Pavens budskap til Verdensdagen for sosial kommunikasjon 2023

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Verdensdagen for sosial kommunikasjon markeres søndag før pinse, den 21. mai 2023. Her er pavens budskap:

Å tale med hjertet. «Tro mot sannheten i kjærlighet» (Ef 4,15)

Kjære brødre og søstre!

Etter i de foregående år ha reflektert over verbene «å gå og se» og «å lytte» som betingelser for en god kommunikasjon, ønsker jeg med dette budskapet til den 57. Verdensdagen for sosial kommunikasjon å se nærmere på det «å tale med hjertet». Det er hjertet som beveger oss til å gå, se og lytte, og det er hjertet som beveger oss til å kommunisere på en åpen og velvillig måte. Etter å ha øvd oss i å lytte, noe som krever tid og tålmodighet, så vel som at vi avholder oss fra å hevde våre synspunkter på en fordomsfull måte, kan vi tre inn i dialogens og utvekslingens dynamikk, som nettopp går ut på å kommunisere med hjertet. Etter å ha hørt på den andre med et rent hjerte, vil vi også klare å tale idet vi lyder sannheten i kjærlighet (jf. Ef 4,15). Vi trenger ikke å være redde for å si sannheten, selv om den kan være ubekvem, men vi bør være redde for å gjøre det uten nestekjærlighet, uten hjerte. For «den kristnes program» – slik Benedikt XVI skrev – er «et hjerte som ser» [1]. Et hjerte som med sine slag avlører vår værens sannhet, og som derfor er høreverdig. Dette får dem som lytter til å stille seg inn på samme bølgelengde, i den grad at de i sitt eget hjerte kan høre den andres hjerteslag. Og da kan møtets under finne sted, og det får oss til å betrakte hverandre med et medfølende blikk og respektfullt akseptere hverandres svakheter, istedenfor å dømme etter det vi hører bli sagt og å så splid og splittelse.

Jesus forteller oss at trær kjennes på frukten (jf. Luk 6,44): «Et godt menneske bringer fram godt av hjertets gode forråd, et ondt menneske bringer fram ondt av hjertets onde forråd. For det hjertet er fullt av, det sier munnen» (vers 45). For å kunne kommunisere sannferdig i kjærlighet er det derfor nødvendig å rense ens hjerte,. Kun når det hjerte vi lytter og taler med er rent, kan vi se hinsides det ytre skinn og trenge bakenfor all den vage støy, som, heller ikke på informasjonsområdet, er til hjelp når det gjelder å skulle skjelne i den komplekse verden vi lever i. Oppfordringen om å tale med hjertet er en radikal utfordring i vår tid, som er så tilbøyelig til likegyldighet og indignasjon, iblant også på grunnlag av desinformasjon, som forfalsker og instrumentaliserer sannheten.

Å kommunisere med hjertet

Når vi kommuniserer med hjertet, vil også de som leser oss eller hører oss kunne leve seg inn i gledene og bekymringene, forhåpningene og lidelsene til vår tids kvinner og menn. De som taler slik, er tydeligvis glad i andre, for de viser omtanke for dem og krenker ikke, men hegner om deres frihet. Denne stilen finner vi hos den mystiske Vandreren, som etter tragedien på Golgata samtaler med disiplene på vei til Emmaus. Til dem taler den oppstandne Jesus med hjertet, han er respektfullt med dem i deres smerte, han er der for dem uten å trenge seg på, kjærlighetsfullt åpner han deres sinn for en dypere forståelse av det som er skjedd. Senere kan de jo med glede utbryte at hjertet brant i deres bryst da han talte til dem på veien og åpnet skriftene for dem (jf. Luk 24,32).

I en tid i historien preget av polarisering og motsetningsforhold – som det kirkelige fellesskap dessverre heller ikke er uimottakelig for – er det ikke bare de som arbeider med informasjon som bør kommunisere «med åpent hjerte og åpne armer»; alle har ansvar for dette. Alle er vi kalt til å søke sannheten og si den, og det med nestekjærlighet. Vi kristne blir stadig oppfordret til å holde tungen borte fra det som er ondt (jf. Sal 34,14). For, slik Skriften lærer oss, med tungen kan vi både lovprise vår Herre og forbanne menneskene, som er skapt i Guds bilde (jf. Jak 3,9). Fra vår munn bør det ikke komme et eneste råttent ord, «bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på» (Ef 4,29).

