med Faderen, at Jesus oppdager meningen med at han skal være menneske og eksistere i verden»: Han er utsendt av Faderen for vår skyld.
Jesu tjenende virke i verden
Jesus er blitt sendt til verden, og hva er det første han gjør når han trer frem i offentligheten? Han blander seg med folkemengden som går og blir døpt av Johannes. Det er slik han vil komme til å virke i verden: Han gir seg i lag med syndere, er solidarisk og deler alt med dem. Han er ikke kommet for å la seg tjene, sier han, «men for selv å tjene og gi sitt liv» (Mark 10,45). Etter morgenbønnen vier Jesus resten dagen til forkynnelse og til menneskene rundt seg, spesielt fattige og svake, syndere og syke (jf. Mark 1,32–39).
Den gode gjeterens hjerte
Jesus er «den gode gjeteren», den som «gir livet sitt for sauene» (Joh 10,11). Å være gjeter var ikke bare et arbeid, men en levemåte: Gjeterne levde døgnet rundt sammen med flokken og så til de svakeste. Og den gode gjeteren ikke bare gjør noe for oss, han gir livet for oss. Han har et pastoralt hjerte, et gjeterhjerte (jf. Esek 34,15).
Kirkens pastorale virksomhet ut fra Jesus
Kirken må sammenholde sin pastorale virksomhet med forbildet, altså Jesus, Den gode gjeteren. Det første vi må spørre oss er: Oppsøker også vi bønnens brønn for å drikke, for å bringe vårt hjerte i samklang med hans? Det må til, for «uten meg kan dere ingen ting gjøre» (Joh 15,5). Om vi er sammen med Jesus, oppdager vi at hans pastorale hjerte alltid banker for de bortkomne og fjerne. Gjør vårt hjerte det samme?
Hyrden lider og risikerer
Om vi ønsker å øve vår apostoliske iver, bør vi alltid ha kapittel 15 i Lukasevangeliet i bakhodet. I lignelsene om sauen, mynten og sønnen blir alt og alle funnet. Gud står ikke stille og betrakter saueflokken sin. Heller ikke truer han alle sauene til å holde seg hjemme. Han går ut og leter etter den som er blitt borte. Hans pastorale hjerte lider og risikerer. Herren lider når vi går bort fra hjertet hans, han lengter etter oss og tar sjansen på å gå ut og lete etter oss. Dette er Guds «iver».
Har vi Jesu sinnelag?
Hvordan reagerer vi selv når noen forlater flokken vår. Blåser vi i det? «Verst for dem!»? Vi bør heller vitne om gleden over å ha en Far som elsker oss og aldri glemmer oss. Selve Ordet ber oss om å nærme oss alle med et åpent hjerte, slik han gjør, og være villige til å lide og risikere.
Hele katekesen som tekst (engelsk, tysk, …) og som video (med engelske kommentarer)