Om en taler fra hjertet, kan det iblant åpne seg en vei inn i selv de mest forherdete hjerter. Det har vi minneverdige eksempler på også i litteraturen. Jeg tenker på det 21. kapittel av I promessi sposi, der Lucia taler fra hjertet til l’Innomato helt til han, avvæpnet og grepet av en velgjørende indre krise, gir etter for kjærlighetens milde makt. Vi opplever dette i samfunnslivet der vennlighet ikke bare er et spørsmål om «etikette», men en ekte motgift mot grusomhet, som dessverre kan forgifte hjerter og relasjoner. Vi trenger det på mediaområdet, for at kommunikasjon ikke skal gi næring til et nerveslitende nag, som skaper sinne og fører til sammenstøt, men hjelper menneskene å tenke rolig etter og kritisk og alltid respektfullt å tyde den virkelighet som de lever i.

Hjerte-til-hjerte-kommunikasjon: «For å kunne tale vel er det nok å elske vel»

Et av de mest lysende og fortsatt i dag fascinerende eksempler på «å tale med hjertet» finner vi i den hellige Frans av Sales, kirkelærer, som jeg nylig viet det apostoliske brevet Totum amoris est, i anledning 400-årsjubileet for hans død. I tillegg til denne viktige årsdagen ønsker jeg ved denne anledning å minne om en annen av hans årsdager, som faller nå i år 2023: hundreårsdagen for utnevnelsen til skytshelgen for journalister foretatt av Pius XI med encyklikaen Rerum Omnium Perturbationem. Frans av Sales – et briljant intellekt, en produktiv forfatter og en svært dyptpløyende teolog – var biskop av Genève på begynnelsen av 1700-tallet. Dette var vanskelige år, preget av heftige disputter med kalvinistene. Hans milde holdning, hans menneskelighet, hans villighet til tålmodig å samtale med alle, spesielt med dem som var uenige med ham, gjorde ham til et usedvanlig vitne om Guds barmhjertige kjærlighet. Om ham kunne man si: «Behagelig tale skaffer mange venner, en vennlig tunge får gode ord igjen» (Sir 6,5). For øvrig har et av hans mest berømte utsagn, «hjerte taler til hjerte», inspirert generasjoner av troende, blant andre den hellige John Henry Newman, som valgte det som sitt motto, Cor ad cor loquitur. Frans var overbevist om at «for å kunne tale vel er det nok å elske vel». Det viser at fra hans synspunkt må kommunikasjon aldri bli redusert til et kunstgrep, til markedsstrategi, som vi ville si i dag, men være en gjenspeiling av sjelen, den synlige overflate av en kjærlighetskjerne som forblir usynlig for øyet. For den hellige Frans av Sales er det nettopp «i hjertet og gjennom hjertet at den fine og intense foreningsprosessen finner sted, som lar mennesket kjenne Gud» [2]. Ved «å elske vel» klarte den hellige Frans å kommunisere med den døvstumme Martin og bli hans venn; derfor er han også skytshelgen for mennesker med kommunikasjonsforstyrrelser.

Det er ut fra dette «kjærlighetskriteriet» at den hellige biskopen av Genève, både gjennom sine skrifter og sitt livsvitnesbyrd, minner oss om at «vi er det vi kommuniserer». Det er en lære som går mot strømmen – slik vi opplever det særlig i sosiale medier – i en tid da kommunikasjon ofte blir instrumentalisert for at verden skal se oss som vi ønsker å være og ikke som vi er. Den hellige Frans av Sales spredte mange kopier av sine skrifter i fellesskapet i Genève. Denne hans «journalistiske» teft vant ham et ry som raskt overskred grensene for hans bispedømme og som har vedvart helt til våre dager. Hans skrifter, bemerket den hellige Paul VI, er «ytterst behagelig, lærerik og stimulerende lesning» [3]. Om vi ser på dagens kommunikasjonslandskap: Er ikke nettopp dette ønskverdige kjennetegn for artikler, reportasjer, radio- og fjernsynsprogrammer og innlegg på sosiale medier? Må kommunikasjonsarbeidere føle seg inspirert av denne ømhetens helgen, må de freidig og fritt søke og fortelle sannheten, men vise fra seg fristelsen til å ordlegge seg på en oppsiktssvekkende og aggressiv måte.

Å tale med hjertet i den synodale prosessen

Som jeg allerede har betonet: «Også i Kirken er det stort behov for å lytte og for å lytte til hverandre. Det er den mest dyrebare og fruktbare gave vi kan gi hverandre» [4]. Når vi lytter fordomsfritt, oppmerksomt og velvillig, vil vi begynne å tale i Guds stil, som næres av nærhet, medfølelse og ømhet. I Kirken har vi et sterkt behov for en kommunikasjon som kan fenge hjertene, som kan virke som balsam på sårene og som kan kaste lys over våre brødres og søstres vandring. Jeg drømmer om en kirkelig kommunikasjon som vet å la seg lede av Den hellige ånd, vennlig og samtidig profetisk, og som vet å finne nye former og fremgangsmåter for det vidunderlige budskap den er kalt til å bringe i det tredje årtusen. En kommunikasjon som fokuserer på relasjonen til Gud og til vår neste, og da spesielt de mest trengende, og som vet å blåse liv i troens heller enn å bevare en selvrefererende identitets aske. En kommunikasjon basert på ydmykhet når det gjelder å lytte og parrhesia når det gjelder å tale, en kommunikasjon som aldri adskiller sannhet og nestekjærlighet.

Å avvæpne sjeler ved å fremme et fredens språk

«En mild tunge knuser bein», står det å lese i Salomos ordspråk (25,15). Mer enn noensinne er det nødvendig å tale med hjertet, for å fremme en fredens kultur der det nå er krig; for å åpne stier som muliggjør dialog og forsoning der det nå hersker hat og fiendskap. Under de dramatiske omstendigheter vi har nå, med en global konflikt, er det maktpåliggende å støtte opp under ikke-fiendtlig kommunikasjon. Det er nødvendig å overvinne «vanen med raskt å diskreditere meningsmotstandere og tilskrive dem ydmykende epiteter, istedenfor å gå inn i en åpen og respektfull dialog» [5]. Vi trenger kommunikatorer som er villige til å gå i dialog, som engasjerer seg i fullstendig nedrustning og som plukker fra hverandre de krigspsykoser som vokser i våre hjerter, slik Johannes XXIII profetisk oppfordret til i encyklikaen Pacem in Terris: «Sann fred kan bare bygges i gjensidig tillit» (jf. nr. 61). En tillit som trenger kommunikatorer som ikke forskanser seg i sitt eget, men som er dristige og kreative, villige til løpe risiko for å finne felles grunn å møtes på. Likesom for seksti år siden lever vi igjen i en mørk time, igjen frykter menneskeheten en krigseskalering som må tøyles så raskt som mulig også på det kommunikative nivå. Det er skremmende å høre med hvilken letthet de faller, ord som oppfordrer til ødeleggelse av folk og områder. Ord som dessverre ofte blir til krigshandlinger preget av grusom vold. Derfor må all krigsretorikk avvises, så vel som alle former for propaganda som manipulerer sannheten og forvrenger den for ideologiske formål. På alle nivåer må det i stedet fremmes en kommunikasjon som bidrar til å skape gunstige betingelser for å bilegge tvister mellom folk.

Som kristne vet vi at det nettopp takket være hjertets omvendelse at vi velger fred, for krigens virus kommer innenfra menneskehjertet [6]. Fra hjertet kommer de riktige ord, for å kunne løse opp de mørke skyer over en stengt og splittet verden, og for å kunne bygge en bedre sivilisasjon enn den vi selv har overtatt. Dette er en innsats som kreves av hver enkelt av oss, men som særlig appellerer til kommunikasjonsarbeideres ansvarsfølelse om at de må utøve sitt yrke som en sendelse.

Må Herren Jesus, det rene Ord som springer fram av Faderens hjerte, hjelpe oss å gjøre vår kommunikasjon fri, ren og hjertelig.

Må Herren Jesus, Ordet som ble kjød, hjelpe oss å lytte til hjertene, slik at vi igjen kan se hverandre som brødre og søstre, og avvæpne fiendtlighet, som splitter.

Må Herren Jesus, sannhetens og kjærlighetens Ord, hjelpe oss å si sannheten i kjærlighet, slik at vi føler oss som hverandres beskyttere.

Roma, Laterankirken, den 24. januar 2023, minnedagen for den hellige Frans av Sales

FRANS

[1] Deus caritas est, 31. Oversatt til norsk av Anne Krohn, St. Olav forlag

[2] Totum amoris est (28. desember 2022)

[3] Sabaudiae gemma, ved 400-års jubileet for kirkelæreren den hellige Frans av Sales’ fødsel (29. januar 1967)

[4] Budskap til den LVI Verdensdag for sosial kommunikasjon (24. januar 2022)

[5] Fratelli tutti (3. oktober 2020), 201

[6] Jf. Budskap til den 56. Verdensdagen for fred, 1. januar 2023